Sannergata

Store endringer i levekår fra 1935 til 1952.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Boforholdene i Oslo forbedret seg betraktelig i løpet av forrige århundre. Både som følge av økonomisk vekst i Norge generelt, men også på grunn av økt politisk fokus på bo- og levevilkår. I denne artikkelen kommer vi til å gjøre en komparativ analyse av boforholdene i Sannergata i 1935 og 1952. 

Metode og problemstilling

Vi vil ta utgangspunkt i folketellingene fra Oslo kommunale folkeregister fra Sannergata 8. Vi vil bruke kvantitativ metode og analysere tall for å finne ut av konkret informasjon om hvordan boforholdene var i denne boligblokken. Vi har valgt å ha med noen hendelser forutfor 1935 fordi tidligere politiske bestemmelser har påvirkning på vår periode. 

Grunnen til at vi har valgt å se på perioden mellom 1935 og 1952, er fordi vi har gjort oss noen antagelser om at Arbeiderpartiets bolig- og sosialpolitikk, som kom i regjering i 1936 kan ha gjort utslag på boligforholdene i Sannergata, noe vi derfor synes er interessant å undersøke. Videre vet vi også at Grünerløkka/Torshov hvor Sannergata ligger, i hovedsak var befolket av arbeiderklassen, og at det derfor kan være interessant å se på hvordan deres levekår utvikler seg. Problemstillingen vår er derfor: Hvordan utviklet boforholdene seg i Sannergata mellom 1935 og 1952? 

I denne oppgaven vil vi først se på noen generelle utviklingstrekk i Norges økonomiske situasjon i perioden, deretter presentere funnene fra folkeregisteret og til slutt se funnene opp mot boligpolitikk og boforhold generelt på Grünerløkka. 

Om økonomi og levestandard i første halvdel av 1900-tallet

På første halvdel av 1900-tallet foregikk det flere endringer i norsk politikk som hadde betydning for den økonomiske tilstanden i Norge, samt også for levestandarden til befolkningen i byene og på landet. I årene før 1935 foregikk det ulike reformer hvis formål var å få bukt med samtidens økonomiske krise. I 1935 fikk Johan Nygaardsvold og Arbeiderpartiet regjeringsmakt og begynte å bygge opp denne ønskede velferdsstaten mens «de harde 30-årene» enda pågikk.

I perioden 1935 til 1952 stod andre verdenskrig naturligvis sentralt, men overraskende nok har krigen liten påvirkning på Norges økonomiske utvikling, som er nokså uvanlig på denne tiden i Europa. Verdiskapningen målt i BNP per innbygger ble målt i etterkant av krigen, hvor man allerede i 1946 kunne se at BNP per innbygger var gjenopprettet til slik den var før krigen og en økonomisk gjenreisning var i vente, også på andre halvdel av 1900-tallet.[1]

Befolkningsveksten og levestandarden i Norge varierte også i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Spedbarnsdødeligheten ble i årene mellom 1911-1920 og frem til midten av 1930-tallet halvert.[2] Ulike tall viser også til at i løpet av «de harde 30 årene» sank antall levendefødte, antageligvis på grunn av matmangel og rasjonering, jfr. data fra Statistisk sentralbyrå.[3] Men i løpet av andre verdenskrig og videre ut på 50-tallet så steg antall levendefødte igjen og befolkningsveksten økte parallelt med levestandarden til folket, til tross for langvarig rasjonering. Den økonomiske tilstanden og levestandarden i Norge var varierende i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Vi vil nå bevege oss over på et mer lokalt nivå vil for å se hvilke utfall dette fikk for beboerne i Sannergata 8. 

Sannergata 8 i folketellinger

Som nevnt i innledningen har vi brukt folketellingene fra Kristiania kommunale folkeregister for Sannergata 8 i perioden 1935-1952. Vi så på folketellingene fra årene 1935, 1938, 1941, 1943, 1946, 1949 og 1952. 

På grunn av papirmangel under krigen finnes det ikke folketellinger fra årene 1944-1945. 

I 1952 stoppet folketellingene fordi det fra da ble tatt opp skattemantall som ga de samme opplysningene som en folketelling.[4]

Variablene vi har sett på er hvor mange som bor i leilighetene, tilgang på vannklosett og kjøkkenforhold. 

