Akersveien

Katolisismens gjenreising i Norge på 1800-tallet

Kart over Oslo fra 1900. Utsnitt fra St.Hanshaugen

Oslo-historier 2021

Prosjekt for studenter på bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere hver sin gate i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis og de utvikler ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

 

Det bodde knapt 60 katolikker i Oslo på den tiden, men St.Olav ble bygget med sitteplass til 270.

Akersveien ligger i St. Hanshaugen bydel i Oslo. Veien er hjem til Vår Frelsers gravlund, og hvilested til noen av Norges mest innflytelsesrike personer. Gaten er velkjent, og har en lang historie så langt tilbake som 1100-tallet med Gamle Aker kirke. Tidligere var Akersveien, sammen med Akersgata, veien som gikk mellom Gamle Aker Kirke og helt til Akershus Festning.

Et annet spesielt fenomen med denne delen av byen er den bemerkelsesverdige forekomsten av katolske institusjoner. Det innebærer blant annet St.Olav domkirke, St. Joseph kirke, og en rekke andre tilhørende filantropiske ordener. Røttene til denne utviklingen kan spores tilbake til begynnelsen av 1800-tallet – en tid da Norge fortsatt var underlagt Sverige i en utenrikspolitisk forstand, og hvor det ikke var lov å opprette katolske menigheter. Dette stod ved lag frem til opphevelsen av konventikkelplakaten i 1842. 

I denne artikkelen skal vi undersøke de sentrale begivenhetene på 1800-tallet generelt, og 1850-tallet spesielt, som ledet til innføringen av katolisismen i Kristiania. Hvilke personer og historiske utviklinger og tilfeldigheter preget utformingen av det strøket vi i dag kaller Lille Vatikanet? 

1814

Det Lille Vatikanet i Oslo kan trekke sitt opphav til 1814. I 1814 fikk vi en ny grunnlov og –viktigst av alt – en ny kongefamilie. Denne kongefamilien kom opprinnelig fra Frankrike og var tradisjonelt katolske. Noe som også gjorde at de giftet seg med katolikker, slik som kronprins Oscar I gjorde da han ektet Josephine. Josephine var katolsk og brakte med seg sin tro og en egen prest.[1] I Norge var derimot ikke katolisisme like tolerert og Josephine kunne derfor ikke krone seg i Trondheim til norsk dronning, fordi hun ikke ville gjøre det på protestantisk vis.[2]

Da hun ble dronning, satte hun presten, Jakob Studach, i gang med å danne en katolsk menighet i Stockholm. Da denne var dannet ble han sendt til å gjøre det samme i Oslo etter kongelig beskjed. Hans utrettelige arbeid fremskyndet katolisismens gjenopplivning i Norden, etter reformasjonens bannlysning av trosretningen. Fire år etter hans ankomst i Sverige innviet han St.Eugenias kirke i Stockholm året 1837.[3]

I 1840 reiste den unge prestestudenten Gottfried Ignatius Montz til Sverige for å tjenestegjøre for Studach.[4]  Montz viste seg å spille en viktig rolle i katolisismens framdrift i Norge. To år senere sendte den Franske konsulen Jean Baptiste Marie Martial Mure De Pellane en forespørsel om godkjennelse til å foreta en katolsk dåp av sin datter i Christiania.[5] Kong Karl Johan innvilget ønsket på bakgrunn av en anmodning fra franske kongen Ludvig Filip av diplomatiske hensyn.[6] Denne saken gjenspeiler også den religiøse situasjonen i Norge tidlig på 1800-tallet. Der den overveldende majoriteten av nordmenn var protestantiske og katolikker i større grad kun utenlandske beboere. 

De viktige momentene i 1814 var en ny grunnlov, som la grunnlag for forandringer og en kongefamilie som vil drive forandringene.  

Oppmykning av holdninger

Montz opprettholdt en kontinuerlig korrespondanse med Studach gjennom hele prosessen.[7]  Han så på bekymring hvordan Christianias katolikker ikke hadde en åndelig veileder de kunne henvende seg til.[8] I det henseende sendte han en søknad til kongen om å opprette en katolsk menighet, som ble innvilget under en kongelig resolusjon den 6. mars 1843.[9] Resolusjonen kan betraktes som en naturlig kontinuitet av oppløsningen av konventikkelplakaten året før i 1842.[10]  Dette ga forsamlingsfrihet til religiøse grupper utenfor sogneprestens godkjennelse. 

