Bolteløkka

Husmoren – en parantes i norsk historie? 

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

 

I 1931 ble husmor brukt som en slags familietittel, mens i 1954, da husmorpolitikken var en realitet, ble det å være husmor definert som en fulltidsjobb.

Husmorepoken er et kjent historisk fenomen, særlig knyttet til Norge på 1950-60-tallet. «Husmoren» eksisterte før den tid, men fra 1950 ble det ført en aktiv politikk med statlige reguleringer, som la grunnlaget for at kvinnen skulle forbli hjemme. Idealet ble at mannen var ute i arbeid og skulle forsørge kone og barn, mens kvinnen skulle jobbe fulltid med alt av husarbeid tilknyttet hjemmet.[1]

Vi synes husmorperioden er en interessant side ved den norske historien, og skal derfor undersøke denne epoken nærmere gjennom et case-studie av Thereses gate 26, like ved Bislett. Vår problemstilling er: «Hva skulle til for å defineres som husmor i 1931 og 1954 for beboerne i Thereses gate?» 

Kilder og forventninger

Kildene vi har brukt, er folketellinger fra Thereses gate i våre to utvalgte perioder, 1931 og 1954. For enkelthets skyld, valgte vi å forholde oss til beboerne i én spesifikk blokk i begge periodene. Valget landet tilfeldig på Thereses gate 26, en blokk fra 1870 med fire etasjer og 21 leiligheter. Funnet vårt er dermed ikke representativt for hele gaten, men vi antar at tendensene var ganske like i området. 

Før selve forskningen hadde vi en forventing i tråd med det rådende synet på husmorepoken. Da 1950-tallet gjerne blir omtalt som husmorens gullalder, antok vi at det ville være flere husmødre i folketellingene fra 1954, enn antallet i 1931. Det var, som vi skal se, ikke tilfellet i Thereses gate 26. Likevel røper folketellingene mye om synet på husmødre og familieliv i perioden. 

Husmorperioden 

Når man hører ordet «husmor» er det ikke uvanlig å tenke på en kvinne som enten står ved en kjøkkenbenk og lager mat, eller som tar for seg dagens klesvask. Gjennom for eksempel reklame og annen markedsføring ble husmoren ofte portrettert smilende, og familielivet fremstod idyllisk. Men var det å være husmor bare fryd og gammen? Var i det hele tatt husmorperioden et faktum for den vanlige familien i Oslo?

Husmoren var et kjent fenomen allerede før andre verdenskrig, men det er først etter krigen husmorpolitikken ble et faktum.[2] En viktig årsak til den nye politiske føringen, var etterkrigstidens velstandsøkning. Dette førte til større kjøpekraft og en ny type forbruker.[3] Den nye forbrukeren ble i dette tilfellet husmoren. 

Det fulgte mange oppgaver ved det å være husmor. Det var forventet at hun lagde mat, rengjorde og tok seg av klesvasken. I tillegg til dette var det begrenset med barnehageplasser, slik at husmoren ofte måtte passe barna i familien samtidig som hun gjorde sine husmorplikter.[4] Det var ikke nok med at kvinnen skulle ta seg av husarbeidet og barna, hun måtte også se bra ut for mannen sin, hvis ikke kunne hun risikere at han mistet interessen for henne.[5] Dette sier noe om at det å være husmor var en sammensatt rolle, hvor man skulle mestre å ta vare på både hus, mann, barn og seg selv.

For å rekke alle oppgavene en husmor hadde i løpet av en dag, trengte hun hjelp i form av de nye husholdningsartiklene som nå kom ut på markedet og inn i hjemmet, slik som støvsugeren og vaskemaskinen.[6] Dette var hendige hjelpemidler som husmoren nøt godt av, men siden det å være husmor var en ulønnet heltidsjobb, betydde det at mannen i husstanden var nødt til å betale for disse elektriske apparatene. Det var heller ikke lagt opp til at kvinnen skulle ha et lønnet arbeid ved siden av jobben som husmor. På grunn av samskatten som ble innført i 1921, lønte det seg ikke at både mannen og kvinnen i familien jobbet.[7] Den gikk ut på at ektefellers lønn ble lagt sammen før skatt, dersom begge var i jobb.[8] Dette gjorde det lite lønnsomt for kvinnen å være i arbeid. 