Befolkningsvekst fram til 1945

Sannergata 8 er en bygård som ble bygget omkring 1870, i likhet med veldig mange andre bygårder i Sannergata. Det bodde mange personer på få rom i de ulike leilighetene, med en liten nedgang etter andre verdenskrig. At det bodde så mange i de ulike leilighetene kan nok både være på grunn av dårlig økonomi og også høy fødselsrate i dette området. Ibydel Gamle Aker ble det født 8 barn per tusen innbyggere på 1920-tallet mens det på Sagene, som også var en arbeiderklassebydel, ble født 25 barn per tusen innbyggere. Dette gjorde at innbyggertallet på Sagene gikk i pluss uten innflyttere mens resten av byen trengte innflyttere for å opprettholde innbyggertallet. Sagene hadde høy barnedødelighet. Hele 70 av 1000 barn ville ikke bli ett år på midten av 1920-tallet.[5]

Vi kan også se at under krigen, i 1941, har antall beboere sunket til 38 fra 45 i 1938, noe som trolig kan skyldes krigen og fraflytningsmønsteret som foregikk i Oslo på den tiden. I 1946, et år etter krigens slutt, gikk beboelsestallet opp til et lignende tall som før krigen, som kan tyde på at folk flyttet tilbake.[6]

Befolkningsnedgang etter 1945

I etterkrigstiden, spesifikt etter 1948, kan vi se en nedgang i antall beboere i blokka, som potensielt kan skyldes den ekspansive boligpolitikken som gjør at færre mennesker må bo under samme tak og at flere flytter ut fordi det bygges flere leiligheter. Denne boligpolitikken skal vi komme tilbake til senere i artikkelen.

Nedgangen i antall beboere i Sannergata etter andre verdenskrig, kan skyldes opprettelsen av Statens Husbank som førte til bygging av flere boliger etter 1945. Det kan også skyldes bedret økonomi, og at færre dermed trengte å bo under så trange kår. 

Elektrisk komfyr

Leilighetene i Sannergata 8 hadde eget kjøkken i løpet av hele perioden vi undersøkte. I folketellingene kan vi se at flere leiligheter fikk elektrisk komfyr i løpet av perioden 1935-1952. Vi vet at ni av ti husstander i Oslo hadde innlagt strøm allerede i 1920 men lenge ble strømmen kun brukt til belysning.[7]

I 1922 arrangerte elektrisitetsverket en konkurranse hvor de oppfordret folk til å skrive hvordan de brukte strømmen i sine hjem. En husholdning i Vogts gate, på Torshov ikke langt fra Sannergata, skrev at de brukte strømmen til koking, oppvarming og lys. De hadde magasinkomfyr, en regulerbar varmeovn, en solovn, to lysekroner og diverse lamper. De hadde også strykejern og støvsuger, men disse måtte ikke brukes samtidig som varmeovnen fordi de bare hadde 1500 watt på vippen. Altså hadde de en grense på hvor mye strøm de kunne bruke til enhver tid. Denne abonnenten hadde nok litt bedre kår enn en vanlig Torshov-beboer siden han jobbet som stasjonsmester, og faktisk kunne bruke strømmen til noe annet enn belysning.[8]

At noen leiligheter i Sannergata 8 fikk elektriske komfyrer kan tyde på at folk får bedre råd, fordi å bruke strøm til oppvarming og matlaging var dyrt. Allikevel var det en del av leilighetene som fortsatte med vedkomfyrer, og dette vil vi komme tilbake til senere i oppgaven. 

Vannklosett

Innføringen av vannklosett var derimot et direkte resultat av politiske beslutninger. I løpet av perioden 1935-1938 fikk alle leilighetene i Sannergata tilgang til vannklosett enten i egen leilighet eller på gangen. Frem til 1900-tallet var utedo i bakgården nesten enerådende som toalett i byene. Men i 1928 ble det bestemt at kloakken kunne gå fritt ut i Oslofjorden, og dermed skjøt også utviklingen av vannklosett fart.[9] Dette var et viktig løft hva gjaldt hygiene på befolkningsnivå, og må også ha vært et stort løft for det enkelte mennesket.

Tilgangen til vannklosett var et område hvor det skjer en tydelig utvikling. Flere leiligheter fikk tilgang til vannklosett i løpet av perioden 1935-1952.[10] Vi ser at i 1935 hadde ingen av leilighetene tilgang til eget vannklosett.[11] Mens i 1938 hadde alle leilighetene fått felles eller eget vannklosett.[12] En slik utvikling, altså tilgang på vannklosett, er en tydelig forbedring i sanitær- og hygieneforhold som klart bidro til en utvikling i levestandard.  

