Trondheimsveien

Barnearbeid i tobakksindustrien.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Siden begynte jeg hos Langaard i tobakkspinneriet og skulle stå ved maskinen og legge frem deksblade for spinneren. De skulle være utenpå skråtobakken, når jeg ikke var rask nok slo hun mig over fingrene.[1]

Sitatet er av Alma Marie Hansen, en jente som i 1889, i en alder av 12 år jobbet fra kl. 7 til 19 på fabrikken, passet fire småsøsken og i tillegg gikk på skole.

Edvard Bull d.y. og arbeiderminnene

Hennes minner er et av mange som ble samlet inn av et team knyttet til sosial- og arbeiderhistorikeren Edvard Bull d.y. (1914-1986) etter andre verdenskrig. Minnene er nå oppbevart hos Norsk Folkemuseum. Formålet med arbeiderminnene var å sikre at historien til menneskene som levde rundt og arbeidet på fabrikker ved 1900-århundreskiftet skulle forvares. Ved gjenfortellingene sørget historikerne for at det fantes konkret informasjon om tiden og om hvordan dagligdagse ting foregikk.

Barn og kvinner

Mange historikere har forsket på arbeidere i industrialiseringens storhetstid, særlig med hensikt til dens formasjon som en klasse. Det har ført til at arbeiderforskningen lenge har fokusert på menn og deres politiske arbeid i Arbeiderpartiet og fagforeninger.[2] I følgende artikkel skal vi bytte perspektivet og heller rette blikket på både arbeidernes hverdagsliv og ulike grupper av arbeidere, men også barn og kvinner.

Gjennom en nylesning av materiale fra Arbeiderminnesamlingen undersøker vi arbeideres erfaring. For å fokusere undersøkelsen leser vi arbeidernes beretninger om barnearbeid, lønn og arbeidsmiljøet på arbeidsplassen ettersom vi antar at disse aspektene var sentrale i arbeidernes liv i perioden.

Utfordringer med muntlige kilder

«Oral history»-kilder har sine utfordringer. Minnet kan være feil tiårene etter hendelsene, og vurderingene blir sannsynligvis influert av utvikling i tiden det handler om og tiden intervjuene ble gjort.[3] Den menneskelige faktoren er også viktig når det kommer til slike gjenfortellinger. Med tanke på at de gjenfortellende er den klart største kilden for informasjon er det viktig å kunne stole på deres nøytralitet. Dette kan være en utfordring, ettersom de gode minnene kan overskygge minnene fra da tilværelsen var vanskeligere. Et eksempel kan være hvordan arbeiderne anså seg selv og sin egen tilværelse. De fleste levde under omtrent like kår, men hvordan de oppfattet seg selv, kan gjøre store utslag på hvordan de vil se tilbake på den tiden. Hvis en oppfattet at å jobbe på fabrikken var en suksess, kan denne personens gjenfortelling være utelukkende mer positiv, enn hvis en annen arbeider anså fabrikklivet som et annenrangs yrke.

Forholdet mellom arbeider og arbeidsgiver vil også variere og påvirke de fortellende sine minner og utsagn. Uansett tror vi at materialet samlet inn av Bull og flere tilbyr innblikk i fortidens forhold. En av fordelene med «oral history» er, og det vil vi også vise frem her, at ulike synspunkt og åpenbare selvmotsigende utsagn er i mindre grad «ryddet opp» enn tekster skrevet av profesjonelle skribenter som journalister eller embedsmenn. Gjennom et dypdykk i arbeiderminner skal vi vise mangfoldighet av arbeidernes syn i etterkant, som kan også gir oss en anelse av mangfoldigheten av arbeidernes levekår i fortida.