Først i 1959 begynte det å komme insentiver som gjorde at den ble gradvis avskaffet, men veien dit var ikke enkel.[9]Allerede i 1948 var Norsk Kvinnesaksforening i gang med å forsøke å avskaffe samskatten.[10] Dette førte til at det i 1954 ble nedsatt en komite som skulle se nærmere på samskatten og om det fortsatt var behov for den.[11] Komiteen konkluderte med at samskatten skulle bestå.[12] Finansdepartementet avgjorde likevel at kvinner kunne kreve å få sin egen likning, såfremt hun og mannen ikke jobbet i samme bedrift.[13] Samskatten tydeliggjør bildet om at mannen skulle være forsørger og overhode i familien, mens kvinnen skulle være hjemme og ta seg av oppgavene der. 

Statistisk sentralbyrås tabell over alle kvinner fra 15 år og opp, underbygger påstanden om at færre kvinner var i lønnet arbeid etter krigen. I 1930 var 29,9 prosent av disse kvinnene yrkesaktive. I 1946 hadde det sunket til 26,9 prosent, mens i 1960 var det nede i kun 23,8 prosent.[14] Dette kan bety at det var tilfellet at kvinnene i større grad jobbet som husmor i etterkrigstiden, men ikke nødvendigvis. Nedgangen kan for eksempel skyldes demografiske forhold. 

Husmoren i Thereses gate 26

Som nevnt har vi brukt folketellingene for Thereses gate 26 fra 1931 og 1954 i denne forskningen. I 1931 var det en egen kolonne for «Stilling i familien». Under denne kolonnen sto nesten alle kvinnene i huset oppført som «husmor», mannen var «husfar» og barna stod oppført som «datter» eller «sønn». Beskjeftigelsene stod oppført i en egen kolonne ved siden av. Siden samtlige av kvinnene sto oppført som «husmor» under kolonnen «stilling i familien», og noen hadde oppført et yrke i tillegg, kan det virke som at «husmor» var en alminnelig tittel som ble brukt om alle mødre, uten at hun nødvendigvis var hjemmeværende.

Hos flere av kvinnene var derimot kolonnen som viste et eventuelt yrke, tom.[15] Det kan derav være naturlig å tenke at disse kvinnene var hjemmeværende. Hvis man tolker folketellingene slik, var hele 15 av 19 kvinner husmødre i Thereses gate 26 i 1931, altså 79%. Bare fire kvinner var dermed i arbeid utenfor hjemmet. I denne folketellinga var 11 av de 15 oppførte husmødrene gift med en mann som var i jobb.[16] Da de gifte kvinnenes arbeid ikke alltid ble nedskrevet, kan folketellingene være misvisende.[17]

I 1954 var kolonnen «stilling i familien» borte. Betegnelsen «husmor» ble også brukt i denne folketellinga, men her var den oppført som et «yrke» hos 10, samt én som var oppført som husmor i et annet hjem, av 22 kvinner som bodde i Thereses gate 26.[18] I denne folketellinga var dermed 45% av kvinnene husmødre. Dette viser en endring i synet på husmoren fra 1931 til 1954: I 1931 ble husmor brukt som en slags familietittel, mens i 1954, da husmorpolitikken var en realitet, ble det å være husmor definert som en fulltidsjobb. 

I 1931 hadde som nevnt alle de gifte kvinnene tomme felter under beskjeftigelse, men en mann i arbeid. Alle husmødrene som ikke var gift, eller som var enker, bodde sammen med andre med inntekt. For eksempel bodde alle enkene med noen av barna sine. Disse var i lønnet arbeid og kunne dermed ha forsørgeransvaret.[19] Det samme mønstret gjaldt i 1954. Ni av de ti husmødrene var gift med en mann i arbeid. Den tiende husmoren bodde sammen med en kvinne i jobb og to menn i jobb. De kvinnene som var i lønnsarbeid, hadde enten en syk mann eller var ugifte.[20]

En viktig forutsetning for å defineres som hjemmeværende, i både 1931 og 1954, var dermed å bo med noen som kunne forsørge for seg, da husmoryrket ikke var lønnet. Det stemmer også godt overens med at det ikke var lønnsomt for en gift kvinne å være i arbeid etter 1921 på grunn av den nye skatteregelen. 

Samtidig var det fire kvinner i 1954 som var oppført med arbeid selv om ektemannen også hadde arbeid, noe som er et avvik fra husmorperiodens ideal.[21] Forventningene våre var å se en økning av husmødre fra 1931 til 1954, da husmorpolitikken ble aktivt fremmet på 50-tallet. Dette viste seg å ikke stemme, da det snarere så ut til å være litt flere husmødre i 1931, hvis vår tolkning av de tomme kolonnene som skulle vise kvinnenes yrker, stemmer.  

