Christies gate

Kristianiakrakkets konsekvenser er fremdeles synlige.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Ved å vandre nedover Christies gate på Grünerløkka er det ikke mye som får en til å snu seg, gaten minner om en ganske alminnelig gate på Oslos østkant. Slik er det med mange gater i byen, og det er da man kan ta på seg de historiske brillene. For ved å grave litt under overflaten har en hver gate en historie å fortelle. Christies gate er intet unntak. Gaten har sitt navn etter Eidsvollsmannen Wilhelm Frimann Koren Christie, og var i sin spede begynnelse lite bebygd. 

Krakket i Kristiania

Vi kan se at i året vi tar utgangspunkt i, 1899, var det ikke mye langs gatens periferi utenom noen åpne løkker. Noen bygårder var det, og i året før, i 1898 vet vi at det ble oppført en ny i gatenummer 36. Året etter skulle det derimot oppstå en situasjon som satte en stopper for den gryende utviklingen og oppgangstiden både i Christies gate og i Oslo generelt, nemlig Kristianiakrakkets utbrudd. 

Vi har valgt å fokusere krakket på i denne artikkelen. Forskningsspørsmålet er: Hvordan oppsto krakket og hvilke konsekvenser brakte det med seg? Deretter skal vi undersøke Christies gate for å se hvilke konsekvenser det fikk for gatens bebyggelse. Til å begynne med vil vi også presentere hvordan vi har jobbet med kilder for å komme frem til et tilfredsstillende svar på forskningsspørsmålet vi har stilt oss.

Litteratur og metode

Når vi har konstruert artikkelen om Christies gate og krakket i 1899 har vi hatt en rekke gode kilder å benytte oss av. Temaet er og har vært sentralt når det kommer til Oslos historie og da særlig dette med byutvikling. Dermed er det ingen mangel på tidligere litteratur som omhandler forskningsspørsmålet. Vi har kunnet velge mellom alt fra artikler fra historiske tidsskrifter til tekster i store oppslagsverk som for eksempel Oslo by leksikon. 

Som historiestudenter er det også svært viktig at man tidlig i sitt arbeid ser seg ut en aktuell metode man ønsker å benytte seg av. Vi ser på metoden som et redskap som skal hjelpe oss å på best mulig måte komme frem til et tilfredsstillende svar på spørsmålet vi har satt oss. Dermed har vi valgt å anvende oss av kvalitativ metode. Ved bruk av kvalitativ metode har vi kunnet finne frem til aktuell forskingslitteratur som kan kaste lys over aktuelle forhold i Oslo rundt århundreskiftet. Ved hjelp av denne «verktøykassen» vil vi nå se nærmere på den økonomiske katastrofen som rammet Oslo i 1899, nemlig Kristianiakrakket.

Industrialisering og urbanisering

I perioden 1850-1900 skjedde en storstilt industrialisering av Norge. Virksomheter innenfor sektorene trelast, cellulose, tekstil og mekaniske verksteder ble etablert i stort omfang. Med denne utviklingen kom det ny teknologi og maskineri fra utlandet, særlig fra Storbritannia. Industriutbyggingen skjedde generelt i byene, og spesielt i Kristiania så man at utviklingen hadde fått fotfeste. I 1850 var ca. 5 prosent av landets befolkning sysselsatt i industrien, denne andelen var økt til om lag en fjerdedel ved århundreskiftet.[1]

Utviklingen skapte stort behov for arbeidere. Både menn og kvinner reiste fra omkringliggende, landlige områder til Kristiania der de kunne sysselsettes. Mange landarbeidere og husmenn ble industriarbeidere, og det ankom også et betydelig antall svensker til byen.

Flere innbyggere

Befolkningsøkningen i Kristiania var formidabel. Fra 28.984 innbyggere i 1850 til 119.407 i

1880 og videre til 227.735 i 1900. Fra 1850 til 1900 økte innbyggertallet altså med 108 prosent.  I hvert av årene 1895 og 1896 steg befolkningen med ca.10.000, altså med mer enn 5 prosent per år.[2]

Boligmangel

De økonomiske forholdene var boblende av aktivitet og lønningene var i disse årene stigende for de fleste. Med økende befolkning steg også behovet for husly. Dette kunne ofte føre til at boenheter ble svært overbebodd. Den store tilstrømmingen av nye innbyggere medførte derfor en enorm etterspørsel etter boliger. Boligforholdene for arbeidere og fattigfolk var dermed miserable på 1800-tallet.[3]

Lån og spekulasjoner

Det enormt økende leiemarkedet skapte muligheter for investeringer i leiegårder og kapital var forholdsvis lett tilgjengelig. Gjennom lov av 1892 kunne Norges Bank øke seddelutstedelsen. Norges Bank satte også ned diskontoen (renten) fra 5,5 til 5 prosent midt i oppgangstiden.[4] Det ble lett å få tak i lån og flere nye banker ble etablert. Bankene gav ikke bare store lån til utbyggere, de tok også sikkerhet i aksjer i selskaper som eide leiegårdene. Noen nyetablerte banker tok faktisk selv del i spekulasjonene. 

