Badstugata

Opprettelsen av Kristianias første offentlige bad

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Senere på kvelden den 14. mars 1986, åpnet Rockefeller Music Hall dørene. Klesvask, såpe og bading var en gang for alle blitt byttet ut med rock, øl og røyk.

Hvert år strømmer tusenvis av forventningsfulle publikummere gjennom Badstugata for å finne inngangen til Rockefeller Music Hall – en markant og viktig kulturinstitusjon i hovedstaden. På vei inn for å møte sine største idoler, tenker nok de færreste i dag på at det nettopp her ble introdusert et trivielt, men minst like populært kulturfenomen på midten av 1800-tallet: Offentlige bad.

Ved starten av 1800-tallet var ikke Christiania den storbyen Oslo er i dag. Statistisk Sentralbyrå viser til folketellingen fra 1801 der innbyggertallet kun var 9527.[1]Dette var rundt halvparten av Bergens befolkning på samme tid. I løpet av det nittende århundre opplevde derimot Christiania en enorm befolkningsvekst, spesielt fra 1855 og utover. Denne økende urbaniseringen førte til nye helseproblemer, sykdommer og epidemier.

Hvordan påvirket disse nye utfordringene Christianias befolkning, og hvilke tiltak ble gjort for å forhindre sykdom og forbedre de sanitære forhold? I denne artikkelen ser vi nærmere på et av disse tiltakene, nemlig etableringen av Christiania Vaske- og Badeanstalt i 1861. Ved hjelp av historiske kilder vil vi beskrive sykdomsbildet og de sanitære forholdene i byen årene før badeanstaltet ble åpnet. Vi vil vise at bygget ble reist etter inspirasjon fra England, men at det i Christiania måtte det en «byens velgjører» til for å få realisert prosjektet.

De hygieniske forhold i Oslo før 1861

«Her i Christiania, hvor febersykdommen ere mere eller mindre fremtredende året rundt, og hvor man flere Gange har været alvolig hjemsøgt af epidimien Kolera […]»[2]

I Christiania Kommunes egen «Femtiårs-Beretning» for årene 1837-1886, kan vi lese at Christiania var hjemsøkt av både nervefeber, børnekopper, skarlegensfeber, meslinger, difteri og kolera. Kolera var en gjentagende trussel og tok mange liv.[3] Verst var det under utbruddet i 1853, da 1597 innbyggere døde. I Christiania Posten den 1. oktober samme år, opplyses det om en slags forløper til Live Aid, nemlig støttekonserten «Til Fordel for Trængende i Oslo, som ved Kolera have mistet sine Forsörgere».[4] Vi ser her at de mer bemidlede innbyggerne ønsket å hjelpe de som var hardest rammet av sykdommen.

Tross en utfordrende hygienisk standard var det kanskje ønskelig å male et litt mer positivt bilde av situasjonen slik vi kan lese i de såkalte «Medicinalberetningene». Disse kom i 1853 og skulle tjene som en rapport over folkehelsen i landet. Medicinalberetningene åpnet som regel med: «Som det nøiagtigere vil erfares af de efterfølgende Amtsberetninger var Sundhedstilstanden i Riget i 1853 i det hele taget været meget god, navnlig bedre enn i det foregaaende Aar»,[5] «Sundedstilstanden i 1860 maa ansees som i det hele taalelig god»[6] og «Sundhedstilstanden maa for det hele Riges vedkommende betegnes som god».[7]Til tross for sin plikt om å rapportere inn objektive fakta kan vi spørre oss om legene ønsket å gi et bedre inntrykk av tilstanden i landet enn hva den egentlig var.

Årsaken til sykdomsutbruddene var sterkt forankret i trangboddhet og utfordringer med renslighet. I artikkelen «Vannskrekken som gav seg» fra 1965, beskrives muligheten for vask og bad som særdeles kronglete i tiden før offentlige bad ble etablert i Christiania.[8] Som oftest var løsningen en stor stamp på kjøkkenet og derav en heller sjelden aktivitet.[9]

Mange av Christianias nye innbyggere var tilflyttere fra bygdene og hadde tidligere bakgrunn som   bønder. Samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817-1875) påpekte sosiale utfordringer som fulgte med denne nye gruppen byfolk. Sundt skriver at disse nye innbyggerne manglet utdanning og godtok en lavere levestandard som de tok med seg fra bygda. Sundt gikk også langt i sin karakteristikk, der han skriver at «Landsfolk i det hele gjør ringere Forandringer til Livet».[10] 

I dette sitatet leser vi at Sundt mente bøndene hadde en lavere forventning og standard til selve livet enn en det byfolk hadde. Vi kan nok ane at Sundts opplevelse av disse innflytterne fra bygdene bar preg av hans noe forutinntatte holdning. Sundt viet store deler av sitt yrkesliv til  å kartlegge de lavere klasser og er  kjent for nokså nedsettende beskrivelser av de fattige innbyggerne i Christiania. Han trakk også slutningen at fattigdom var et resultat av slett moral, usedelighet, dovenskap, skjødesløshet og grovere laster.[11]

