Telavåggata

Et krigsminne.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Telavåggata. Først merker man ikke at den er der, men når man først stikker seg begynner man å lure på hvorfor den ligger der den gjør. Gaten ble navngitt i 1947, og er kalt opp etter tettstedet Telavåg utenfor Sotra i Hordaland. 

Telavåg ble tilnærmet utslettet i en hevnaksjon fra tyskerne i 1942, og for mange vestlendinger fører Inger Hagerups udødelige ord “de brente våre gårder / de drepte våre menn” umiddelbart tankene til Telavåg.[1] At en gate i Oslo skulle navngis for å minnes en hendelse som skjedde i Norge under andre verdenskrig, virker kanskje ikke overraskende, men Telavåggata er faktisk den eneste gaten i datidens Oslo hvor navnet eksplisitt forklares som en minnemarkering.[2]

I denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan navngiving av gater var en minnemarkering av norsk erfaring under andre verdenskrig. Ved å se på referater fra forhandlinger i bystyret, samt arkiver fra gate- og veinavnkomiteer, vil vi gi en introduksjon til hvordan Oslo kommune og Aker herred håndterte navngiving av “krigsminnegater” på to veldig forskjellige måter. Hvorfor ble det slik, og hvilke følger fikk dette for ettertiden?

Oslo bystyre ga navn til gatene

Det overordnede temaet for oppgaven vår er som nevnt navngiving av gater i Oslo etter andre verdenskrig. Bystyresaker fra slutten av førtitallet forteller om datidens vedtatte prinsipper for navnsetting av gater,[3] og ved å se på referatene fra forhandlingene i bystyret, får man også innblikk i selve diskusjonen som har foregått mellom bystyrets representanter.[4] Ut i fra dette kan man danne en formening om hva som ble vektlagt i en navngivingsprosess.  

En stor hjelp i kategoriseringen av gater, finnes i gatenavnregisteret til Oslo Plan- og Bygningsetat, hvor man finner dato for vedtatt navngiving og i noen tilfeller eksplisitt bakgrunn for gatenavnet.[5] Begrunnelser for navngiving stammer fra gate- og veinavnkomiteer, men informasjon om gater vi bedømte som relevante for oppgaven uteble. Årsakene til at det finnes så lite informasjon om dette kan være flere, vi tror det skyldes at begrunnelsen ble sett på som selvsagt, og kanskje også at det var liten allmenn interesse om emnet. 

Gatenavn som forskningsfelt

Den semiotiske studien av gatenavn er en ganske ny gren innen historiefaget på internasjonal basis. I Norge har denne vinklingen av gatenavns betydning blitt fremtredende først i løpet av de siste tiårene. 

Professor i kulturell geografi Maoz Azaryahu fra universitetet i Haifa kan på mange måter ses på som en pioner innen feltet, da han har forfattet en rekke artikler om emnet i internasjonale tidsskrifter siden han skrev sin avhandling i 1981. Flere av tolkningene han presenterer henger sammen med Pierre Noras teser om utviklingen av kollektivt minne. Felles for disse forfatterne er at de er mer orientert mot teori enn empiri i sine analyser. Det motsatte har tradisjonelt vært tilfellet i norsk navnegransking, som har blitt fremstilt som vitenskapelig konservativ og empiriorientert.[6]

De siste to tiårene har det imidlertid også i norske navnestudier dukket opp mer samfunnsorienterte vinklinger på temaet, verdt å nevne her er to masteroppgaver utgitt ved Universitetet i Oslo i 2011 som begge tok for seg holdninger til gatenavn i Oslo. De er skrevet av Erlend Tidemann og Maimu Berezkina. Spesielt Erlend Tidemanns oppgave, som baserer seg mest på oppfatninger i de breie befolkningslag og de politiske implikasjonene av disse oppfatningene, har vært til hjelp i skrivingen av denne artikkelen. Først og fremst er imidlertid oppgaven vår inspirert av Maoz Azaryahus artikkel utgitt i 1996, The power of commemorative street names, som blant annet tar til orde for hvordan gatenavn kan bli brukt til minneverdige formål og hvilke funksjoner de har som et kollektivt minne.  