Aksjer var nytt og eksotisk for de fleste og risiko ble nok oversett eller kanskje ikke forstått. Nyrike spekulanter hadde nå gode tider. Stadig økende eiendomspriser medførte at en leiegård etter kort tids eierskap ofte kunne selges med formidabel fortjeneste. Nå ble også mange nye aksjeselskaper etablert. Omsetning av aksjer som forretning, og derav ukentlige kursnoteringer, begynte å bli vanlig.[5]

Boblen sprakk

Sommeren 1899 sprakk boblen som nå hadde fått blåst seg stor. Firmaet Chr. Christophersen, som hadde vært gjennom en voldsom ekspansjon, hadde mistet oversikten over sine spekulasjoner og gikk konkurs med en gjeld på ca. 14 millioner kroner, et beløp som til sammenligning utgjorde nesten 20 prosent av statens utgifter det samme året. Konkursen regnes som starten på det som senere er blitt kalt Kristianiakrakket. 

Konkursen rev flere banker med seg og det samlede tap for bankene utgjorde ca. 17 millioner kroner. Banksjef Arntsen i Diskontobanken endte opp med en dom på 28 dager på vann og brød for sine ulovlige spekulasjoner.[6] Et viktig forhold som førte frem til krakket i 1899 var bankenes utlånspraksis. Den var preget av manglende kontroll, mangelfull innsikt og også av grådighet hos bankene selv. Men i stor grad også av mangelfull kontroll fra myndighetenes side.[7]

Arbeidsløshet

Kristianiakrakket gav umiddelbart en betydelig nedgang i byggeaktiviteten. Antall byggemeldinger sank fra 1756 i 1898 til 764 i 1900.  Dette ga naturligvis ringvirkninger, produksjon og omsetning av byggematerialer sank, og mange bygningsarbeidere mistet jobben. Antall konkurser i byen steg fra 62 i 1898 til 218 i 1899. Arbeidsløsheten i byen utgjorde over 11.000 i 1899, og steg videre til nær 28.000 i 1905.[8]

Fraflytting 

Byens folketall sank også i perioden 1900 – 1905 for første gang på mange år. Mange flyttet ut av byen og utvandringen til USA økte. Dermed ble noen leiegårder stående tomme og leieprisene sank. Det fantes eksempler på at leieboerne fikk satt leien til null under forutsetning av at de ikke flyttet ut. Dette for å hindre forfall av gårdene.[9]

Krakket endret byen. Først i perioden 1905 – 1910 hadde økonomien stabilisert seg.

Etter 1910 tok kommunen et større ansvar for boligbyggingen. En mer sosial boligbygging sto nå fram.

Sosial boligbygging

Det skulle ta nesten 10 år før folketallet begynte å stige igjen. Behovet for boliger var da igjen økende, og krav om at kommunen skulle gripe inn blir reist.[10] Ved både kommunestyrevalget i 1910 og 1913 ble boligutbygging en av de mest fremtredende politiske sakene, da det i perioden fra krakket og fram til valget i 1913, kun hadde blitt bygget noen få boliger. Da bolignøden utover 1912 også begynte å berøre Høyres velgere, ble det etter hvert mulig å få politisk flertall for kommunalt støttet utbygging. Hittil hadde det vært politisk uenighet om hvorvidt en skulle satse på privat eller kommunale boliger. En mer sosial boligbygging så nå dagens lys.[11]

Gjennom årene 1915-1929, etter at Arbeiderpartiet kommer i posisjon med sin kommunale utbygging, ble Oslo kommune den desidert største boligeier i Oslo. I denne perioden blir det bygd en del storgårdskvartaler. De ble ofte kritisert i samtiden av arkitekter for dårlig utnyttelse av areal og for at de var ment for de «rike» som for eksempel Ullevål hageby.  Det kom ikke storgårdskvartaler i Christies gate.

OBOS – et kooerativt boligbyggelag

Fra 1929 skal det skje en endring i boligmarkedet i Oslo. Da blir det vi i dag kaller for OBOS stiftet med formål å bygge boliger for arbeidsfolk, samt også å senke arbeidsløsheten innen byggenæringen. OBOS får festet en kommunal tomt på Etterstad, og kommunale garantier for 90 prosent av byggekostnadene, resten skulle dekkes av egenkapital gjennom innskudd fra beboerne. Dette var ikke det første kooperative boligbyggelaget, men det som kommunen satset mest på de kommende årene.[12] OBOS er meget relevant for vårt forskningsobjekt Christies gate. 