På vegne av dette ble Montz utnevnt til sogneprest for St.Olavs menighet. Imidlertid kom resolusjonen med fastsatte betingelser der en av dem inkluderte at de kun hadde lovlig tillatelse til å praktisere i Christiania. Misjonsvirksomhet var strengt forbudt. I 1845 derimot ble dissenterloven innført, noe som ga andre kristne trossamfunn tillatelse til å etablere seg – inkludert nonneordener – og sanksjonene ble opphevet.[11] Det er tydelig allerede her at katolisismen i Norge hadde tydelige forbindelser til kongehuset. Dronningens initiativ startet en gradvis oppløsning av de religiøse barrierene i landet.

Wergeland er ofte sett på som frontfiguren i kampen for religionsfrihet og toleranse tidlig og på midten av 1800-tallet. Debatten han startet og deltok i regnes ofte som sentral i utviklingen som kulminerte med dissenterloven i 1845. Josephine, Wergeland og soknepresten Montz skal ha hatt personlige forhold, trolig brakt sammen av kampen for religionsfrihet. Bevis på forholdet mellom dem kan finnes i skrivingen til Montz og Wergeland. 

Wergeland var en beundrer av Dronning Josefines arbeid for den katolske troen, og forholdet mellom Josephine og Wergeland kan knyttes til diktet «Brasilie-farten» som Wergeland skrev til hyllest for hennes filantropiske ånd.[12]  Dette er fordi undertittelen på diktet er «et digt paa HDS. Maj. Dronning Josephines fødselsdag,» og «Josephine» nevnes flere ganger i diktet.[13] Forholdet mellom Montz og Wergeland kan spores i at Montz skrev en biografi om Wergeland og at Wergeland nevner Montz i sitt testament.[14]

I tråd med kampen for religionsfrihet ble Wergeland i 1840 riksarkivar og mottok i fra 1839 et kongelig beløp rett fra Karl Johan.[15] Dette var nok i utgangspunktet en anerkjennelse av Wergeland sin skriving, men det er mulig Josephine hadde en liten rolle i å påvirke disse beslutningene. Som vi ser, var ikke Wergeland alene i kampen for frihet. Derimot var han del av et miljø som støttet kampen for religiøs toleranse.

Akselerert utvikling

Kirkebygget i seg selv sier også noe om hvordan utviklingen av det katolske miljøet i Norge var akselerert pga. den sterke, særlig kongelige, støtten. Det bodde knapt 60 katolikker i Oslo på den tiden, men St.Olav ble bygget med sitteplass til 270.[16] Selv om man forventet en vekst i den katolske befolkningen var dette en ganske stor kirke for en såpass liten menighet. 

Videre ble ikke kirken bygget med billige materialer og lite utsmykket, men med et høyt spir og rik utsmykning. Josephine brukte blant annet sin innflytelse til å be kongen av Danmark om lån av en relikvie av St.Olav. Kong Frederik VII sendte relikvien, men relikviegjemmet var en kopi.[17] Det ble derfor laget en kopi av beholderen, og relikvien ble sendt med den nye beholderen til den katolske menigheten i Oslo, som den dag i dag har eierskap over den. 

Dronningen bevilget også et alterbilde som var en kopi av Rafaels Sixtinske Madonna til kirken som hadde en verdi på 1200 spesidaler – en betydelig sum på den tiden.[18] Dermed ser man at Josephine gav anselige summer og gaver direkte til den katolske menigheten i Akersveien, som hjalp etableringen deres.

Hvis man sammenligner byggingen av den første synagogen i Norge, viser dette også viktigheten av en innflytelsesrik og velstående sponsor, slik som Josephine og andre etablerte katolikker utenfor Norge. En annen gruppe som fikk religiøse rettigheter på omtrent den samme tiden som katolikker var nettopp jødene.

Jødene i Oslo opprettet sine to første synagoger i 1920 og 1921, der én var spesialbygd og den andre var en renovasjon. I 1920 var det registrert 1457 medlemmer av Det Mosaiske Trossamfunn og tidligere i 1910 var tallet 1045, hvorav majoriteten bodde i Oslo.[20] Den spesialbygde synagogen hadde kapasitet for 340 besøkende og den andre 300.[21] Dermed var den jødiske befolkningen større i forhold til kapasiteten til tempelbyggene sine. 

Dessuten var Norge et rikere land på 1920-tallet, da synagogene ble bygget, sammenlignet med 1850-tallet, med tilsvarende større tilgjengelig kapital. Likevel måtte menighetene knyttet til den renoverte synagogen ta opp store lån for å finansiere byggingen. En sentral forskjell er altså mangelen på en politisk og økonomisk patron, slik Josephine var for katolikkene. 