Barnearbeid i tobakksindustrien

Arbeiderminnene forteller om barn som begynner å jobbe allerede i 10-årsalderen. Barnearbeid hadde en umiddelbar innvirkning på barnas levestandard, men samtidig var det med på å ødelegge for barnas mulighet til å endre deres skjebne. En typisk «barneindustri» var tobakksindustrien, med over 600 barn i arbeid.[4]

Sigvarda Olsen (født i 1884) og Gustav Andersen (født 1878) er eksempler på dette.[5] De er del av arbeiderminnene og forteller om hvordan de begge begynte å arbeide på tobakksfabrikk. Olsen forteller i et intervju som ble tatt opp på lydbånd i september 1954: "Også da jeg var åtte år, det var da hun kom hjem altså, så var jeg også ifølge med henne opp der og spurte om jeg kunne få begynne der."[6] Hun var åtte år da hun begynte å jobbe på Langaard Tobakksfabrikk. Gustav Andersen forteller at han var ti eller elleve år.[7]

Å ha barn i arbeid var effektivt og billig, men samtidig kan en argumentere for at dette var utnytting av barn og stjal barnas frihet. "Jeg jobbet så sent om kvelden så jeg kunne ikke lære lekser om kvelden. Da var jeg altfor trett så jeg måtte tidlig opp om morgenen og lese lekser", forteller Sigvarda Olsen til Otto Gjerpe, som har nedskrevet hennes beretning.[8] Hun beskriver et liv som går i ett, med lite fritid til lek.

Utrygt i gatene

Men hvorfor var det nødvendig for en ung jente å jobbe allerede som åtteåring? Det blir nevnt i intervjuet av Sigvarda Olsen at moren hennes ville ha henne med til jobben sin, slik at hun ikke skulle fly i gatene når moren ikke var hjemme.[9] Det kan altså ha vært utrygt i gatene for små barn og av intervjuet fremkommer det også at de ikke hadde lov av fattigforstanderen å leke i bakgården. Derfor måtte hun ut i gatene for å møte andre barn.

Lønn

Da Otto Gjerpe spurte Gustav Andersen om han hadde lyst til å begynne på fabrikken svarte han; "nei en måtte da det som var, det som en kunne få den gangen. Det var 'ke spørsmål om en ville det eller det, det var å begynne på det en kunne få."[10] Det var altså en selvfølge at Gustav Andersen skulle begynne å jobbe allerede som tiåring. Han sier at han hjalp til med mesteparten av pengene hjemme fordi det var behov for penger til konfirmasjoner og gaver som fulgte med.[11]

Mestring ga motivasjon

Fabrikktilsynsloven kom først i 1892 og bestemte at barn måtte være over tolv år for å arbeide på fabrikk. Sigvarda Olsen ble nødt til å slutte å jobbe på grunn av denne loven og måtte gå hjemme enda noen år frem til hun fylte tolv. «Jeg gikk gladelig opp til fabrikken og begynte da jeg var 12 år. Det var så livlig der oppe og vi hadde mye hygge der oppe», forteller hun.[12] Noe hadde endret seg på få år. Sigvarda Olsen likte å arbeide, og det kan forklares med at jobben ble en viktig del av hennes sosiale liv. Gustav Andersen likte arbeidet på fabrikken framfor skolen. I intervjuet sier han at han fikk lite tid til å gjøre lekser fordi jobben tok mye tid og dette betalte seg med «noen slag over ryggtavlen».[13]

Skolen ble assosiert med negativitet og straff for å aldri gjøre nok, i motsetning til arbeidet på fabrikken hvor han fikk lønn for strevet. Det sosiale livet og lønnen på fabrikken var altså god motivasjon for å gå på jobb. Det gjorde skolen til en byrde og heller ikke en prioritet. Motivasjonen for å prestere i andre arenaer enn på fabrikken ble minimal.

Med få trygge områder for barn å omgås, samt foreldrenes og samfunnets forventning om at barna skulle bidra med penger til hjemmet, ble det å arbeide på fabrikken en selvfølge for de unge barna. Jobben tok mye tid, og det ble slik mindre tid til lekser og skolearbeid. En kan argumentere for at skolens harde disiplin og straffemetoder i kombinasjon med positive assosiasjoner til arbeidet skjøv barna vekk fra skolen.

