Oslo

«Arbeidere er vi alle», sier fabrikkeieren. «Jeg er alltid sjøl på kontoret klokka ni. Fabrikkarbeiderne har åttetimersdag, og kontorfolkene arbeider bare fra ni til fire. Men jeg sliter ofte til langt på natt med møter og planlegging og korrespondanse. Nei, noe egentlig klasseskille har vi ikke lenger i Norge.»^[1]

Oslo – en delt by

I motsetning av hva fabrikkeieren sier, ville mange beboere og betraktere av Oslo si at byen er delt mellom øst og vest. Den grensen skiller alle bydelene øst for Akerselva, foruten bydelen Nordstrand og deler av Nordre Aker, fra bydelene vest for Akerselva i tillegg til bydelen Nordstrand.

Når oppsto skillet?

Når denne deling startet er omstridt i forskningen. Bengt Andersen argumenterer for at skillet mellom øst og vest startet allerede etter dannelsen av Christiania i 1624 og bybrannen det samme året. Han peker på kongens innflytelse og kostnadene på materialene til utbygging av Oslo, etter brannen i Oslo i 1624, for å begrunne sin tolkning.^[2]

På den andre siden argumenterer Jan Eivind Myhre for at delingen ikke skjedde før på sent 1800-tallet. Han forklarer utviklingen med faktorer som blant annet industrialiseringen, innfartsårene og plassering av slottet.^[3] Vi skal ut fra disse tolkningene forsøke å finne ut når delingen mellom øst og vest virkelig startet, ved å se på argumenter fra begge sider, undersøke folketellinger fra begge periodene og lete etter forskjeller i yrke og status fra noen år før den industrielle revolusjon (i 1801) til noen år etter den var i god gang.

Med begrepet skille legger vi vekt på sosiale ulikheter i Oslo. Sosial ulikhet kan studeres ut ifra forskjellige objektive kriterier for sosial rangering. Medlemmer av bestemte samfunn inndeler hverandre gjerne etter synlige kjennetegn som tillegges sosial betydning i dette samfunnet.^[4] Et viktig utgangspunkt for et sosialt skille er den subjektive selvforståelsen for de historiske aktørene. Den kollektive underbevisstheten er helt sentralt hvis man skal forstå hvordan de sosiale skillelinjene fungerer i et samfunn.

Metode

Når det gjelder metode tar vi for oss kvantitativ metode i form av å bruke folketelling fra 1800-tallet. Dette bruker vi som et hjelpemiddel som kan skaffe oss informasjon om forskjeller i Oslos ulike bydeler. Dette gir oversikt over en tidsperiode vi ellers vet forholdsvis lite om. Kvalitativ metode er en annen metode vi bruker for å gå i dybden i tekstene for å forsøke å gjengi poengene og budskapet i tekstene med egne ord – slik at leseren kan se hva vi legger i teksten. Kombinasjonen av disse metodene legger grunnlag for vårt forskningsopplegg.

Vindteorien – en spekulativ forklaring

Tidligere hadde man en teori, vindteorien, som omhandlet borgerskapet, byens elite, flyttet vestover med tanke på at den dominerende vinden kom fra vest. Siden den førindustrielle og tidlig industrielle byens sentrum luktet vondt fra doer, hestemøkk og industri, var det en fordel å unngå lukten ved å bo på den andre siden av der vinden kom fra. I en video i Aftenposten som baserer seg på essayet sitt «Østkant og vestkant: Oslos historie som delt by» forklarer Jan Eivind Myhre at dette er en mer spekulativ teori, som man ikke skal legge for mye vekt på.^[5]

