Københavngata

«Det renner svette ned i sjokoladen!» Forsøk på å utbedre arbeidsforholdene ved Freia sjokoladefabrikk i 1920-årene.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

I Københavngata, på slutten av 1800-tallet, ser vi et varemerke vokse frem i norsk industri, nemlig Freia Sjokoladefabrikk. Freia skulle i løpet av de neste tiårene bli en av Norges største leverandører av et stadig mer populært produkt, sjokolade. Fabrikken ville også komme til å spille en viktig rolle i norsk fabrikkvelferd.

Ved å se på bøkene Sjokoladekongen av Erik Rudeng[1] (1989) og Hilde Ibsens[2] Mellom profitt og moral (1996) vil vi undersøke hvilke tiltak som ble iverksatt i perioden mellom 1890 og 1940 samt hvordan disse påvirket arbeidslivet på sjokoladefabrikken.

Problemstillinger og kilder

Ved å undersøke arbeidsvilkår på Freia blir Freias mest sentrale industrileder Johan Throne Holst viktig. Vi vil rette fokuset vårt mot tiltakene iverksatt av industrilederen og se om det var en interessekonflikt mellom arbeidsgiver og arbeidere. Mente Holst at han som leder visste hva hans ansatte trengte mer enn de selv gjorde? Skulle tiltakene bidra til å heve hans samfunnsstatus? Vi vil se på hvordan hans person, ideologi og ambisjoner for å bli landets dominerende sjokoladeprodusent skulle komme til å påvirke arbeidsvilkårene i samtiden. Men hva tenkte arbeiderne egentlig om tiltakene? Og hvor mye innflytelse hadde de på egen arbeidssituasjon? Vi har brukt arbeidene til Rudeng og Ibsen, samt lønnstvister fra Freia sitt privatarkiv for å finne svar på dette. 

En norsk Willy Wonka

Sjokoladekongen er en biografi om Johan Throne Holst. Boken legger vekt på Holst som en nyskapende industrialist og er et verk som fremstiller Holst som en banebryter med sosial samvittighet og fantasi.[3] Vi finner lite skrevet om arbeidernes egne ønsker om lønnsforhold eller om de ulike tiltakene. Boken gir et inntrykk av Holst som en generøs leder som tok vare på sine arbeidere på hans egne premisser.

I kontrast er Hilde Ibsen sin avhandling Mellom profitt og moral en objektiv skildring av bedriftsvelferd i ulike industrier i samtiden. Her er fokuset satt på arbeidernes opplevelse av å jobbe på Freia. Ibsen skriver om de ansattes ønske om å ha innflytelse på egne rettigheter. Var Holst sine tiltak det arbeiderne trengte mest eller noe han selv hadde behov for?

Manikyrist og badekone

Freia sjokoladefabrikk ble grunnlagt i 1889 av Fred Christensen. Da Johan Throne Holst kjøpte Freia i 1892 var det en liten bedrift omringet av «stygge smakløse murgårder».[4] Som et ledd i Freias strategi utførte Holst en rekke tiltak på fabrikken.[5] Freia skulle i løpet av få år bli forbundet med en eleganse som virker uvanlig for tidsperioden. Det beskrives i Sjokoladekongen hvordan Oslos velforening i 1940, etter en inspeksjon, kom ut med smaksprøver i hendene og stjerner i øynene og snakket høyt om den «rene og pene fabrikken».[6] Slik har det ikke alltid vært.

I begynnelsen var urenslighet et problem på fabrikken. Ifølge Ibsen var et viktig grep for å løse dette å ansette en egen bedriftslege ved navn Schiøtz i 1917.[7] Legen og ledelsen utførte inspeksjoner hver uke og kom med kritikk i de månedlige rapportene. Ut av dette kom det strenge hygieniske tiltak.

Det ble ansatt både manikyrist og badekone tidlig i 1920-årene. Mye av produksjonen foregikk ved håndarbeid og manikyristen skulle stelle og rengjøre hendene til de ansatte som tok på sjokoladen.

Badekonen sørget for at de ansatte badet en gang i uken. Hun utførte tilsyn og inspeksjon og leverte ut såpe og håndklær.

Arbeiderne hadde tretti minutter fra de forlot arbeidsplassen for å bade til de måtte være på plass igjen på jobb. Schiøtz mente dette ikke var godt nok, men det ville ta mange tiår før dette ble gjort noe med. Fra før, like etter første verdenskrig, var det besluttet å lage en badstue som skulle forebygge yrkessykdommer.

«Det renner svette ned i sjokolademassen»

En annen bedriftslege på Freia ved navn Strøm skriver: «Jeg er klar over at det er vanskelig å holde kakaorummet rent, men nå henger møkka i tjafser ned fra taket og det overskrider rimelige grenser.»[8] Ventilasjon var også en utfordring; «Murpussen i taket over konjakkpralinmaskinen flakker av. Økningen av kalktilførsel i kosten er nok ønskelig, men ikke akkurat på denne måten.»