Forholdet til sjefen

Arbeidsmiljøet til industriarbeidere i Grünerløkka rundt 1900 varierte sterkt, først og fremst i funksjon til myndighetstallene som arbeiderne slet under. Noen av arbeiderne beskrev nedlatende sjefer som Ovidia Carlsens, som var «mye verre enn han skulle være».[14] Albertine Andersen var «tysk og meget streng» eller Margrethe Jensens som var «slem og ubehersket, urettferdig og brutal». [15] og [16] I kontrast rapporterte Victoria Hansen (født 1884), som jobbet hos Langaard, at sjefen hennes var en «snill mann, god å arbe under», og at fabrikkeieren var «godt likt». Selv gikk hun så langt som å si «det var ingen som hadde no å klage på han, det kan jeg aldri tru».[17]

Forholdene i fabrikkene var på samme måte forskjellige. Noen kilder beskriver arbeidsdagene sine med glede, for eksempel når Hansen rapporterer at «(s)ang gjorde vi og. Vi hadde det så koselig. Det var mange flinke sangere der».[18] Selv om denne rapporten kan gi et inntrykk av glede, kan den også minne om seilere som ble pressgjenget (shanghaiet) til å arbeide i den britiske marinen på 1800-tallet eller afrikanske slaver som slet under solen i Amerika på samme tid. Hansen rapporterer også at arbeidere ble lest for i arbeidstiden. «Vi arbeida, og hu leste. Så arbeide vi for henne lissom da, så fikk hu litt av det vi hadde arbeida».[19]

Harde arbeidsforhold

Til tross for positive beskrivelser, er kildene mer frittalende når det samsvarer mest til problemer eller vanskeligheter i arbeidsmiljøet. Det var ingen forskrifter som sikret arbeidstakeren fysisk komfort mens de arbeidet, og de var også ubeskyttet når det gjelder maktmisbruk eller noen form for beskyttelse av lønnen. Margrethe Jensen rapporterer først at “(d)e sanitære forhold var ikke bra”. Videre forteller hun hvordan “de begyndte heller ikke å fyre før vi kom på arbeide om morgenen, så det var kalt langt utpå formiddagen - og vi frøs forfærdelig mangen gang.”[20] Faktisk var Jensen og hennes kolleger en gang så kalde at de forlot arbeidet tidlig i protest, bare for å bli straffet med inndragning av en bonus på fem kroner som ellers ville blitt delt ut rundt jul og påske.[21]

Disse bruddene på det moderne lesere anser som grunnleggende arbeidstakerrettigheter, forekom ofte. Jensen rapporterer lønnsfradraget til en “Ila Wulf, en nåtlerske - en gift frue forresten - 25 øres mult fordi hun hadde plystret.”[22] Senere rapporterer Jensen om en annen hendelse: “Engang tok han brutalt og kastet ut en ung tysk nåtler fordi han kom for sent om morgenen”.[23] I dette tilfellet støttet den unge mannens venner ham, og sjefen ble tvunget til å la ham komme tilbake til arbeidet. Sjefen som ble beskrevet i forrige sitat, ble senere oppsagt: «det kom så mange klager på ham at han tilslutt ble fjernet”.[24]  

Selv om vi bare har sett på et begrenset utvalg av stemmer fra de mange fabrikkene på Grünerløkka fra denne perioden viser kildene et variert arbeidsmiljø som ikke var ensartet urettferdig. Men arbeidsmiljøet led av mangelfull lovgivning og regulering som bare ville komme som resultat av eventuell forening og streikeaksjon.

Jenter tjente mindre enn gutter

Levestandarden til arbeiderklassen på Grünerløkka var naturligvis varierende fra familie til familie. Å ha et sysselsatt barn i familien har vært en stor fordel for å få bedre leveforhold. Dette kommer godt frem i «Arbeiderminner». Her får man også et godt innblikk i hvorvidt lønningene var tilstrekkelige nok til tilværelsen. Lønningene vi får best innblikk i, kommer fra de som har arbeidet på Langaards tobakksfabrikk og Tiedemans tobakksfabrikk. Disse to arbeidsplassene har tydelig vært viktige spillere i sysselsetting for arbeidere på Grünerløkka.

