Rosenhoffgate

Opprettelsen av Rodeløkkens kolonihager.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Like vest for travle Carl Berners Plass og Trondheimsveien, mellom ringveien Christian Michelsens gate og Rosenhoffgata, ligger Rodeløkkens Kolonihager.

Det idylliske småhageanlegget ble anlagt 15. august 1907 på en gammel søppelfylling og er landets nåværende eldste kolonihage med 151 parseller. Til å begynne med la Oslo kommune ut 130 parseller, noe som ikke på langt nær var nok til å dekke etterspørselen som raskt oppsto. I senere tid har kolonihagene gått fra å være en mulighet til å dyrke nødvendig mat til å bli populære og attraktive grønne lunger i Oslo.

Tidlig 1900-tallet vokste befolkningen i Oslo raskt og det begynte å bli knapt på areal. Hvorfor valgte man likevel å bruke verdifullt areal til å bygge noe så simpelt som hager?

Problemstilling og metode

I denne oppgaven vil vi undersøke problemstillingen: Hvorfor valgte man å opprette Rodeløkkens kolonihager i 1907? Var hagens dannelse et ledd i en sosial bevegelse rundt århundreskiftet, eller var det mer tilfeldig at den ble til? Det er skrevet relativt lite forskningslitteratur som tar for seg hvilke intensjoner man hadde ved opprettelsen av kolonihagene. Likevel har vi i våre undersøkelser funnet flere interessante forskningsrapporter og avisartikler om kolonihagesaken. Omstendighetene rundt opprettelsen av kolonihagen i Rosenhoffgaten er nøye beskrevet i flere jubileumsbøker, publisert av styret i hagen.

I denne artikkelen skal vi gjennomgå hvilke argumenter de hadde for opprettelsen, og om det var motstand mot kolonihagesaken. Vi vil sammenfatte informasjonen fra i disse kildene for å underbygge og svare på forskningsspørsmålet. Ved å sammenligne kilder på denne måten, kan vi se på de kildene vi har og se om samme faktorer går igjen og om noe skiller seg ut for å belyse forskjeller og ulikheter. Det vi har sett så langt ved å studere kildene, er det mange fellestrekk når det gjelder intensjon og hensikt med opprettelsen av kolonihager, og det er muligheter til å finne allmenne sammenhenger.

Vanskelig å finne arbeidernes syn

Det er vanskelig å finne ut av hvordan arbeiderne opplevde kolonihagesaken. En mulighet kunne vært å undersøke kolonihagens medlemsregistre fra et bestemt år, for så å finne ut hvilke levekår brukerne levde under, for så å sammenligne med et annet år og se om det var noen utvikling. Vi har vurdert dette til å bli for stort og tidkrevende og har derfor valgt å holde oss til de kvalitative metodene med hensikt om å finne ut hvilke intensjoner som lå bak opprettelsen av Rodeløkkens kolonihage i 1907.

Urbaniseringens utfordringer

Bevegelsen som kjempet for opprettelsen av småhaver for fattige industriarbeidere på Oslos østkant kalles gjerne Kolonihagesaken. Den kan plasseres inn i en større sammenheng med andre sosiale reformer på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet med den hensikt å bedre arbeidernes levekår. Gjennom moderniseringen av Norge i løpet av 1800-tallet, fikk helse, hygiene og sosiale tiltak en stadig større betydning i samfunnet. Arbeidet med å bekjempe smittsomme infeksjonssykdommer og epidemier ble trappet opp.

Eilert Sundt satt også fokus på arbeiderklassens helse og levekår, gjennom sine rapporter om “den fattigste og råeste klasse”.[1] Husmødrene og deres rolle ble også mer sentral i en politikk som tok sikte på å bekjempe spedbarnsdødelighet, forebygge sykdom og sikre sunnhet.

Epidemisk pregede infeksjonssykdommer representerte det desidert største helseproblemet de tre siste tiårene på 1800-tallet. Utbredelsen av disse sykdommene hang nøye sammen med de sosiale og økonomiske forholdene arbeiderne levde under.[2]

I Kristiania steg innbyggertallet enormt i årene frem til 1900. Fra 1875 til 1900 ble Kristianias befolkning tredoblet, fra 76 866 til 227 337 innbyggere.[3] Industrialiseringen førte med seg en kraftig urbanisering til byen på jakt etter jobb, samtidig som fødselsraten økte. Leilighetene på Kristianias østkant hvor fabrikkarbeiderne bodde, var overbefolkede og ofte i dårlig stand. Under slike forhold trivdes sykdommer som tuberkulose, difteri, tyfoidfeber og diaré godt.[4]

Kolonihagesaken

Kolonihagene var et tilbud tiltenkt barnerike og store familier som bodde i trange leiligheter på Oslos østkant. I hagene kunne familiene selv bidra til matauk gjennom å dyrke sin egen mat. Landlige omgivelser og sunne sosiale omgivelser skulle gi sunnere og mer produktive arbeidere. På hageflekken kunne de samle krefter og kompensere for trange bygårder med dårlig luft og dårlig plass.[5]

Det var også velvilje i både i arbeiderbevegelsen og hos arbeidsgiverne til opprettelsen av kolonihagene. Under motiver om “hjelp til selvhjelp” skulle fabrikkarbeiderne som ikke hadde tilgang til hager komme seg inn i et sunt sosialt nettverk og spe på en dårlig økonomi med ekstra mulighet til matproduksjon. Fabrikkeierne ønsket også sunne og produktive arbeidere og så på hagevirksomhet som et sunt og godt alternativ til brennevinsdrikking, gambling og andre usunne aktiviteter som var store sosiale problemer i tiden.

