Deichmannsgata

Idrett og klassekamp i mellomkrigstida.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Et delt samfunn

«Vårt samfund er i dag delt i to leire som ligger i en stadig kamp mot hverandre», skriver Rolf Hofmo i boken Idrett og politikk i 1933 og fortsetter:

Arbeiderbevegelsen har måttet opta kampen mot borgersamfundet på alle områder. Faglig og politisk – åndelig og kulturelt. Sin egen oplysningsbevegelse har arbeiderne måttet reise som en motvekt mot den offisielle oplysning, som står helt i borgerskapets tjeneste.

Hofmo viderefører at

i 9 år – fra 1924 til 1933 – har alle borgerlige aviser og alle borgerskapets representanter uten ende skrevet og talt om den politiske idrett, om politikken i idrett som A.I.F. har innført. […] i sorg over at «idrettens skjønne kameratskap er brutt.[1]

Hofmos stridslystne fremstilling av idrett som kamp mot borgerskapet høres underlig ut i dag, da idrett og sport er sett som kamp om trofeer, rekorder eller mot sin egen kropp.

Flere historikere har sett på arbeideridrettens historiske rolle i politikk og samfunn. Matti Goksøyr fokuserer mest på AIF som en politisk organisasjon. Finn Olstad legger vekt på den følelsesmessige appellen som en drivkraft for arbeiderne deltakelse i arbeideridrett. [2] Gjennom et fokus på arbeiderne mener Olstad at vi kan få en god forståelse for både det politiske og det følelsesmessige aspektet ved arbeideridretten.

I følgende artikkel ser vi nærmere på arbeideridrettens ideologiske aspekt for å utforske hvordan ledere av idrettsbevegelsene fremstilte «kampen mot borgerskapet» og brukte idretten for å mobilisere tilhengere. I den sammenheng er vi særlig opptatt av hvorvidt det følelsesmessige aspektet har tilsvarende påvirkning på arbeideridretten.

Vår forskning har vokst frem fra arbeideridrettens sentrum Grünerløkka, i Deichmannsgata. Vi fokuserer på mellomkrigstiden, perioden da arbeideridrett hadde sin største fremvekst og tok posisjon mot den «upolitiske» borgerlige idretten. For å fremme arbeideridretts ideologiske og følelsesmessige grunnlag, bruker vi utvalgte artikler fra Arbeiderbladet som kilder. 

Den todelte organiseringen av idrett i Norge

Man kan ikke forstå splittelsene innen norsk idrett uten å se på de politiske skillene som tok sted på 1800-tallet. Dette var en periode hvor arbeiderbevegelsen påvirket store deler av Europa og bidro til dannelsen av politiske partier med tilsvarende verdier. Utviklingen gjaldt også Norge, noe som resulterte i dannelsen av Arbeidernes idrettsforening (AIF) i 1924.[3]

Stiftelsen var en konsekvens av misnøyen overfor den borgerlige idrettsforeningen; Landsforbundet. Arbeiderbevegelsen anså de som en organisasjon styrt av samfunnseliten som oppfordret til elitedyrking og konkurransementalitet. Dette kolliderte med AIFs ønsker om en masseidrett der alle kunne inkluderes uavhengig av bakgrunn, ressurser eller ferdigheter.

Selv om de åpenbare forskjellene mellom organisasjonene i utgangspunktet er politiske, var det andre faktorer som skilte de fra hverandre. Makten, siden starten av 1900, lå hos borgerskapet og militæret. Slik Hofmo forklarer det:

Efter 60 års utvikling av idretten i vårt land ser vi at statsmyndighetene fremdeles fastholdt det prinsipp: at idrettsbevegelsen skulde sortere under de militære myndigheter og kontrolleres av disse.[4]

Debatten viste frem uenighet hos arbeiderbevegelsen, der Hofmo skriver: “Arbeiderklassen fikk syn for sagn hvor ansvarsløst det var å overlate en stor bevegelse som idretten til arbeiderklassens motstandere.”[5] Arbeiderne ønsket ikke å fremheve nasjonalisme og militarisme ved idrettsaktivitetene slik deres “motstandere” gjorde.

Landsforbundet fikk også lenge en større andel statsstøtte enn AIF. Støtten kom gjennom subsidier fra forsvarsdepartementet på grunn av Landsforbundets militaristiske bakgrunn under navnet centralforeningen for utbredelse av legemsøvelser og våbenbruk. Politikeren og idrettsmannen Rolf Hofmo påstod at den borgerlige idretten som Landsforbundet representerte var høyst individualistisk i motsetning til arbeideridrettens kollektivistiske ideal: «Arbeidersporten kan være individualistisk uten å opgi sig selv, den er i sitt indre vesen kollektivistisk»[6]

Idrett og sport som arena for politisk polemikk

Pressen i mellomkrigstidens Norge var preget av lite nøytralitet, og det kan antas at de ble benyttet som kanaler for å fremme politikk. Arbeiderbladet påstår at aviser som Aftenposten, Tidens Tegn, Nationen og Sportmanden var preget av høyrepolitikken, mens de selv aldri la skjul på sin støtte til venstresiden.[7] Dette lå til grunn for konflikten mellom Arbeidernes Idrettsforening og Norges Landsforbund for idrett.

