Benneches gate

Arkitektur kan enten være slående vakkert eller noe man tar helt for gitt, alt ettersom hva man interesserer seg for. Uansett hvilket synspunkt man har på denne kunstformen, kan det ikke sees bort fra at arkitekturen har en grunnleggende og viktig funksjon som speilbilde av perioden og samfunnet den er et produkt av.

I denne artikkelen vil vi se nærmere på hvordan Benneches gate endte opp med det nyanserte arkitektoniske uttrykket den har i dag. Spesielt vil vi fokusere på hvordan stilskiftet fra nyklassisismen til funksjonalismen kommer til uttrykk i gaten, og hvilke samfunnstrender og idealer dette reflekterer. I denne artikkelen vil vi betrakte perioden mellom slutten av 1800-tallet og starten på 1930-tallet.

To byggeperioder, ett formål

Etter at Benneches gate ble navngitt i 1896, ble de første fem husene i gaten bygget i løpet av noen få år, rundt år 1900.^[1] Disse første bygningene ble bygget, i tråd med tiden, i nyklassisistisk stil, og ble bygget i sammenheng med den store befolkningsveksten i Kristiania på slutten av 1800-tallet. Men utbyggingen av gaten stoppet like etter århundreskiftet.^[2] 

En forklaring på dette er det økonomiske krakket i Kristiania i 1899, som hadde en liknende effekt på utbygging ellers i hovedstaden.^[3] Ettersom gaten ble anlagt sent på 1800-tallet var kun halvparten av dagens bygninger bygget eller planlagt da krakket traff. I den vestre delen av gaten var ikke engang tomtene målt opp, ifølge et kart fra 1901.^[4] Dette ga imidlertid mye ledig plass til nybygging på 1920-tallet, og førte til at de to stilperiodene i dag representeres med flere bygg hver i gaten.

Den andre store byggeperioden hang óg sammen med tilflytting. Ifølge folketellingen fra 1920, utgitt av statistisk sentralbyrå, bodde det 151 239 mennesker i Kristiania i 1890, mens tallet i 1920 hadde steget til 258 483.  Dette var en økning på hele 70.9%. En av faktorene var befolkningsvekst ellers i landet: ifølge den samme rapporten fra SSB var det totalt 2 000 917 mennesker i Norge i 1890, og i 1920 var antallet steget til 2 649 775.^[5] Urbanisering var en annen viktig faktor; I 1890 bodde 23,7% av Norges befolkning i byer, mens andelen steg til 29,6% i 1920.^[6]

Det at stadig flere valgte å flytte inn til byen, skyldtes hovedsakelig industrialisering og flere arbeidsplasser. Men på slutten av 1800-tallet hadde også befolkningsveksten ført til overbefolkning i bygdene. Det at ressursene nådde sitt maksimale utbytte, førte til at bygdene ikke lenger kunne opprettholde en større befolkning, og folk ble nødt til å flytte.^[7] For eiendomsløse bønder var betalt arbeid innenfor blant annet industri, anlegg eller skipsfart også et forlokkende aspekt ved byene. Arbeidslønningene i byene økte, og jordbruket mistet sakte, men sikkert arbeidskraft.^[8]

I byene vokste det nå frem en ny middelklasse, som var sysselsatt innenfor andre yrker enn de som tidligere hadde vært assosiert med denne klassen (blant annet håndverkere og handelsmenn). Den nye klassen besto hovedsakelig av funksjonærer, og det var for det meste denne samfunnsklassen som bodde i Benneches gate.^[9] Selv om lønningene ble høyere, bodde fremdeles 95% av hovedstadens innbyggere i leide hus og leiligheter i 1920. Mange av disse  var fra øvre middelklasse, og noen var til og med fra overklassen.^[10]

På grunn av befolkningsveksten og innflyttingen til hovedstaden var behovet for boliger stadig til stede, men folk manglet kapital, så få klarte å kjøpe seg inn i boligmarkedet. Mye tyder på at dette er en av grunnene til at boligmangelen var permanent.^[11]Boligmangelen kan også ha vært en av årsakene til at funksjonalismen slo an, ettersom denne byggestilen fikk maksimalt ut av arealet man hadde til disposisjon.