Slottet og marka på vestkanten

Derimot, før andre halvdel av 1800-tallet bodde borgerskapet i sentrum av Christiania. Ettersom at byen vokste kolossalt, ble det trangere, mer lukt og bråk. Så borgerskapet så seg nødt til å måtte flytte ut. De flyttet da vestover, med tanke på at bymarka lå vest for byen. Bymarka strakte seg vestover fra der Stortinget ligger i dag, som bestod av borgernes byløkker der de tilbrakte somrene. Byløkker er områder av bymarka utparsellert til bygårder for dyrking av jord som et ledd i selvhusholdning, noe som var vanlig til slutten av 1800-tallet.^[6] Som et resultat ble det nærliggende for borgerskapet å flytte til denne siden av byen. Det kom først villaer, og deretter leiegårder mot slutten av 1800-tallet, som på Majorstua og Frogner. Man kan peke på plasseringen til slottet som en annen faktor, med tanke på at det etablerte vestkanten som et fint strøk.^[7]

Industrien trakk arbeidere østover

For arbeiderne var industrien, som oppsto langs Akerselva en viktig faktor som trakk dem østover. Kommunikasjonen på denne tiden var nokså dårlig, så man måtte bo nære der fabrikkene lå. Fra 1860 til 1900 vokste innbyggertallet fra tretti tusen til tohundre og femtitusen.^[8] Det kom innflyttere fra bygdene i nord og øst for å bosette seg i Christiania. De bosatte seg fra der de kom fra, nemlig de østlige bydelene.^[9]

Kom skillet etter den store bybrannen?

Bengt Andersen har en annen tolkning av det sosiale skillet. Han peker ut at etter den store brannen i Christiania så kongen mulighet til å flytte byen slik at den lå nærmere Akershus festning, til tross for protester fra befolkningen, valgte kongen å gjenoppbygge byen.^[10]: «The King arrived at Akershus and proclaimed that this was where the new city would be built. People protested but the King did not listen to them. He proclaimed that ‘the new town will lie here’ and pointed his finger demonstratively».^[11] Senere nevner Andersen at en viss form for skille oppsto da det var snakk om å bruke er dyrere materiale til å gjenoppbygge byen. Kongen ville gjenoppbygge byen hovedsakelig i murstein, men problemet var at tømmer var relativt billigere, i motsetning til det murstein var.^[12] Dette var noe som ville oppstå problematisk for de som hadde begrensede midler.

Kongen bestemte også at det ville være passende at rike og fattige skulle bo i forskjellige deler av byen. De rike ble gitt land i nærheten av kaien, mens desto lengre inn i landet ble de rike beordret til å bygge hus til de som var mer fattig kunne leie. Derfor ble byen delt mellom de som eide sånn som handelsmenn, og de andre som byens håndverkere. Likevel oppstod et mer markert skille da det viste seg at mange folk ikke hadde råd til verken å leie eller å bygge et hus av murstein innenfor bymurene, derfor ble den eneste muligheten å bosette seg utenfor murene.

De fattige hadde altså ikke råd til å bo i byen Christiania. Disse folkene som bodde utenfor hadde automatisk ikke rett til å handle, siden denne retten var gitt til de registrerte innbyggerne, altså borgerne i selve byen. Andersen nevner også at tømmer ble til en fin ressurs for handelsmennene, og var lagret utenfor byen i Vaterland og Grønland.

Andersen forklarer at byen begynte å vokse vestover og etterhvert kom de rike som tidligere hadde bodd mer i sentrum. Derifra kom en slags østkant langs Akerselva hvor de fattige ble værende igjen og de rike flyttet vestover.^[13] Men siden industrialiseringen ikke hadde startet enda ville ikke arbeiderklassen virkelig vokse fram, dette betydde at den store mengden arbeidere ikke var like stor på denne tiden som den ville vokse fram til å bli etter midten av 1850-tallet.

Oslo 1801

Kilder som folketellingen fra 1801 viser først og fremst at Oslo var en helt annen by på den tiden enn hva som er tilfellet i dag. Byen var i langt større grad sentrert rundt det vi i dag ser på som sentrumsområdene. Gjennom folketellingen har vi skaffet oss oversikt over de ulike bydelene i datidens Oslo. Bydelene vi finner statistikk på ligger relativt tett og stort sett vest for Akerselva.

