Gøteborggata

I en alder av åtte år var Alf Folmer vitne til en rassia i Gøteborggata. Rassiaen som foregikk i nabobygget til Frelsesarmeen på Grünerløkka i Oslo viste seg å beslaglegge store mengder illegal sprit.

Aftenposten skrev 8. januar 1929 at hele 1100 liter med smuglersprit ble hentet ut av bygget, samt to menn ble arrestert for smugling. Eier av kullboden der rassiaen fant sted samt sjåføren som fraktet spriten med bil ble arrestert (Aftenposten 1929a). I avisen ble dette omtalt som det største smuglerpartiet som har blitt tatt i Oslo på lang tid. Folmer forteller i en selvbiografi at smugling av sprit på Grünerløkka var vanlig på denne tiden, og at rassiaen i Göteborggaten ikke var den eneste som fant sted (Folmer 2016).

I 1927 var forbudstiden i Norge over, men hvorfor var det da fortsatt et marked for smuglersprit? Problemstillingen er: Hvorfor var spritsmugling fortsatt utbredt i Oslo etter forbudstidens slutt i 1927? For å besvare problemstillingen har vi valgt å bruke en case-studie som metode. Det vil si at vi tar utgangspunkt i hendelsen i Gøteborggaten, men bruker den for å belyse et større fagområde.

Forbudstiden i forskningslitteraturen

Forbudstiden i Norge har blitt forsket på historisk av flere historikere. Gunnar Kagge (2016) gir et vidt og dypt innsyn i forbudstiden og vektlegger i stor grad faktorene som førte til forbudstiden. Mens han beskriver livaktig de som smuglet under forbudstiden, behandler han forbudstiden isolert som periode. I motsetning har Per Ole Johansen (2004) spurt hvorfor folk fortsatte å smugle etter forbudstiden, og underbygger argumentene sine ved å gjenfortelle historier og hendelser. Vi vil ta opp Johansens spor i forbudstidens ettertid og identifiserer faktorer som skal forklare hvorfor smugling fortsatte.

Smuglernes konkurransefortrinn

Hypotesen vår er at forbudstiden førte til en vekst av kriminalitet, deriblant smugling. Et kriminelt smuglernettverk var allerede etablert da forbudet ble opphevet i 1927. For at staten skulle kunne kontrollere salget av sterkere alkoholholdige drikkevarer også i etterkant av forbudet, fikk Vinmonopolet ansvar for handel av brennevin og hetvin. Utvalget var generelt begrenset og prisene var høye. På bakgrunn av dette gir det mening at det fortsatt var et marked for illegal alkohol. Smuglede varer var rimeligere og kunne bli importert fra flere aktører enn dem Vinmonopolet hadde handelsavtaler med. Det ga smuglerne et konkurransefortrinn.

Innføringen av alkoholforbudet

Alkoholforbudet var opprinnelig en midlertidig ordning opprettet under første verdenskrig. På bakgrunn av at forsyningssituasjonen var usikker vedtok regjeringen 18. august 1914 et midlertidig forbud som varte til oktober samme år. I 1916 kom “juleforbudet” på bakgrunn av frykt for sosial uro ved salg av alkohol. Året etter ga en ny paragraf i loven myndighetene fullmakt til å forby produksjon og salg av brennevin, og dette kan anses som en innledning til forbudstiden.

I 1919 ble det holdt en folkeavstemning om fortsettelse av et varig forbud. 62 prosent av 794 000 stemmeberettigede stemte for. Forbudet for hetvin varte til 1923, mens brennevinsforbudet først ble opphevet etter en ny folkeavstemning i 1927. Siden oppstarten i 1922 hadde Vinmonopolet tatt seg av omsetningen av svakvin og sterkøl, og nå fikk de også omsette brennevin (Johansen 2004, 16; Fuglum 1995; NOU 1995:24, 31-34).

Et marked for brennevin både under og etter forbudet

Under forbudstiden vokste et illegalt marked for brennevin frem. Forretningsfolk solgte brennevin de hadde hamstret før forbudet, og da de ble tomme startet de å smugle sprit inn i landet. Det ble også skrevet ut resepter på legal brennevin og sprit fra norske leger. Mye av spriten kom inn som uoffisiell last på legale skip, og var ofte kamuflert som lovlig frakt.

Under forbudstiden var det høy sikkerhet i tollen og politiet brukte store ressurser på å forhindre alkoholsmugling, men etter opphevelsen i 1927 ble politiets og tollvesenets ressurser omprioritert. Dette gjorde at det var lettere å smugle sprit inn til Norge.