Rudolf Johnsen forteller at: «Da jeg sluttet skolen begynte jeg å arbeide på Conrad Langaards tobakksfabrikk da vi måtte tjene penge til konfirmasjon, å der hadde jeg kr 4.75 for uken. Det var i 1905.»[25] Videre forteller han at når han sluttet på fabrikken hadde han «20 kr. Uken fast.»[26] I motsetning forteller Ovidia Carlsen at «(v)i b'ynte med halvannen kr. dagen som spinner.»[27] Det tilsvarer kr 0.75 mindre i uken i en ung alder. Senere, i 1901, forteller hun at: «Den gangen vi gifta våres, så hadde mann min 23 kr. uka. Jeg tjente 18.»[28]

Dette viser til at rundt samme tid tjente kvinner mindre enn menn i alminnelig fabrikkarbeid. Til tross for denne implikasjonen er det viktig å huske at disse to jobbet på forskjellige fabrikker, mens førstnevnte ikke går inn noe spesifikt på hva arbeidet hans innebar. Henry V. Rustad, som ikke direkte forteller om sin egen lønning, men heller forteller om sin brors arbeid forteller at «(h)vad lönnen angår, vet jeg ikke med sikkerhet, men jeg husker engang jeg hentet ukelönnen, den var ca. 24 kroner, om det var overtid iberegnet kan jeg ikke si.»[29] Broren skal ha arbeidet på en trevarefabrikk, men til tross for at arbeidet er nokså annerledes fra de to andre informantene, ser vi at lønnen var noenlunde lik, men høyere for Rustads bror. Dette viser til en relativt lik lønn til tross for forskjeller i arbeid. Hvorvidt disse lønningene var tilstrekkelige for å overleve, kan vi også få et godt innblikk i ut ifra beretningene.

Variert kosthold

Henry Rustad forteller at «(n)år jeg ble sent til butikken, fikk jeg ofte bedskjed om å spörre efter gammelt bröd, det var 2 öre billigere. Prisen på almindelig bröd var 17 öre!»[30] Han forteller også at «(v)el, det höres kanskje spartansk og usselt ut med kostholdet i de dage, men jeg kan aldrig huske vi sultet, og söndager og andre helligdager vanket det både kjött og fruktgröt, og hvete eller vörterkake, og hvis de muligens vanket et egg, da var det jubel.»[31] Han skildrer altså at det ikke har vært noen særlig trang økonomisk tilværelse i familien.

Henry Rustad, som forteller om dette flere år etter at det i realiteten har skjedd, husker gode tider med variert mat. Dette reflekterer nødvendigvis ikke hvordan det i virkeligheten var i hverdagen, og er et objekt for kildekritikk. Ut ifra ulike beretninger kan vi si at de fleste familier hadde nok til tilværelsen, men at det var viktig at barn i familien måtte hjelpe til for å få økonomien til å gå rundt. Pengene tjent inn fra det vi i dag vil kalle barnearbeid, men som på tiden tilsynelatende ikke hadde en negativ konnotasjon, var med på å bidra betydelig til bedre levevilkår for de fleste arbeiderfamilier på Grünerløkka.

Oppsummering

Aspektene rundt barnearbeid, arbeidsmiljø og lønn rundt 1900-tallet peker på at arbeidet hadde en viktig rolle i arbeidernes liv, ikke bare som livsgrunnlag, men også på et sosialt plan. Jobben var ikke noe man gjorde men det var noe en var, noe som er i sterk kontrast til hvordan vi i dag skiller mellom arbeidsliv og privatliv.

Barnearbeid var vanlig, og det var ikke assosiert som noe negativt, heller tvert imot. Et barn i arbeid kunne hjelpe til i en stram familieøkonomi og i tillegg skaffe seg nødvendig arbeidserfaring, i motsetning til skolegang som ikke så ut til å være utslagsgivende i arbeidssøkerprosessen hvorvidt en fikk en jobb eller ikke. Derimot var nok tanken at en ville få bedre vilkår med å bli på samme arbeidsplass fra en var barn til en gikk av med pensjon, ikke minst med tanke på stabilitet og forutsigbarhet med hensyn til lønn.

Arbeidsmiljøet var også svært viktig ettersom arbeiderne befant seg på arbeidsplassen i store deler av døgnet. Det kan på bakgrunn av de mange intervjuene vi har gått igjennom beskrives som godt. Det sosiale forholdet mellom arbeiderne var bra og viser til at det er en viss solidaritet blant arbeidstakerne. Arbeidsforholdene, derimot, er vanskelige. Miljøet mellom arbeidsgiverne og arbeidstakerne tyder på at mangelen på reguleringer og lovgivning som sørget for arbeidstakernes rettigheter gjorde at arbeidsgiveren kunne kreve mer av arbeiderne og i tillegg hadde makten når det gjaldt utbetaling av lønn.