Økt interesse for kosthold, helse og hygiene

I artikkelen «Husstell blir en samfunnssak» av Gro Hagemann om industrialisering på slutten av 1800-tallet, ser vi at moderniseringen førte med seg økt interesse for kosthold, helse og hygiene. Både leger og statlig opprettede sunnhetskommisjoner jobbet for å forebygge smittefare og epidemier. Helse ble en samfunnssak, og det ble opprettet flere tiltak i offentlig sektor som skulle forbedre de sanitære forholdene for befolkningen.

Masteroppgaven Kolonihager i Oslo: en studie av motiv, betydning og bruk beskriver hvordan man ble opptatt av forbedring av de sanitære forholdene i byene.[6] Den peker mot at dette var en av hovedårsakene til opprettelsen av kolonihagen. Bystyret hadde få kommunale oppgaver sammenlignet med i dag, men rundt århundreskiftet, blant annet på grunn av den enorme befolkningsveksten, tvang det seg frem nye oppgaver. For eksempel ansvar for tilgang til rent vann, sykehustjenester, forsvarlige kloakkløsninger, tilgang til elektrisitet og fungerende offentlig kommunikasjon ble oppgaver som kommunen sørget for.[7]

Billig tomt

Oppkjøpet av tomten Trondhjemsveien 130B, hvor Rodeløkkens kolonihager skulle opprettes, beskrives i kolonihagens 100-års jubileumsbok som en tilfeldighet. Det var ingen planer om å bruke tomten til arbeiderhager. Men det blir nevnt som en mulig midlertidig anvendelse inntil man fikk bestemt seg for hva det kunne bli til. Både kirke- eller skoletomt, fremtidig brann- eller politistasjon nevnes. Strøket var også velegnet som tomter for nye fabrikker. På grunn av tomtens rimelige pris, ble kjøpet enstemmig vedtatt av representantskapet, uten noen debatt eller innvendinger.[8]

Arctander fremhever kvinnenes nytte av kolonihager

I stortingsforhandlingene i 1910 angående en samlet arbeidstid og en eventuell avskaffelse av ekstraarbeid på ettermiddagene kommer det frem noen detaljer rundt de nylig anlagte kolonihagene i Oslo. Statsråd Arctander argumenterer for å beholde arbeidstidene som strekker seg fra morgenen til 15- 16-tiden på ettermiddagen. Statsråden belyser forholdene i byen for arbeiderene som bor i «et usundt strøk og i en leilighet med saadant utstyr, at sundheten lider». Videre opplyser Arctander om at de nylig anlagte kolonihagene brakte spesielt kvinner tilbake til naturen der de drev «havearbeide, naar de er færdige med sit kontorarbeide».[9]

Argumenter for kolonihager

Selv om man kan se en stemningsendring i samfunnet hvor sosiale reformer og fokus på helsebringende foretak fikk mer plass i samfunnet, kan det virke som om enkeltpersoners engasjement og initiativ også hadde stor betydning i kolonihagesaken. 15. januar 1897 holdt Statsgartner P. Nøvik et foredrag i Det Kongelige Selskap for Norges Vel, hvor han ifølge Dagbladets utsendte reporter beskrev hvordan opprettelsen av kolonihager kunne bidra til bedre kår for arbeiderne.[10]

Arbeiderne spiste lite grønnsaker da det var for dyrt. Dette ville bli lettere tilgjengelig om man hadde en jordflekk å dyrke sine egne grønnsaker på. Kolonihagene skulle bidra økonomisk og få sanitær betydning, øke arbeidernes «sans for orden og skjønnhed» og styrke familielivet. Nøvik beskrev også erfaringene Danmark og Sverige hadde gjort, hvor kolonihager fantes i over 70 år før. Han ble lovet støtte til saken fra Norges Vel som opptil flere ganger la saken frem for formannskapet med ønske om behandling i løpet av 1900.[11] Likevel skulle det ta flere år før Oslo skulle få sin første kolonihage.