Boligpolitikk fra 1900-1950

Vi vil nå forsøke å skissere det boligpolitiske bakteppet i Oslo fra starten av 1900-tallet til omtrent 1950. Frem mot begynnelsen av 1900-tallet hadde det vært omfattende privat boligbygging. I løpet av første halvdel av 1900-tallet skulle dette endre seg. Det var svært lite boligbygging frem mot 1913. 

Dette året fikk Arbeiderpartiet flertall for første gang siden 1890.[13] Det skulle nå i hovedsak være kommunens ansvar å sørge for boliger til befolkningen. Kommunen førte også tilsyn på eksisterende boliger. Det anslås at 17% av boligene holdt dårlig standard og var overbefolket.[14]

Under første verdenskrig var boligsituasjonen forverret. Mellom årene 1911 og 1931 ble 13 500 leiligheter bygget, det vil si husrom for 54 000 mennesker.[15] OBOS, stiftet i 1929 bygget over 2500 boliger i løpet av 1930-tallet. Oslo Kommune ble byens største gårdeier. En del boligforhold ble betydelig forbedret i løpet av 1930-tallet, men behovet for boliger fortsatte å øke. Dette førte til at det fortsatt ble bygget flest en- og to-romsleiligheter.

Under annen verdenskrig var byen preget av fraflytting, men etter krigen flyttet mange tilbake. Statens Husbank ble opprettet i 1946, og dette endret finansieringen av byggeprosjekter. Dette førte til at Oslo kunne gi støtte til mange flere boliger etter 1945.[16] Likevel løsnet ikke boligsituasjonen seg særlig opp før Oslo og Aker slo seg sammen. Men dette løste heller ikke problemet. På 1950-tallet startet kommunen planleggingen av drabantbyene. Mot slutten av 1955 var det relativt liten boligmangel blant familier i Oslo, men mange boliger holdt fortsatt dårlig stand. Det ble en debatt utover 50- og 60-tallet om hvorvidt en burde prioritere sanering av leiligheter eller bygge ut drabantbyer.

Konklusjon 

Vi har i denne oppgaven sett på hvordan boforholdene utviklet seg i Sannergata mellom 1935 og 1952. Som vist skjedde det en utvikling gjennom tilgang på vannklosett, noe nedgang i antall beboere per leilighet, og innføring av elektriske komfyrer. Boforholdene bedret seg noe. Endringene kom ikke først og fremst på grunn av boligpolitikken, men heller på grunn av generell økonomisk utvikling. Antakelsen om at Arbeiderpartiets boligpolitikk ville gjøre store utslag kan vi derfor ikke si at stemmer i særlig stor grad. Det skal så klart også tas med i betraktning at andre verdenskrig falt inn under årene vi valgte å undersøke. For å se effektene av boligpolitikken som ble ført i Oslo på denne tiden, måtte man nok sett på senere årstall enn 1952, fordi det var først på 1950- og 60-tallet at boligutbyggingen av drabantbyene kom i gang.

 

[1] Espeli, H , «Hvordan påvirket andre verdenskrig norsk økonomi?», hentet fra Norgeshistorie

[2] Kjelstadli,K , «Krisetid. De harde trettiåra», hentet fra Norgeshistorie

[3] Statistisk sentralbyrå , «Befolkningsendringer, etter statistikkvariabel og år»

[4] Bergkvist og Hovdhaugen, «Kommunale folketellinger», hentet fra Slekt og data.

[5] Alsvik, B. s. 180-181. (ukjent)

[6] Folketelling i Oslo, Sannergata 8, 1946.

[7] Norsk Folkemuseum, «Elektrisitet»

[8] Alsvik, B. s. 178-179 (ukjent).

[9] Norsk Folkemuseum, «Hygiene»

[10] Dette fremkommer av folketellingene mellom 1935-1952. 

[11] Folketelling i Oslo, Sannergata 8, 1935.

[12] Folketelling i Oslo, Sannergata 8, 1938. 

[13] Berkvist og Hovdhaugen, s. 7 (2019). 

[14] Berkvist og Hovdhaugen, s. 8 (2019)

[15] Berkvist og Hovdhaugen, s. 10 (2019)

[16] Berkvist og Hovdhaugen, s. 12 (2019)

Av Tea Tichy Tornes, Brage Iyer, Steffen Pedersen, Marte Børresen Tveit, Amardeep Singh og Vilde Johanne Snipstad
Publisert 16. mars 2020 16:07 - Sist endret 29. juni 2020 11:03