Johansen argumenterer for at ekspertisen og nettverkene for smugling var der fra forbudstiden, og siden polprisene var høye, var det derfor fortsatt et marked for smugling (2004). I tillegg til færre ressurser til tollvesenet og høye priser på Vinmonopolet, var også økonomien i Norge dårlig på begynnelsen av 1930. Jordbruket overproduserte og eksporten gikk dårlig. Ungdomskullene var store, og det var få jobber. Økt arbeidsledighet ga en gyllen mulighet for rekruttering av nye smuglere. Siden Vinmonopolet var åpent var det også vanskelig for politiet å se forskjellen på norsk sprit og smuglersprit (Johansen 2004). 

Sprit importert som «tomatpuré» og «olivenolje»

I 1929 var det rekordmange smuglerdommer på landsbasis, med hele 505 dommer for smugling. Det var flere som kombinerte smugling med legal næringsvirksomhet, for eksempel Kullhandler K som kjørte ut sprit i kullvognene sine til Oslo-firmaer for videre salg i perioden 1927-1929.

3641 dommer for smugling i en elleveårs periode etter forbudstiden, viser at det var mange som fortsatte å smugle. Alkoholen ble importert både som «tomatpuré», «olivenolje», «fisk» og annet. Ansatte i tollvesenet ble også tiltalt og mistet jobben etter å ha forsøkt å smugle ut beslaglagt spirt fra tollvesenet i Oslo. Kjente forretningsmenn og ansatte i politiet var etterlyst og noen ble arrestert. Det lønte seg å fortsette å smugle alkohol. Både arbeidsløse og borgere i jobb fortsatte til inn på 1930-tallet (Johansen 2004). 

Vinmonopolet

30. november 1922 ble Vinmonopolet dannet som et statskontrollert privat aksjeselskap. Det tok over kontrollen av alkoholimport og utsalg av gradvis sterkere vin, og til slutt brennevin ved forbudets slutt. Theien (2011, 530) argumenterer for at Vinmonopolet var sterkt påvirket av en statspolitikk og kultur som var ideologisk paternalistisk og moraliserende. Vi vil se at lovene og holdningene som ble dannet i dette klimaet skapte restriksjoner for hvem som hadde lett og lovlig tilgang på sterk alkohol.

Monopolideen i seg selv var et kompromiss mellom sterke interesser både nasjonalt og internasjonalt. Innad i Norge hadde det i mange tiår vært en sterk vind i favør for interessegrupper som kjempet for å tørrlegge landet (Kagge 2016, 37-41). Fra midten av 1890-tallet og i to tiår sto de bak en systematisk nedleggelse av Norges Samlag, forgjengeren til Vinmonopolet.

Det politiske bilde i Norge var sterkt representert av en handlekraftig og vokal avholdsminoritet fram til forbudets endelikt, og beholdt en måteholdskultur i lang tid etter. Internasjonalt måtte nye handelstraktater forhandles etter verdenskrigen. Vinlandene Frankrike, Spania og Portugal sto i en sterk posisjon ovenfor Norge. For å få gjennom handelsavtaler og unngå kostelige tollkriger måtte Norge akseptere harde kompromisser. I tillegg til høye importkvoter ble det gjennom den franske avtalen slått fast at et Vinmonopol ville garantere at enhver norsk borger som ønsket å kjøpe vin, fikk gjøre det (Hamran 1998, 41-43). Forbudet ble enda svakere etter en tollkrig og harde forhandlinger med Portugal, hvorpå Norge i 1923 inngikk en avtale som unngikk høye kvoter, men krevde at Norge friga salget av vin med en alkoholstyrke på inntil 21 volumprosent (Hamran 1998, 55-56).

Implementeringen av Vinmonopolutsalg i Norge var preget av en kollisjon mellom næringsinteresser og samtidens politikk og ideologi. Deres mål var tvefoldig, både å drive en vellykket bedrift med sunn profitt, og videreføre arven fra de gamle, private vinhandlerne, hvor "en fiin gammel vin- og brennevinskultur skulle tas vare på, dyrkes og forvaltes til kundens beste” (Hamran 1998, 9). Med rollen som oppdrager i tankene, ordnet Vinmonopolet salget slik at det “gjør minst mulig skade og minst mulig hindrer edruelighetens fremme", slik det het i alkoholloven av 1927 (Hamran 1998, 9). Slik begrunnet de et sterkt regulert prisnivå på varene, hvor høye priser begrenset både tilgangen og skaffet penger til statskassen. Samtidig kunne bare oppsett av vinmonopolutsalg foregå ved kommunal bevilling, og det var opp til de lokale myndighetene om de ønsket å gi bevilling. Tilgjengeligheten til vin ble dermed kraftig redusert etter Vinmonopolets opprettelse, både på landsbasis og i hovedstaden. I Kristiania gikk man fra om lag 360 små og store private vinutsalg, til bare 15 (Hamran 1998, 54). Etableringa av Vinmonopolet forårsaket dermed til en merkbar forandring for bybefolkningen, - det kunne bli lenge å gå for å nå de legale varene.