Forsøk på byplanlegging

Mellom 1865 og 1900 hadde Kristianias populasjon fordoblet seg, noe som førte til boligkrise i byen. Dette førte til at bystyret, for første gang i byens historie, satte i gang tiltak for å løse boligkrisen.^[12] Det var stor uenighet blant partiene rundt hvordan man skulle løse boligproblemene i Kristiania. Høyre mente at boligmarkedet ville løse problemet selv etter en stund, mens Arbeiderpartiet mente at kommunen selv skulle bygge og drive leilighetsblokker.^[13]I 1913 vant Arbeiderpartiet kommunevalget, boligpolitikken ble endret og det ble bygget flere boliger i Kristiania.

Den kommunale boligbyggingen fikk derimot en treg start, som et resultat av første verdenskrig, og kommunen ga derfor private byggherrer økonomisk støtte for å kunne dekke etterspørselen på boliger.^[14] I løpet av perioden 1910-1930 hadde kommunen bygget over 7000 leiligheter, og i løpet av samme tid hadde private byggeselskaper bygget over 6000.  Flere av disse privatbygde leilighetene var i Benneches gate.^[16]

Konkurransen

Som et resultat av at flere forskjellige arkitektfirmaer hadde bygget i området rundt Bislett, hadde de fleste bygningene blitt bygget i forskjellig stil. Det var ikke foretatt noen gjennomgående byplanlegging av området, og avisen Tidenes Tegn omtalte det som at «det bærer endnu tildels præg av at to byggestrøk liksom litt uventet er stødt sammen».^[17]

På bakgrunn av dette ble det i 1920 vedtatt at det skulle avholdes en arkitekt- og reguleringskonkurranse for Bislett-området, inkludert Benneches gate.^[18] Totalt ble det sendt inn 19 bidrag, men det var arkitektene Nicolai Beer og Egil Haanshus som i 1923 stakk av med seieren, blant annet med begrunnelsen «Situastionsplanen maa i sin helhet sies at være meget vakkert ordnet», og siden deres  bygninger tok hensyn til landskapet de skulle bygges i.^[19]I Benneches gate resulterte konkurransen direkte i Benneches gate 6, men også flere andre bygninger ble reist under denne andre store byggeperioden i gaten.^[20]

Benneches gate nr. 6

Først i 1929 fikk arkitektene realisert noen av disse plantegningene, og en av dem endte altså opp med å bli leilighetsblokk nr. 6 i Benneches gate. Beer og Haanshus var sammen med på utbygging av leiegårder i Bislett Byggeselskap I, og blokken i Benneches gate var bare én av mange bygninger som ble gjennomført av dette selskapet på slutten av 1920-tallet og i begynnelsen av 1930-årene.^[21]

På begynnelsen av 1900-tallet hadde nye strømninger ført til fremvekst av funksjonalismen i Norge, og Benneches gate nr. 6 ble, i likhet med en rekke andre bygg i denne tidsperioden, bygget i funksjonalistisk byggestil. Dette var særlig en overgang for Beer, som tidligere hadde drevet med nyklassisistisk arkitektur.^[22]

Etter den andre byggeperioden i gaten, rundt 1930, var nesten alle byggene reist. De nye bygningene ble enten bygget i funksjonalistisk stil, som Benneches gate 6, eller i en stil som kan sies å ligge i brytningen mellom nyklassisisme og funksjonalisme, som Benneches gate 1-3 (1929) og Colletts gate 6 (1930).^[23] Stilskiftet førte til at flere moderne ideer fikk innpass i disse boligprosjektene. I tillegg til stiltypiske fasader, fikk de nye bygningene også en moderne indre planløsning. Det ble for eksempel tegnet inn garasjer i Benneches gate 1-3, i tillegg til butikklokaler i første etasje, og flere bygninger fikk også fellesvaskeri for å spare plass i leilighetene.^[24]

Det at gaten inneholder såpass typiske eksempler på både funksjonalismen og nyklassisismen, er en av grunnene til at alle byggene i gaten, unntagen nr. 4, i dag står på Byantikvarens gule liste.^[25]

Hvorfor funksjonalisme? 