I Stockholm skjedde noenlunde den samme utviklingen for katolikker, som i Oslo. I 1833 ble det bygget en katolsk kirke i en by dominert av den lutherske tro siden reformasjonen. Også her var Josephine en aktiv støttespiller. Det er rett og slett tvilsomt hvorvidt den katolske menighet i Norge hadde klart å utvikle seg like raskt uten Josephine som en aktiv støttespiller og patron.

Konklusjon

Det er tydelig at gjeninnføringen av katolisismen i Norge er tett sammenbundet med kongefamiliens, eller snarere dronningens egne interesser. Josephine var åpenbart en dypt religiøs person, noe som gjenspeiles i hennes arbeid senere i livet. Hun la grunnlaget for utviklingen og ga de nødvendige personene spillerom til å handle i hennes sted. Henrik Wergeland hadde allerede satt i gang en omvendelses prosess, gjennom utrettelig aktivisme. 

Josephines finansielle bidrag hjalp å brødfø og akselerere den tidlige utviklingen for det katolske samfunnet i Oslo. Grunnloven introduserte befolkningen for tolerante og mer liberale idealer. Vi bevitner en gradvis oppmykning av holdninger som kulminerte i dissenterloven, som ledet til dannelsen av en katolsk menighet med sentrum i nedre del av Akersveien. Lille Vatikanet ble det katolske sentrumet i Oslo ved hjelp av aktivisme og utenlandske innflyttere og innflytelser, slik som Wergeland, Pellane og Josephine. 

 

[1] Duin. Streiftog i norsk kirkehistorie (Oslo: St.Olav,1984), 277

[2] Riiber, Dronning Sophie (Oslo: Luther, 1958), 112-113

[3] Duin, Streiftog i norsk kirkehistorie (Oslo: St.Olav,1984), 278

[4] Henriksen mfl., Den Katolske kirke i Norge, 158-159

[5] Henriksen mfl., Den Katolske kirke i Norge, 159

[6] Henriksen mfl., Den Katolske kirke i Norge, 159

[7] Duin, Streiftog i norsk kirkehistorie (Oslo: St.Olav,1984), 278-280

[8] Henriksen mfl., Den Katolske kirke i Norge, 160

[9] Henriksen mfl., Den Katolske kirke i Norge, 160-162

[10] Store norske leksikon, s.v. “Konventikkel” av Elstad. 08.11.2020. https://snl.no/konventikkel

[11] Store norske leksikon, s.v. “Dissenter” av Langhelle 08.11.2020. https://snl.no/dissenter

[12] Norsk biografisk leksikon, s.v. “Josefine” av Langslet, 08.11.2020. https://nbl.snl.no/Josefine

[13] Wergeland, Henrik, Universitetet i Oslo, «Brasilie-farten», Hentet fra: https://www.dokpro.uio.no/wergeland/WI3/WI3134.html, 25.11.20, kl.14:26

[14] Wikipedia, s.v. “Wergeland og religionen.” 07.11.2020 https://no.wikipedia.org/wiki/Wergeland_og_religionene

[15] Store norske leksikon, s.v. “Henrik Wergeland.” av Sejersted. 08.11.2020. https://snl.no/Henrik_Wergeland

[16]Hegna. “St.Olav kirke i Oslo 150 år: Dronning Josephine og St.Olav kirke.” Katolsk http://www.katolsk.no/organisasjon/okb/Oslo/Olav/historikk/josephine150

[17]Aga, Samuel. “Kirkeutsmykning/interiør i St.Olav katolske domkirke. Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.” Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 2007. 13

[18]Aga, Samuel. “Kirkeutsmykning/interiør i St.Olav katolske domkirke. Endringer som ble gjort på 1970-tallet sett i lys av Kirkens retningslinjer.” Masteroppgave i kunsthistorie, Universitetet i Oslo, 2007. 11-14

[19] Henriksen mfl., Den Katolske kirke i Norge, 219, 234, 251

[20] SSB. “Et mørkt kapittel i statistikkens historie?” https://www.ssb.no/a/publikasjoner/pdf/sa39/del7.pdf

[21] Tangestuen, “Synagogen som levde i 21 år.” Jødisk museum. https://www.jodiskmuseumoslo.no/en-gb/bygningens-historieWikipedia, “Synagogen i Oslo.”

Av Ola Hexeberg Berntsen, Carl Oscar Olsen, Fredrik Hellenes Stokkebekk, Ole Kristian Sandvik
Publisert 19. mars 2021 10:04 - Sist endret 23. mars 2021 14:10