Sosiale årsaker

Rodeløkka var et av de industrielle arbeiderklasseområdene som var typisk for Oslos østkant -dårlige levekår og økende arbeidsløshet. Området var også preget av alkoholmisbruk, gateslåssing og generell uhygge (Fastvold 2007).  Slike alvorlige sosioøkonomiske situasjoner i urbane samfunn er ofte etterfulgt av økt forekomst av alkoholisme og dermed økt etterspørsel av alkohol blant befolkningen (Hamran 1998, 317; NOU 1995:24, 74). Noe som gjenspeiles i en folkeavstemning i 1926 i Oslo hvor 87% var i favør for å oppheve alkoholforbudet (i kontrast til en andel på 55,7% på landsbasis) - en økning fra 79% i 1919. Til tross for en populær avholdsbevegelse i landet, ble tilsvarende overveldende resultater sett i andre byområder som Bergen (SSB 1927). Dette antyder at urbane områder ikke bare var mer utsatt for alkoholforbruk, men også at innbyggerne var misfornøyd med samtidens strenge betingelser for å kjøpe alkohol.

Selv om alkoholforbruket per innbygger under forbudet gikk ned fra 20 til 3 liter, var alkoholisme et problem og etterspørselen etter sprit besto etter forbudet ble opphevet i 1927. Smuglervirksomheten som fortsatte å generere rundt 50-60 millioner kroner hvert år, selv etter etableringen av Vinmonopolet (Fuglum 1995, 312), ville ikke forsvinne over natten bare fordi et lovlig alternativ nå var tilgjengelig for innbyggerne. Som nevnt tidligere var det lovlige alternativet fremdeles upraktisk for borgere på østkanten. Lovlig salg av alkoholholdig drikke var ofte for dyrt til at den fattige arbeiderklassen kunne jevnlig tilfredsstille den høye etterspørselen i slike samfunn (Johansen 2004). De som hadde råd til å handle på Vinmonopolet ble begrenset av tidlige stengetider og det var få utsalgssteder på østkanten. Av Vinmonopolets 16 lokaler i Oslo i 1927, var kun 3 på østkanten, der en av stedene ikke solgte brennevin. Oslo kommune var opptatt av å ikke etablere for mange utsalg i arbeiderklasseområdene etter som de hadde et rykte når det kom til alkoholbruk og dette førte til at smuglere fortsatte å kapitalisere på et marked hvor etterspørselen forble stor (Hamran 1998, 52-53). Dette er også støttet av at steder som “Ferderhjørnet” - et populært salgssted for smuglet alkohol i Rødeløkka - var i motsatt ende av de lovlige utsalgsstedene ble etablert (Fastvold 2007). Smuglersentralen i Gøteborggata mistet heller ikke faste kunder (Folmer 2003). Så lenge den lovlige alkoholtilgangen var begrenset, og sosioøkonomiske problemer i lokalsamfunn som Rødeløkka eksisterte ville etterspørselen etter smuglet alkohol holde seg høyt og smuglere ville fortsatt ha et marked, selv to år etter at forbudet ble opphevet.

Konklusjon

I denne oppgaven var ønsket å finne ut hvorfor spritsmugling fortsatt fant sted etter forbudstidens slutt i 1927. For å svare på dette har vi tatt utgangspunkt i en rassia i Gøteborggata, og gjort greie for andre faktorer. Vanskeligheten med å finne et kompromiss mellom internasjonal handel og interne kulturelle og politiske faktorer i Norge førte til dannelsen av Vinmonopolet. Dette hadde en merkbar påvirkning på, og var en av faktorene som til slutt endte forbudet. På den annen side styrte Vinmonopolet all omsetning av alkohol, og de førte en ekskluderende politikk med høye priser og få lokaler som gjorde at det fremdeles var lukrativt å smugle billigere alkohol inn i Norge. Mange smuglernettverk var allerede blitt godt etablert under forbudstiden, og det var fortsatt et marked for illegal sprit etter at forbudet opphørte. En annen faktor er også drikkekulturen på Grünerløkka i den aktuelle perioden. Grünerløkka var hovedsakelig et arbeiderklasseområde, og Vinmonopolets priser og tilgjengelighet gjorde at det var en etterspørsel etter den smuglede spriten.