Landsforbundet påstod selv at de var upolitiske og nøytrale, og slo samtidig hardt ned på AIFs politiske involvering. Arbeiderbladet mener at forskjellen mellom organisasjonene er «at arbeideridretten optrer åpent og reelt», mens «Den borgerlige idrett foretrekker imidlertid å maskere sig. I sin virksomhet er den småborgerlig, chauvinistisk og militaristisk. Det er ingen tilfeldighet at offiserene har en så sterk innflytelse i ledelsen.»[8]

Motstandere av AIF mente de har «ødelagt kameratskapet blandt idrettsmennene og innført politikken i idretten.»[9] Sigurd Halvorsen mente heller at AIF har ført idretten inn i politikk.[10] Idealer som «massens dyktiggjørelse» og at arbeiderkroppen skulle omformes til «sunne, kraftfulle kropper bar bud om at en ny menneskeslekt var i ferd med å vokse fram.»[11]

At AIFs medlemmer blir kalt for pionerer av «en ny menneskeslekt» kan bety at de står ovenfor en samfunnsendring hvor arbeiderne trer frem. Idretten vil forme engasjerte og fremtredende mennesker som kjemper for å heve arbeiderklassens vilkår. Det kan også være i form av økte rettigheter som vil gi bedre velferd og helse - som ville resultere i et mer likestilt samfunn. AIF så på det som en nødvendighet, om det skulle være mulig med en holdningsendring i idretten med fokus på folkehelse, at idretten måtte inn i politikken. Gjennom politikken ville man gjøre det mulig “å la idretten bli hele folkets eie.”[12]

Mangel på statlig støtte forhindret AIF i å bygge nok idrettsbaner rundt i Norge. De var avhengige av støtten, og med liten interesse fra borgeridrettens side i stat og kommunestyre, forklarte Sigurd Halvorsen til Norsk Idrett, hindret det den norske idrettens utviklingsmuligheter.[13]

Hvis landsforbundet så på denne sak ut fra rent idrettslige hensyn, vilde det neppe reise noen berettiget innvendig mot det fremsatte forslag. Det innebærer jo en økning av statens bidrag til idrett, samtidig som en sentralisasjon av arbeidet for idrettsplasser vil resultere i en mer planmessig og effektiv innsats 

forklarer en forfatter.[14] En økning av statens bidrag til idrett ville vært en fordel for begge parter, men politisk motstand fra den borgerlige siden gjorde det umulig å samarbeide, og var til hinder for å oppnå statlig støtte.

Det følelsesmessige aspektet Finn Olstad viser kan blant annet sees gjennom Rolf Hofmos sitat til Arbeiderbladet:

Aftenposten, P. Chr. A. og høires stilling bestemmes av den klasse hvem de representerer - overklassen. Først skal disses interesser ivaretas. I annen og siste rekke kommer idretten og folkehelsen. Og slik har alltid høire optrådt overfor idretten i vårt land [...]. Høire har alltid terrorisert norsk idrett.[15]

Avisene var midler for å fremme egne meninger, samtidig som man kunne angripe motparten. Artiklene kunne manipulere leseren gjennom bruk av kraftig retorikk og oppfordre leseren til å vise sin støtte til ens parti eller organisasjon. Retorikk ble en viktig ressurs for innflytelse. Et annet eksempel er Sverre Helgesens artikkel om «Fellesskap», som fremstiller arbeideridrettens oppgave:

Vi skulle ønske den dag ikke var fjern da enhver i sitt medmenneske så en forbundsfelle i livets kamp, og forstod at det var best for hver enkelt at ens medmennesker fikk liv istedenfor død.[16]

Helgesen forsøker å vekke følelser hos leseren ved å vise hvordan politikk kan handle om liv og død, likhet og ulikhet. Hans løsning er da gjennomføring av en sosialistisk samfunnsordning.

Einar Gerhardsen uttalte at "Arbeideridrettens idé var [...] å opdra arbeiderne til å kjempe for sin eksistens".[17] Rolf Hofmo snakket om idrett som et middel for å bli bedre rustet i kampen for tilværelsen.[18] Og Arbeiderbladet skrev at «Arbeiderne trenger hverandre i den kamp de hver dag må utkjempe, og hjelpe hverandre på fellesskapets grunnlag.»[19] Engasjementet rundt arbeidernes rettigheter var stort.