Rene tanker fra England

Allerede i 1842 ble den første offentlige vaske- og badeanstalten grunnlagt i Liverpool. Inspirasjonen til en offentlig badevirksomhet ble hentet fra arbeiderkvinnen Catherine Wilkinson, etter sitt frivillige arbeid for de fattige under kolerautbruddene som rammet England i 1832 og 1834. Wilkinson inviterte fattige naboer inn til sitt eget kjøkken, slik at de kunne vaske seg og pleie sine syke familiemedlemmer i et mer hygienisk miljø. En slik handling ble lagt merke til av den britiske forretningsmannen William Rathbone, som senere startet prosessen med byggingen av et offentlig badehus.[12]

Myndighetene i England begynte også å se sykdomsutbrudd i et sosialt perspektiv. I 1848 etablerte de et nasjonalt helseråd, og dets leder, Edward Chadwik, var opptatt av hvordan den sosiale klassetilhørigheten spilte inn for hvor utsatt man var for sykdom. Tanken om at det var forebyggende å løfte de underpriviligerte opp av den dypeste elendighet for å unngå spredningen av smittsomme sykdommer ble sterkere.

I 1848 var den gjeldende teorien om kolera at det smittet via dårlig luft og råttent organisk materiale. Den britiske legen John Snow argumenterte for at smitten spredte seg gjennom bakterier fra direkte kontakt med avføring, forurenset vann og skittent tøy. Men det var ikke før i 1880-årene at John Snows teori ble godtatt, takket være videre forskning på kolerabakterien, Vibrio cholerae.

Broad Street-hendelsen og det såkalte «Grand Experiment» var to hendelser som fant sted i London i 1854. Under Broad Street hadde en vannpumpe sprukket og tok livet av mange mennesker. John Snow demonstrerte for den engelske befolkningen og regjeringen farene ved forurenset vann ved å bruke logikk, grafer og matematikk. I samme år var det to vannselskaper som supplerte byen med vann. Det ene selskapet brukte vann fra munningen til elven Thames, det andre fra innløp rundt i London by. Ved hjelp av samme logikk viste John Snow hvordan vann fra en forurenset kilde kunne bære smitte og ta livet av den londonske befolkningen.[13]

Thorvald Meyer tar ansvar

Thorvald Meyer (1818-1909) var en suksessrik forretningsmann og en av Christianias mest velstående borgere. Meyer kom selv fra en velstående familie og hadde arvet både midler og eiendom fra sin far. Selv om Meyer tilhørte det øverste samfunnslag så han nok behovet for å gjøre noe for de lavere klassene i samfunnet. Dette skulle også prege hans ettermæle. Ved hans død i 1909 stod det i Stavanger Aftenblad: «Den norske hovedstads første borger har funnet hvile, en av vårt land ædleste personligheder…»[14]

Thorvald Meyer tok deler av utdannelsen sin i England og øynasjonen ble viktig for hans videre forretningsvirksomhet. I arkiverte brev fra Thorvald Meyer sitt «Foss spinderi», har det blitt dokumentert at Meyer personlig bestilte deler og maskineri fra England gjennom sine britiske forretningsforbindelser. Deler av Christiania Vaske- og Badeanstalt sitt indre maskineri, som dampkjeler og centrifugalmaskiner, ble på denne måten også bestilt fra England.[15]Dette sees i sammenheng med norsk og britisk handel og teknologi, som satte sitt preg på den norske infrastrukturen ved midten av 1800-tallet.

Den 15. desember 1861 åpnet Christiania Vaske- og Badeanstalt sine dører som den første i sitt slag i hovedstaden. Utgiftene til anstalten i Christiania var betalt av Meyer selv. Bygningen ble godt beskrevet i Morgenbladet den 5. januar, 1882, der vi leser at den inneholdt 12 førsteklasses og 16 andreklasses baderom, foruten dampruller og dampvarmeapparater.

Etter tre måneders prøveperiode ble bygningen som planlagt gitt til Christianias fulle eie, etter at formannskapet, enstemmig og uten debatt, valgte å ta i mot denne «anselige gave» fra Thorvald Meyer. Bygningen fungerte som vaskeri for både klær og mennesker og var rettet mot de østlige delene av byen. Morgenbladet skrev en meget positiv reportasje der journalisten konkluderte: «Jeg vil derfor med Tryghed anbefale Indretningen for de ærede husmødre.»[16]

En badetrend har startet

Arbeiderklassen var nylig blitt oppdaget på 1850-60-tallet. De jobbet lange dager og fritidstilbudene var få. Christiania Vaske- og Badeanstalt skulle i tillegg til å fremme folkehygienen forbedre «de arbeidende Klassers sociale og fysiske Stilling».[17] Arbeiderklassen fikk et rimelig hygienetilbud, men også en sosial møteplass.[18]Som den første i sitt slag gav den en tiltrengt mulighet for vask av kropper og tøy i en tid der befolkningen bodde stadig tettere.