Sammen med Statsgartner Nøvik, var også pedagogen Marie Jørstad en aktiv pådriver for kolonihager som sosialt tiltak for Oslos arbeidere. Hun skrev flere artikler i tidsskriftet Husmoderen i årene før kolonihagen ble opprettet. I 1903 skrev hun blant annet en artikkel Om kolonihaver som middel i udviklingens tjeneste, fremad mod selvhjælp, kultur og disiplin.[12] Her beskriver hun hvordan hagearbeidet kunne være et godt tiltak hvor familien kunne samles om positive aktiviteter ute i naturen. Hun skriver også at det kunne være et fint tiltak til alle de som ikke hadde rå til hus med egen hage og at hageaktiviteten var positivt i motsetning til alternativet som var «...alskens løse eksistenser med fyll, kortspill og slagsmål.»[13] Sekretær Håkon Tveter i Norges Vel bidro også med flere begeistrede skildringer fra danske kolonihager. Danmark hadde hatt kolonihager siden 1826 og måten de hadde organisert arbeiderhavene var til stor inspirasjon for Kolonihagesaken i Norge.[14]

Motstand

Anleggelsen av kolonihager møtte relativt lav motstand. Eriksen belyser dette tema og nevner at det ble argumentert mot hagene med at vinteren var lang og barsk, og at sommeren var svært kort. Noen argumenterte også for at det på bakgrunn av den korte sommeren ikke var hensiktsmessig å gi arbeiderne tilgang på hager der de kunne dyrke grønnsaker.[15] I tillegg ble det hevdet at arbeiderne heller ikke hadde lyst til å drive med en hage. Borgermester Edvard Christie anså anleggelsen av kolonihagene som lite hensiktfullt ettersom kommunen bare hadde mulighet til å leie ut områdene for en mindre periode.[16]

I perioden etter anleggelsen av Rodeløkkens kolonihager ble det utført hærverk. Dette kommer frem i flere små avisnotiser. Social-Demokraten beskriver 14. juni 1907 at ”gjærder er revet ned og plantninger nedtrampet af pøbelen”.[17] De som begikk hærverket ble beskrevet som løsgjengere. De bodde på den øde tomten i Rosenhofgaten før kolonihagen ble opprettet og antageligvis nok stedet som sitt eget. Hærverket tyder på at ikke alle var like enig i opprettelsen av hagene. Derimot er de kanskje likt grunnlag for å si at det var selve kolonihagesaken løsgjengerne protesterte mot.

Konklusjon

Kolonihagesaken gir et inntrykk av en lengre prosess som resulterte i opprettelsen av kolonihagene i Oslo. Prosessen før og videre for opprettholdelsen av kolonihagene i Oslo er i større grad enkeltpersoners fortjeneste. Likevel kan man se opprettelsen av Rodeløkkens kolonihage som et ledd i utviklingen av offentlige velferdstiltak i Oslo på slutten av 1800-tallet. Industrialiseringen og den voldsomme befolkningsveksten førte til at folk bodde trangt, sykdommer spredte seg lett, og arbeiderne hadde store sosiale problemer.

På denne tiden ble folkehelsen et viktigere tema, og flere tok initiativ til å forbedre den i befolkningen. De sosiale og økonomiske forholdene befolkningen levde under, skapte store helseproblemer. Dette var årsaken til en del infeksjonssykdommer, som på slutten av 1800-tallet var et av de største sykdomsproblemene. Løsningen var kolonihagene, som skulle gi folk fra arbeiderklassen en sjanse til å komme seg litt ut i grønnere omgivelser, og bort fra byens trange arbeiderstrøk.

Det er altså tydelige intensjoner som ligger bak opprettelsen av kolonihagene i Oslo. Hagemann vedlegger for eksempel hvordan det ble et økende fokus på sunnhet rundt århundreskiftet. Dette blir også reflektert i Koppang som kaster lys over de sosiale fordelene ved å vende tilbake til naturen der man også har mulighet for å gro grønnsaker og stifte bekjentskaper. Det sosiale felleskapet var ikke en intensjon ved opprettelsene av kolonihagene, men ble en stor fordel for arbeiderne som følte et nytt felleskap som ikke fantes i de trange kårene i arbeiderboligene. Kolonihagen var et tydelig kommunalt tiltak som hadde en intensjon om å løse noen av problemene som industrialisering førte med seg.

 

[1] Munthe 2009

[2] Walmann 2005

[3] Kjeldstadli m.fl. 1990.

[4] Walmann 2005

[5] Austnes 2009 s. 241

[6] Koppang 2014

[7] Øyan 2007

[8] Ibid.

[9] Forvaltningstjenestene 1910

[10] Holst, Lars Kristian , red. 1897.

[11] Meyer 1900

[12] Eriksen m.fl. 1933

[13] Eriksen m.fl. 1933 s.15

[14] Ibid. s.105

[15] Eriksen 1933, s.12

[16] Ibid. 1933, s.13

[17] Jeppesen 1907

Av Kristoffer Arntzen, Kristin Labori Brattberg, Frida Annett Svendsen Bringsås og Anniken Benedicte Rosenvold Bruun
Publisert 5. mars 2020 15:37 - Sist endret 2. apr. 2020 13:57