I de lønnsmessige forholdene kan en konkludere med at arbeiderne hadde nok for å leve, med noen gode tider med variert kost og ikke alt for trange kår. Det var fortsatt viktig for en husstand at barna også kunne bidra til familieøkonomien, noe som tyder på at selv om vi ikke snakker om direkte fattigdom så kan en antyde at familien hadde en svak økonomisk beskyttelse dersom et familiemedlem var forhindret til å jobbe og tjene inn lønn.


[1] Transkripsjon til Alma Marie Hansen, 1955, NF/ARK -/00/-33/H/0001/03,  Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[2] Edvard Bull, Arbeiderklassen i norsk historie. 2. Utg., (Oslo: Tiden, 1948), 7

[3] Ronald J. Grele and Studs Terkel, Envelopes of Sound: The Art of Oral History. 2nd ed., (New York: Praeger, 1991), 5

[4] Henning Jakhelln & Jon Gisle, “Barnearbeid”, Store Norske Leksikon

[5] Transkripsjon til Gustav Andersen, 1955, NF/ARK -/00/-33/H/0001/05,  Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[6] Transkripsjon til Sigvarda Olsen, 1955, NF/ARK -/00/-33/H/0001/04,  Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[7] Transkripsjon til Gustav Andersen, “Arbeiderminner samling”

[8] Transkripsjon til  Sigvarda Olsen, “Arbeiderminner samling”

[9] Transkripsjon til  Sigvarda Olsen, “Arbeiderminner samling”

[10] Transkripsjon til Gustav Andersen, “Arbeiderminner samling”

[11] Transkripsjon til Gustav Andersen, “Arbeiderminner samling”

[12] Transkripsjon til  Sigvarda Olsen, “Arbeiderminner samling”

[13] Transkripsjon til Gustav Andersen, “Arbeiderminner samling”

[14] Transkripsjon til Ovidia Carlsens, 1955, NF/ARK -/00/-33/H/0001/03,  Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[15] Transkripsjon til Albertine Andersen, 1955, NF/ARK -/00/-33/H/0001/05,  Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[16] Transkripsjon til Margrethe Jensen, 1955, NF/ARK -/00/-33/H/0001/01,  Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[17] Transkripsjon til Victoria Hansen, 1955, NF/ARK -/00/-33/H/0001/03,  Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[18] Transkripsjon til Victoria Hansen, “Arbeiderminner samling”

[19] Transkripsjon til Victoria Hansen, “Arbeiderminner samling”

[20] Transkripsjon til Margrethe Jensen, “Arbeiderminner samling”

[21] Transkripsjon til Margrethe Jensen, “Arbeiderminner samling”

[22] Transkripsjon til Margrethe Jensen, “Arbeiderminner samling”

[23] Transkripsjon til Margrethe Jensen, “Arbeiderminner samling”

[24] Transkripsjon til Margrethe Jensen, “Arbeiderminner samling”

[25] Transkripsjon til Rudolf Johnsen, 1955, NF/ARK -/00/-33/O/0001/02, Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[26] Transkripsjon til Rudolf Johnsen, “Arbeiderminner samling”

[27] Transkripsjon til Ovidia Carlsen, 1955, NF/ARK -/00/-33/O/0001, Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[28] Transkripsjon til Ovidia Carlsen, “Arbeiderminner samling”

[29] Transkripsjon til Henry V. Rustad, 1955, NF/ARK -/00/-33/O/0001-02, Arbeiderminner samling, Norsk folkemuseum, Oslo, Norway

[30] Transkripsjon til Henry V. Rustad, Arbeiderminner samling

[31] Transkripsjon til Henry V. Rustad, Arbeiderminner samling

Av Ragnhild Amalie Gjøvaag, Jann-Erik Johansen, Ole-Christian Nygårdseter og Andreas Wasenius
Publisert 5. mars 2020 13:55 - Sist endret 2. apr. 2020 15:20