Kollektivt og nasjonalt minne

I oppgaven tar vi for oss følgende begreper: kollektivt minne og nasjonalt minne. Kollektivt minne kan kort og godt defineres som delte representasjoner av en gruppes fortid som har forankring i en felles identitet. Dette kan man videre trekke linjer til konseptet Lieux de Mémoire, formulert av den franske historikeren Pierre Nora. Dette kan forklares som spesielle steder eller objekter som har en ekstra sterk rolle i å formidle idéer som sammen bygger opp et kollektivt minne.[7] Videre går nasjonalt minne ofte hånd i hånd med kollektivt minne. Et nasjonalt minne markerer gjerne viktige begivenheter eller nøkkelpersoner som har hatt en spesiell betydning for nasjonen. De har gjerne en samlende kraft som ofte skaper en felles forståelse av nasjonens fortid.  

Telavåggata – et unntak

Telavåggata er, som tidligere nevnt, den eneste gaten i datidens Oslo som fikk et eksplisitt navn som henviste til andre verdenskrig. Det er verdt å nevne at det i samme bystyremøte ble vedtatt ti andre gatenavn i Oslo. Det er ikke urimelig å se for seg at minst et, kanskje to, av disse har blitt navngitt for å minnes hendelser og steder av historisk betydning under andre verdenskrig. De er Finnmarkgata og Narvikgata.[8] Disse to gatene kan imidlertid også ses på som del av en gruppenavngivning, altså at de inngår i en gruppe gater som tar navn fra nordnorske byer. Blant annet finner vi gatene Tromsøgata, Hammerfestgata og Bodøgata innenfor ganske kort radius. Dette forsterker også inntrykket av Telavåggata som et unntak: gaten kan ikke forklares som en logisk bit av en lokal gruppenavngivning. 

For å gi litt perspektiv vil vi her sammenligne Oslos navngivingspolitikk med Akers i årene etter andre verdenskrig og frem til kommunesammenslåingen i 1948. Aker herred gjennomførte navngivingen av Norges første memorialgater allerede i 1945 da Rolf Wickstrøms vei og Viggo Hansteens vei ble etablert. Da kommunene ble slått sammen i 1948 hadde det i Aker blitt navngitt åtte gater og en plass til minne om motstandsfolk.[9] I Oslo var ikke en eneste gate dedisert til motstandsfolk. Den eneste gaten som her tydelig minnet om norsk erfaring under andre verdenskrig var Telavåggata. 

Det finnes mange mulige forklaringer på hvorfor det ble sånn. Oslo kommune og Aker herred skulle som nevnt slås sammen i 1948. Det er ikke utenkelig at bystyret simpelthen ønsket å utsette navngivingen av memorialgater til etter sammenslåingen. Det er mange eksempler på krigsminnegater i Oslo som har blitt navngitt etter kommunesammenslåingen. Felles for disse er imidlertid at de alle ligger i det som var gamle Aker herred. Vi tar forbehold om at dette nok henger mest sammen med at det i gamle Aker var mye ledig landareal å bygge nye veier på. Dette, kombinert med den raskt voksende Oslo bys behov for nye boligområder, vil ha vært en sterkt medvirkende faktor, men det forklarer ikke hele bildet. 

En annen potensiell forklaring på den tilsynelatende mangelen på gater oppkalt etter motstandsmenn kan ligge i slike oppkallingers potensielt kontroversielle natur. Mange av de norske motstandsmennene under andre verdenskrig hadde forbindelser til både NKP og Sovjetunionen, noe som ble møtt med sterk skepsis i det norske politiske klimaet etter andre verdenskrig. 

Azaryahu skriver at gatenavn kan ha en funksjon som  “commemorations that celebrate and canonize a certain version of history”.[10] Med dette i tankene er det ikke vanskelig å tenke seg til hvorfor gatenavnskomitéen, med høyremann Rolf Stranger som formann, ikke ville gi krigsminnegater til motstandsfolk. Å tildele en kommunistisk motstandskjemper et gatenavn ville etter denne teorien vært å legitimere den versjonen av krigshistorien som ble direkte påvirket av Sovjetunionen. Det kunne også tingliggjøre Sovjetunionens innflytelse over norsk historie, eller i beste fall etablere et felles norsk narrativ med klare politiske undertoner uavhengig av om den aktuelle motstandskjemperen hadde bånd til Sovjet eller ikke.             