Som i avisene kan man se samme bruk av retorikk blant fremtredende menn som Einar Gerhardsen og Rolf Hofmo. Ifølge dem var ikke bevegelsen kun en kamp mot borgere, men det var en kamp for «sin eksistens». De talte for og til arbeiderne. For deres sak, men samtidig til arbeiderne for å bevisstgjøre dem og forsterke deres tro på egne evner og verdier. Arbeiderbevegelsen hadde et budskap som ikke bare rakk ut til folket, men som også traff enkeltindividet. 

Idrettsforliket

Retorikken kan ha fungert som katalysatorer for arbeiderbevegelsen fram til idrettsforliket i 1936. AIF kjempet for “en ny menneskeslekt,” med hensikt til å heve arbeiderklassens vilkår. Bakgrunnen for idrettsforlikhet var et krav om partipolitisk nøytralitet fra begge parter - avpolitisering.[20] De klarte å oppnå en mer likestilt idrett, blant annet gjennom mottakelse av lik statlig støtte, med hensyn til medlemstallet og tilgangen til kommunale baner.[21] 

I tillegg til den årelange idrettsbevegelsen, som del av den større klassekampen, kan vi se en endring fra 1929. Statens bevilgninger til idretten foregikk ikke gjennom forsvarsdepartementet, men sosialdepartementet. Fra dette øyeblikket ble “sosiale og helsemessige aspekter” hovedbegrunnelsen bak den økonomiske støtten til idretten.[22] Dette markerte en stor omveltning for hvordan idrett ble definert i Norge. Sammenslåingen var også mulig på grunn av det politiske bildet mot slutten av mellomkrigstiden. Arbeiderpartiet fikk en økende oppslutning, og i 1935 havnet de i regjering.[23] Dette kan ha vært av stor drivkraft for å fremme avtalen om idrettsforlikhet, og knytte idrettsforeningene til én nøytral idrettsforening. Man gjennomgikk en holdningsendring innen arbeideridrettens rolle i samfunnet og politikk, og arbeidernes idé om folkehelse. «Idretten som hele folkets eie» fikk nå de riktige betingelsene.

Konklusjon

Den organiserte idretten i Norge i mellomkrigstiden var sterkt preget av politikken og var i hovedsak delt inn i to leirer: Den borgerlige idretten gjennom Norges Landsforbund, og arbeideridretten gjennom Arbeidernes Idrettsforbund.

Ved bruk av pressen spredte arbeiderne, og borgerlige propaganda for de ulike idrettsforbundene. På denne måten ble idretten nærmest en politisk slagmark der idretten definerte ens sosiale klasse og politiske standpunkt, der de to idrettslagene, med sine politiske parti i ryggen, kjempet for å vinne folkeopinionen.

Mellomkrigstiden i Norge var preget av store splittelser, ikke bare politisk, men også økonomisk og sosialt. Ideen om folkehelse var der fra starten av i arbeiderbevegelsen, men for å gjennomføre ideen var det nødvendig å gjennomføre en politisk bevegelse. Arbeiderne klarte dette ved å bruke idretten politisk, med tanke på hvor mange medlemmer de klarte å få til seg. Ikke minst er det viktig å atter en gang tilføye hvor betydningsfull del idretten hadde i befolkningens hverdag, og at idretten var en av sakene som la grunn for bedre vilkår for arbeiderklassen. 

 

[1] Hofmo, Idrett og politikk, 7.

[2] Goksøyr, Staten og idretten.

[3] Goksøyr, Staten og Idretten, 30.

[4] Hofmo, Idrett og politikk, 8.

[5] Ibid, 13-15.

[6] Olstad, Under røde faner, 210.

[7] Hofmo, «Idrettsbevilgningen»

[8] Anonym, «Idrett og politikk»

[9] Halvorsen, «Norsk Idrett, Idrettens ideologi»

[10] Ibid.

[11] Olstad, Under røde faner, 210-11.

[12] Halvorsen, «Norsk Idrett, Idrettens ideologi»

[13] Ibid.

[14] Little Bill, «Idrettsplass-spørsmålet må henhøre under stat og kommuner!»

[15] Hofmo, «Idrettsbevilgningen»

[16] Helgesen, «Fellesskap»

[17] Anonym, «Må samlingstanken i idretten for alltid ansees håbløs?»

[18] Halvorsen, «Norsk Idrett, Idrettens ideologi»

[19] Helgesen, «Fellesskap»

[20] Goksøyr, Staten og idretten, 35.

[21] Ibid.

[22] Ibid, 32.

[23] Ibid, 38.

Av Jenny Joachimsdatter Boine, Ricky Ngoc Phu Hoang, Kinga Macocha, Anders Maristuen og Andreas Martin Sölch
Publisert 8. mars 2020 21:34 - Sist endret 25. mars 2020 14:29