Funksjonalismen er en del av modernismen, som ofte refererer til estetikken som oppstod på 1920-tallet, og hadde som hovedprinsipp at bruk og form skal ha en sammenheng.^[26] Stilen reflekterte for flere en praktisk, moderne livsstil, og var ifølge den franske poeten Louis Aragon et uttrykk for «Hverdagens vidunderlighet».^[27] Men til tross for at den økende mengden av krav til funksjon og effektiv blanding av industri, kunst og arkitektur var rettet mot å skape bedre hjem for folket generelt, ble bevegelsen hovedsakelig et fokus for den intellektuelle middelklassen.^[28]

Den europeiske funksjonalismen kan sies å ha utspring i første verdenskrig, selv om noen prinsipper allerede var nevnt i Adolf Loos’ tale «Ornament und Verbrechen» fra 1913.^[29] Stilen kan ses igjen i Bauhaus-bevegelsen, som ble startet etter krigen, i 1919, og som trådte frem med nye, mer sosialistiske idealer. Den nordeuropeiske funksjonalismen kom som respons på samtidens ønske om mer effektiv, økonomisk og funksjonell arkitektur, og ble innført via de andre europeiske skolene.^[30]

Arkitektene ønsket å ta større del i utformingen av bybildet, og så funksjonalismen som ideell for dette, da den var en mer praktisk og folkelig retning. I Norge var dette særlig startet av arkitektene Lars Backer og Edvard Heiberg, der sistnevnte beskrev «nyttearkitekturen» som basert på «økonomi, konstruksjon og proporsjoner» og mente et hus var «en maskin til å bo i ikke en museumsgjenstand».^[31]

På 1920-tallet var det stort fokus på å bygge opp en egen norsk identitet, en trend som også preget arkitekturen.^[32]Nordmenn så seg selv som moderne, og ønsket arkitektur som reflekterte dette og tidsånden. Da den kom til Norge ble funksjonalismen videreutviklet og påvirket av ideene som Johan Ellefsen presenterte i foredraget Hva er tidsvennlig arkitektur? i 1927, der han la fram det som har blitt kalt den norske funksjonalismens manifest. Nordisk funksjonalisme ble basert på Ellefsens ideer om at arkitektur skulle ta hensyn til regionale betingelser som klima, materialer og byggetradisjon, noe som utviklet seg til den særegne funkis-tradisjonen i Norge.^[33]

Konklusjon

Stilskiftet fra nyklassisismen til funksjonalismen kommer svært godt til uttrykk i Benneches gate. Flere bygninger fra hver stilretning står side om side, og vitner om en brytning mellom to arkitektoniske epoker. Flere forskjellige faktorer har bidratt til dette. På slutten av 1800-tallet førte stor innflytting til byene til et behov for flere husrom, og til at lite bebygde områder ble gjort om til boligstrøk. Dette gjaldt også Benneches gate, der flere nyklassisistiske bygg ble reist.

Krakket i 1899 førte til stopp i utbyggingen i hele storbyen, og i Benneches gate gjorde dette at halve gaten ble stående tom inntil videre. Nytt behov for moderne boliger 20 år senere førte til en konkurranse om utbyggingen av Bislett-området, inkludert Benneches gate, og utbygging av mesteparten av de gjenværende tomtene i gaten fulgte rundt 1930. En av tankene bak denne konkurransen var at området skulle få en gjennomgående arkitektonisk stil, noe som var en av årsakene til at Beer og Haanshus vant. Konkurransen spilte en viktig rolle i både utformingen- og forbedringen av Bislett-områdets arkitektoniske uttrykk.

Arkitektene, spesielt Beer, var foregangsmenn innen den nye funkis-stilen, noe som gjorde at de nye byggene, som nr. 6 i Benneches gate, ble utformet i tråd med nye, moderne idealer. De øvrige bygningene som ble reist rundt 1930 ble bygget i en stil som kan sies å stå i brytningen mellom nyklassisisme og funkis. Gaten danner dermed et godt bilde både på utviklingen i og brytningen mellom de arkitektoniske stilartene som dominerte rundt begynnelsen av 1900-tallet – et bilde som vitner om en periode preget av tilflytting, samfunnsomveltninger og nye, moderne idealer.