Christis gate

OBOS oppførte de første nye byggeprosjektene i gaten etter det utslagsgivende krakket i 1899. Dette kommer fram av byggemeldinger i Plan- og bygningsetaten. Fagerheimen borettslag ble oppført i 1933. I 1967 ble Christies gate borettslag grunnlagt.[13]

Christies gate er en gate preget av sterke kontraster. Gaten går nord-sør, og har byggverk på sidene øst og vest. Fasadene til vestsidens leiegårder er prakteksempler på arbeid av kunstneriske og lekne arkitekter, med tydelig sans for historisme. På den motstående østsiden av gaten står leiegårder som får en beundrer av vestsiden til å sukke i skuffelse. Her vil en oppleve leiegårder med mye enklere stil, en viss industrifølelse og med tamme farger. En som kjenner byen kan ikke la være å tenke på denne gatens utseende som en perfekt illustrasjon av Oslos skille mellom øst og vest. Her kan vi ane at etter krakkets utbrudd foregikk utbyggingen på en langt mer enkel og økonomisk måte. 

Forskjell på østside og vestsiden

Leiegården i Christies gate 20 er en av bygningene vi har informasjon om fra kildene. Bygningen ble finansiert og oppført i 1898-1899 av arkitekt og ingeniør Erik Fjell.[14] Christies gate 20 har fem etasjer i pusset tegl i gul og eggehvit farge. Den har en rik ornamentert fasade med ulik dekor i hver etasje og en sen historisk stil med tydelig preg av nyrenessanse. I leiegården bodde 101 mennesker fordelt på 19 leiligheter ved folketellingen anno 1900, altså i overkant av fem personer per leilighet i gjennomsnitt.[15] Christies gate 20, samt flere av leiegårdene på vestsiden av gaten, er oppført kort tid før krakkets utbrudd og bærer altså et tydelig preg av et større fokus på estetikk og detaljer enn det østsidens bebyggelse gjør. 

Som nevnt ovenfor står Christies gates østside i sterk kontrast til vestsiden. Leiegårdene på østsiden tilhører Fagerheimen borettslag og sto ferdig til innflytting i 1933 med totalt 109 leiligheter.[16] Byggene har fem etasjer og er oppført i upusset tegl i klassisk rødbrun mur og har en enklere stil uten verken pynt eller dekor. Arkitekturhistoriker Anne-Kristine Kronborg påpeker at Fagerheims leiegårder har stilformen funksjonalisme fra mellomkrigstiden. Sammenlignet med vestsidens leiegårder viser bygningene kontrasten på bygg oppført før og etter Kristianiakrakket.[17]

Fra leietaker til eier av egen bolig

Vi kan konkludere med at det er et klart skille mellom bebyggelsen på vestsiden og østsiden av Christies gate. Dette fremkommer meget åpenbart ved å spasere nedover gaten. Historiske bevis peker mot et skille som følge av en enkelthendelse, nemlig Kristianiakrakket. Fra boligbyggingen nærmest stanset opp i 1899, og som så tok en pause i mange år, til denne pausen var over i begynnelsen av 1930-årene, hadde det utviklet seg en ny type byggestil. Det hadde også blitt et annet formål med boligbyggingen. Mens nærmest all boligbygging frem til Kristianiakrakket hadde skjedd i regi av private gårdeiere, hadde nå en mer sosial og kollektiv boligbygging i stor grad tatt over gjennom Oslo kommune og nevnte OBOS. Kommunen hadde også skiftet navn fra Kristiania til Oslo i 1925. Mens beboerne i vestsidens bebyggelse hadde vært leietakere, hadde nå de som nå fikk bolig gjennom OBOS mulighet til å være «herre i eget hus» gjennom innskudd og eierskap i borettslagene. 

 

[1]  Jan Eivind Myhre, J.E.M. (25/11-2015). Norge blir et industriland. Norgeshistorie.no. 

[2] Statistisk sentralbyrå. (2000). 

[3] Cato Gunfeldt, C.G. (2011, 25/2). De elendiges hovedstad. Aftenposten. 

[4] Norges Bank.1891-1904. Mange år med fallende priser. 

[5] Espen Søbye, E.S. (2000). Statistikk og historie. Statistisk sentralbyrå. s.137-143.

[6] Bård Alsvik, B.A. (2009).  Kristianiakrakket 1899. Tidsskriftet Tobias. (Hefte nmr. 2-2009). 

[7] Alsvik, (2009).  

[8] Alsvik, B.A. (2009). 

[9] Statistisk sentralbyrå. (1921). Utvandringsstatistikk. (Norges offisielle statistikk. VII. 25.) 

[10] Historieblogg (13/2-2013). Oslo kommunes boligpolitikk i 100 år. 

[11] Hansen, (1998).

[12] Hansen, (1998)

[13] Fagerheimen borettslag. (2015). Beboerguiden. 

[14] Steigan, G.T. (2011). Arkitekter: Erik Fjell (1870-1955). 

[15] Steigan, G.T. (2011). Arkitektur og historie i Oslo: Christies gate 20

[16] Fagerheimen borettslag, (2015).

[17] Kommunikasjon med arkitekturhistoriker Anne-Kristine Kronborg.

Av Johannes Lindbeck, Andreas Achileas Manousakis, Arne Kjell Bull Melsom og Håvard Møll
Publisert 16. mars 2020 15:17 - Sist endret 2. apr. 2020 14:22