Christiania Vaske- og Badeanstalt ble på mange måter et signalbygg som inspirerte flere lignende bygg rettet mot ulike klasser i samfunnet. Bygningen ble etterhvert kalt «Hu mor i Torvgata», og tjente som et tilbud for den mer vanskeligstilte arbeiderklassen i samfunnet. Det nyere Christiania Bad skulle være et tilsvarende tilbud for overklassen. Dette sto klart i 1883 og tilbød et utvalg av badstubad, karbad, romerske og medisinske bad. Christiania Bad lokket gjestene inn med latinske navn som spolitarium, frigidarium og tepidarium, noe som kanskje satte en ekstra spiss på opplevelsen.

Et spektakulært tilbud som skilte seg fra både Christiania Vaske- og Badeanstalt og Christiania Bad, var Christiania Varme Søbad. Utstyrt med dampmaskin som pumpet opp og varmet saltvann, kunne de tilby gjestene å nyte et varmt bad bestående av naturlig og friskt sjøvann.

På 1890-tallet kostet et andreklasses karbad 25 øre hos »hu mor i Torvgata». Dette ble for dyrt for enkelte, så kommunen så behovet for å opprette et 10-øres bad – Folkebadet i Borggata ved Enerhaugen. Senere kom et bad på Sagene i 1899. «Sommertider sitter dom baade tre og fire i hvert Rum, Dom kommer her, ser Di, baade fra Skarpsno og St.Hanshaugen, jo fra Majorstuen tilsmers», hadde Bademesteren på Enerhaugen å si i et intervju fra 1898.[19]

For Christiania Vaske- og Badeanstalt endte reisen i april 1923, da rivingen av bygget startet for å gi plass til det som skulle bli det nye Torggata Bad.[20]Torggata Bad holdt det gående som en av de større badene i Oslo frem til 1983. Da var det helt slutt på badingen. Huset ble renovert for andre formål, frem til en dag Jonas Fjeld Band bar sine gitarer og trommer inn den nordlige inngangen i Badstugata. Senere på kvelden den 14. mars 1986, åpnet Rockefeller Music Hall dørene. Klesvask, såpe og bading var en gang for alle blitt byttet ut med rock, øl og røyk.[21]

Fortsatt er bygget preget med skiltet til Torggata Bad, som peker tilbake på en over hundre år lang historie. Det hele begynte da byens trangbodde innbyggere fikk renheten i gave fra Thorvald Meyer, takket være hans vidsyn som gikk utover Norges grenser.

 

[1] Statistisk sentralbyrå, Folkemengden ved utgangen av året”

[2] Christiania Posten, 2. april, 1855, s. 1.

[3] Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837 – 1886. Utgitt efter Kommunebestyrelsens Foranstaltning ved Christiania Magistrat. J. Chr. Gundersens Boktrykkeri 1892.

[4] Christiania Posten, 1. oktober, 1853 s. 3.

[5] Statistisk sentralbyrå (SSB), Beretning om Sundhedstilstanden og Medicinalberetningene i Norge i 1853”, 1856, s. 1.

[6] Statistisk sentralbyrå (Departementet for det indre Christiania), Sundhetstilstanden og Medicinalforholdene i Norge 1860”, Trykt i det Steenske Bogtrykkeri, C. No. 4. 1863, s. 1.

[7] Statistisk sentralbyrå (Departementet for det indre Christiania), Sundhetstilstanden og Medicinalforholdene i Norge 1870”, Trykt i det Steenske Bogtrykkeri C. No. 4. 1872-3, s. 1.

[8] Byminner (Oslo:trykt utg.) tidsskrift for Oslo museum. 1965 Nr.4, s. 20.

[9] Kerstin Gjesdahl, Vannskrekken som gav seg, Byminner nr. 4, 1965 (Oslo) tidsskrift for Oslo museum, s.19- 25.

[10] Eilert Sundt, Om Piperviken og Ruseløkbakken: Undersøgelse om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania”, (Folkeopplysnings Fremme, 1858), s. 77.

[11] Hege Roll-Hansen, fattigstatistikk mellom økonomi og moral”, Samfunnsspeilet, 2002, s. 2.

[12] Edward H. Gibson, Baths and Washhouses in the English Public Health Agitation, 1839-48 (Journal of the History of Medicine and Allied Sciences: October 1954), s. 394.

[13] Ralph Frerichs, John Snow”, Department of Epidemiology at University of California, Los Angeles, juni 2020.

[14] Stavanger Aftenblad, 4.feb, 1909, s. 2.

[15] Henrik Askjer, Industrialisert hygiene: Christiania Bade- og Vaskeanstalt (1861-1905)” (Historieblogg: 13. Oktober 2020).

[16] Morgenbladet, 29. mars, 1862, s. 1.

[17] Jan Eivind Myhre, 1990, Oslo Bys Historie. (Oslo: J.W. Cappelen), s.446.

[18] Ibid., s.446.

[19] Ibid., s.446.

[20] Aftenposten,6. mars, 1923, s.3.

[21] Arbeiderbladet, 13.mars, 1986, s.52.

Av Marius Tobias Hoven, Anders Jansvik, Malin Beathe Jensen
Publisert 19. mars 2021 10:05 - Sist endret 19. mars 2021 10:05