En viktig forskjell mellom de to folketellingene er bruken av ordet husmor. Husmor blir i 1954 brukt og definert som et yrke, mens begrepet blir alminnelig brukt, som «en stilling i familien» i 1931. På den andre siden er det viktig å ta med i beregningen at de gifte kvinnenes yrke ikke ble sett på som like viktig å skrive ned i 1931, slik at de 15 vi har tolket som hjemmeværende husmødre dette året, kanskje var et mindre antall i virkeligheten, og at flere muligens var i lønnet arbeid. 

Konklusjon

Årene 1920 til omtrentlig slutten av 1960-tallet, er et unntak i norsk kvinnehistorie. Den politiske føringen la til rette for at mennene i hovedsak skulle arbeide ute og forsørge familien, mens kvinnen skulle arbeide hjemme. Husmoren skulle sørge for mat på bordet og at huset var rent og pent. Det skjedde en profesjonalisering av kvinnene, hvor husmorbegrepet ble sett på som et yrke, særlig i husmorens «gullalder» på 1950-tallet. 

Dette viste seg i folketellingene fra 1954, hvor «husmor» sto oppført som et yrke, mens det i 1931 sto oppført under «stilling i familien». Dette påpeker endringer rundt holdninger til husmoren, og stemmer overens med profesjonaliseringen av kvinnen i etterkrigstiden. Derimot stemte ikke våre antakelser om flere husmødre i 1954, enn i 1931. Antallet var nærmest likt, og trolig noen flere i 1931. 

Bo- og familiesituasjonen må ha vært en viktig forutsetning for å kunne bli hjemmeværende. Da husmoren ikke hadde inntekt, var hun avhengig av at minst en i husholdningen hadde et lønnet yrke. Dette vises både i 1931 og i 1954, da de fleste som sto oppført som «husmor» enten var gift med en mann som forsørget, eller bodde med andre i lønnet arbeid. Folketellingen fra 1954 hadde derimot noen ektepar hvor begge hadde inntekt. De få kvinnene med lønnsarbeid i 1931, hadde enten en syk mann eller bodde med andre som var arbeidsledige. Dette viser at en inntektskilde var avgjørende, og idealet var at den kom fra mannen, men der hvor dette ikke var mulig, tok kvinnene lønnsarbeid. 

 

[1] Norgeshistorie.no, Gro Hagemann, ««Husmorparadiset»». Hentet 20. nov. 2020 fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1804-husmorparadiset.html

[2] Store norske leksikon, s.v. «Husmor,» av Ingun Grimstad Klepp. 28.10.2020. https://snl.no/husmor

[3] Ibid.

[4] Norgeshistorie.no, Gro Hagemann, ««Husmorparadiset»». Hentet 20. nov. 2020 fra https://www.norgeshistorie.no/velferdsstat-og-vestvending/1804-husmorparadiset.html

[5] Avdem, Husmorparadiset (Oslo: Det Norske Samlaget, 2001), s. 40.

[6]Store norske leksikon, s.v. «Husmor», av Ingun Grimstad Klepp. 28.10.2020. https://snl.no/husmor

[7]Avdem, Husmorparadiset (Oslo: Det Norske Samlaget, 2001), s. 36.

[8] Ibid., 36

[9] Ibid., 36 

[10] Store norske leksikon, s.v. «Kvinners rettigheter i Norge fra 1945 til 1990-årene,» av Elisabeth Lønnå. 18.11.2020.https://snl.no/Kvinners_rettigheter_i_Norge_fra_1945_til_1990-%C3%A5rene

[11] Ibid.

[12] Ibid.

[13] Ibid.

[14] Statistisk sentralbyrå, «9.4 Kvinner 15 år og over, etter yrkesaktivitet og næring. Prosent»

[15] Folketelling i Oslo, Thereses gate 26, 1931 

[16] Ibid. 

[17] Andresen et.al, Å gripe fortida, s. 99

[18] Folketelling i Oslo, Thereses gate 26, 1954

[19] Folketelling i Oslo, Thereses gate 26, 1931

[20] Folketelling i Oslo, Thereses gate 26, 1954

[21] Ibid. 

Av Hannah Engeskaug Nilsen, Jenny Kristine Olstad Semmerud, Thora Maria Eliassen Stensberg
Publisert 19. mars 2021 10:06 - Sist endret 19. mars 2021 10:06