Det ville altså være en fordel å ha en (tilsynelatende) apolitisk, ukontroversiell hendelse å minnes slik at man kunne etablere et narrativ fra krigsårene som kunne innprentes i det kollektive minnet. Ved å velge noe så hverdagslig som et gatenavn kunne historien fusjonere med det åpenbare og fremstå som noe selvsagt. Å ha et felles nasjonalt narrativ, en tydelig historie man kunne se tilbake på, kunne bidra til å gjøre helbredelsesprosessen lettere i årene etterpå. Kanskje er dette noe av grunnen til at det først i de siste tiårene har blitt forfattet mer nyansert litteratur om norske erfaringer under andre verdenskrig, litteratur som retter søkelyset mot norske soldater i SS-tjeneste og det norske politiets forhold til Gestapo? Nasjonen måtte helbredes før den kunne konfronteres med virkelighetens krevende nyansering.

Konklusjon

Vår konklusjon er at denne tankegangen gav sitt utslag i navngivingen av Telavåggata. Når Oslo bystyre skulle ta stilling til navneforslagene gatenavnskomitéen la frem i 1947, nevnte de ikke Telavåggata en eneste gang. Rolf Stranger innleder selv forhandlingene ved å ytre at “den innstilling som i dag foreligger, innbyr ikke egentlig til noen bredt anlagt navnedebatt”.[11] På bakgrunn av dette er det ikke vanskelig å se for seg at navngivingen av Telavåggata var så selvsagt at det følgelig ikke trengte å debatteres. 

Gatenavnet ble en brikke i etableringen av den norske fortellingen om andre verdenskrig, og står den dag i dag igjen som en viktig påminner om nasjonens historie, om man først skulle forville seg inn i den lille gaten på øvre Tøyen.

 

[1]Hagerup, Inger. 1945. Videre. Oslo: Aschehoug forlag. s. 57. Inspirasjonen til Inger Hagerups dikt kommer riktignok, som tittelen antyder, hovedsakelig fra Austvågøy i Lofoten, som ble offer for en hevnaksjon. Det er imidlertid ikke vanskelig å tenke seg at hun hentet inspirasjon også fra hendelsene under Telavåg-affæren.

[2]   Gate- og veinavnregister, Plan- og Bygningsetaten, 2011.

[3]   Arkivbokser hos Oslo byarkiv, Sak 52/1947-48, Gatenavn. Prinsipper stavemåte, nye gatenavn.

[4]   Arkivbokser hos Oslo byarkiv, Sak 106/1950-51, Gate- og veinavnsetting.

[5]  Gate- og veinavnregister, Plan- og Bygningsetaten, 2011.

[6]  Haslum, Vidar. “Induktive og deduktive systemer i norsk stedsnavnsforskning.” Namn og nemne. Nr. 19 (2002): 38-53.

[7]  Nora, Pierre. 1996. Realms of Memory: Rethinking the French Past. Columbia University Press.

[8]  Tyskernes tilbakemarsj fra, og påfølgende tvangsevakuering av, Finnmark er absolutt å regne som en betydelig nok hendelse til at det fortjener å minnes fra offentlig hold. Veistrekningen som i 1947 mottok navnet Finnmarkgata, hadde tidligere (i 1939) vært oppe i gatenavnskomiteen, da det ble fremmet forslag om at den skulle kalles Bjørnstjerne Bjørnssons vei. At dette navneforslaget ble droppet til fordel for navnet Finnmarkgata kan vitne om bred konsensus om at Finnmark burde minnes i form at et gatenavn, den mest logiske årsaken virker til å være hendelsene i 1944. 

[9] Disse var Rolf Wickstrøm, Viggo Hansteen, Kaj Munk (1945); Ansgar Sørlie, Kristian Aubert, Gregers Gram, Kaare Rødde (1946), Gabbi Lund, Sigurd Johannesen (1947). Ole-Jørgen Johannesens noenlunde triste konklusjon i sin artikkel om motstandsmenn som navnemotivasjon for norske vei- og gatenavn (Namn og nemne 25, 2008) lyder «som vi har sett er de aller fleste av de personene som har gitt navn til denne typen vei- og gatenavn, for lengst glemt». Med dette i tankene ønsker vi å nevne dem her. 

[10] Azaryahu, Maoz. “The Power of Commemorative Street Names. Environment and Planning: Society and Space. Nr. 14 (1996): 311-330.

[11] Arkivbokser hos Oslo byarkiv, Sak 52/1947-48, Gatenavn. Prinsipper stavemåte, nye gatenavn. s. 115.

Av Jathishya Jegatheeswaran, Anders Daltveit Melve, Miriam Ekrem Naoumm og Shahroz Yousefi
Publisert 25. mars 2020 13:44 - Sist endret 25. mars 2020 14:04