Det som stikker seg mest ut er nok at stort sett alle som går under geistlige embetsmenn og handelsmenn var bosatt i områdene Nordre, Vestre, Østre og Søndre kvarter. I dagens Oslo tilsvarer dette området rundt Karl Johan, Tollbugata, Prinsens Gate og helt ned mot Bjørvika. «Vanlige» arbeidere, gjerne håndverkere er størst representert i de noe mer avsidesliggende forstedene, det vil se Fjerdingen, Vaterland, Pipervika og Hammersborg. Foruten dette er andel tjenestemenn, fattige og uten yrke jevnt fordelt på øst og vestkanten av byen.^[14]

Et kart laget av Petroclus von Hirsch viser også at det stort sett bare var sentrum, og noen få vestlige bydeler som ble sett på som en del av Kristiania.^[15] Vi ser med dette at østkanten på denne tiden ikke kan bli sammenlignet med østkanten etter industrialiseringen. Dette viste utbyggingen av områdene øst for Akerselven.

Dette samsvarer bra med Myhres skillelinjer. Myhre sier handelsborgerne bodde i Bjørvika, nær havn. Myhre nevner også at «Utenfor den egentlige, i forstedene vest (Pipervika), i nord (Bergfjerdingen, Hammersborg og Sagene), og øst (Vaterland, Grønland og Enerhaugen) bodde arbeiderne, oftest i dårlige kår».^[16] Igjen treffer det godt opp mot folketellingen vi har tatt utgangspunkt i.

Oslo 1865

Vi har også gravd i folketellinger fra 1865. En ting man umiddelbart legger merke til, er at Oslo er en langt større by med flere bydeler. Disse bydelene er blant annet Grønland, Kampen, Vålerenga, Tøyen og Sandaker. Vi har da funnet en tendens til at håndverkere, og fabrikkarbeidere bosatte seg i disse områdene. Samtidig flyttes «borgerskapet» seg mer mot vest, spesielt da til forsteder i nabokommunene som for eksempel Bærum, Asker, Lysaker. Nok en gang samsvarer folketellingen nokså godt med Myhres beskrivelsene. Der han vektlegger hvordan borgerskapet trekker mer vestover og at den industrielle revolusjonen førte til en innflyttingsbølge av arbeidere som fikk seg arbeid ved fabrikkene langs Akerselva.^[17]

Andersen og Myhres forklaringer er gode

For å konkludere ser det ut som at både Bengt Andersen og Jan Eivind Myhre har mange gode argumenter når det kommer til det sosiale skillet og når delingen mellom øst og vest startet. Før den industrielle revolusjon fantes det ingen ordentlig definert øst-kant og vest-kant, men vi kan se en deling i hvor overklassen hovedsakelig holdt til i forhold til de mindre rike datidenes «arbeidere».

Senere har vi sett at en større del av de rike begynte å flytte seg lengre vestover og at mange av de som ikke var så rike kunne flytte til de mer østlige delene av byen langs Akerselva. Likevel skjedde det ikke veldig store endringer i forhold til tidligere, og dannelsen av Kristiania i 1624 skapte en viss forskjell, men ingen vesentlig større enn tidligere. Under den industrielle revolusjon så vi derimot at framveksten av arbeiderklassen og bedriftseiere, siden de rike i høyere grad flytter til enda mer vestlige deler av byen. En grunn til dette er at fabrikkarbeiderne trengte å bo nærme fabrikkene som lå langs Akerselva.

Derfor mener vi at både Bengt Andersen og Jan Eivind Myhre tilbyr plausible tolkninger. Men når det gjelder tidspunktet for økning i sosial ulikhet vil vi, ved hjelp av forskningsdata fra digitalarkivet og argumenter fra begge forskere, konkludere med Myhre som sier at det var under industrialiseringen at den største endringen fant sted. Det mener vi også etter å ha sett på kilder fra begge perioder.