Luften i rommet var viktig for yteevnene til arbeiderne. Den skulle være fri for støv, gass og damp. «Jeg finner det meget uheldig at arbeiderne i denne temperaturen må stå og skuffe sjokolademasse til etasjen under (...) det er ikke til å unngå at det renner svette ned i sjokolademassen, hvilket er mildest talt uappetittelig.» skriver Strøm.[9] I løpet av mellomkrigstiden installerte derfor fabrikken et oppvarmings- og luftesystem.[10]

Kokesjokolade – et næringsmiddel

Tidlig på 1900-tallet ble sjokoladen sett på som et næringsmiddel, spesielt kokesjokolade. Dette kom tydelig frem i media da regjeringen innførte sjokoladeskatten i 1922. Forut for innføringen av denne skatten var det hyppig debatt i både store og små aviser der grosserer Johan Throne Holst var svært aktiv. Sjokolade var sett på som et «næringsmiddel av uvurderlig betydning» grunnet dens høye innhold av kalorier.[11] På denne tiden var målet med sunn kost å få i seg mange kalorier, mens vitaminer ennå hadde en underordnet rolle.[12] Noe motsigende var det likevel satt inn en badstue til «avmagring» av de ansatte.

Lyse lokaler med verdenskunst

De fleste av forandringene som ble anbefalt av legene var viktige for arbeidernes helse og velvære. Det var også andre tiltak som kan se ut til å ha vokst ut av Holsts trang til estetisk perfeksjon. Et eksempel er Holst sin tidlige interesse for lys og farger. Lokaler og maskiner ble malt hvite for å gi et «vennlig» inntrykk.[13] Holst mente at farger var viktig for å gjøre arbeidet raskere og arbeidsmiljøet mer behagelig. Fabrikken fikk eget kraftanlegg for riktig belysning, dette hadde også en positiv effekt for arbeiders øyehelse.

Det var også viktig for Holst at hvilepausen om sommeren skulle kunne tilbringes ute i det fri. Det var derfor en park utenfor fabrikken dekorert med skulpturer, gjort klart til kongen og dronningens besøk i 1923.[14]

Rudeng skriver at Freia sine ansatte satte spesielt pris på Holsts store stolthet, fabrikkens flotte spisesaler dekorert med eksklusive Munch malerier, satt opp for sin «åndelige stimulans og forskjønnelse».[15]

Haremsvokter[16]

Ordet «sjokoladefabrikant» skal i tiden ha hatt en lettere komisk klang. Som beskrevet i Sjokoladekongen: «Det var ikke skikkelig industri, men en unødvendighet, en luksus produksjon for kvinner og barn. En kvinnearbeidsplass, med fabrikanten som en slags haremsvokter.»[17]

Holst ser ikke ut til å ha tatt seg nær av slike assosiasjoner. Tvert imot virker det som han likte å bli forbundet med et luksusprodukt, overklassen og gammel kultur. Holst hadde en sterk fascinasjon av borgerskapet og det er beskrevet hvordan han søkte omgang i et akademisk nærmiljø. Holst brukte blant annet sine kjemiker-venners kompetanse for å imponere Trondhjems elite med landets beste konfekt. Holst investerte også penger i et bransjebibliotek som skulle vise hans kunnskap om sjokoladens historie.[18]

Holst og arbeiderne med ulike mål

I Freia sitt gamle arbeidsreglement § 16 er det skrevet at ledelsen «(...) ikke vil taale at nogen lider overlast eller bliver uretfærdig behandlet.»[19] Ifølge Ibsen ønsket arbeiderne på Freia et sosialistisk samfunn hvor de fikk større innflytelse på arbeidsforhold og større medvirkning i produksjonen, hvor de selv kunne bestemme over fordeling og omsetning.[20] De var imot den reformerte kapitalismen som Holst innførte i fabrikken.

Holst ønsket en borgerliggjøring av sine ansatte og omdanne dem til småkapitalister. De aksepterte deler av tiltakene som bedriftslegeordningen og hygieniske tiltak. Men de aksepterte ikke pensjonsordninger, et eget utbyttesystem eller arbeidsaksjer. De ansatte ønsket å bli fri fra undertrykkelse både økonomisk og åndelig.[21] Fagbevegelsen fryktet utbyttesystemet og var redd det kunne skade klassekampen.

Sjokolade- og sukkervarearbeidernes forening

Derfor kom sjokolade- og sukkervarearbeidernes forening inn i 1917 og krevde tarifforhandlinger med Freia. De måtte purre på saken da Holst befant seg i Amerika på denne tiden. De sendte derfor en forespørsel om lønnsforhøyelse, som ble akseptert av Freia. Utbyttesystemet ble likevel innført i 1918 som et ledd i Holsts kamp om å gjøre arbeiderne til småkapitalister. De ansatte så på dette som tilbakeholdt lønn og motsatte seg denne ordningen. De ønsket lønn på egne premisser. De stilte derfor ledelsen overfor et ultimatum: Streik eller omgjøring av ordningen til kontant lønn.

Ledelsen var imøtekommende. Holst derimot mente at han og Freia i alle år hadde ønsket å tilby arbeiderne best mulige arbeidsvilkår. Holst ønsket at forholdet mellom arbeidsgiver og de ansatte skulle være harmonisk. Likevel skriver Holst: «Det er deres rett og plikt å ville heve sin levestandard, men når det blir krig mot arbeidsgiver angriper arbeiderne sine egen velferd.»[22] Det kan derfor se ut som at Holst ikke var enig med ledelsen. Lønnsforhandlingene kom likevel i stand i 1919. Resultatet av forhandlingene var 48-timers arbeidsuke, ferieordning, lønnsforhøyelse og avvikling av utbyttesystemet.[23]

Harde tider og sjokoladeskatt

1920-tallet var utfordrende for den norske sjokoladeindustrien. Mens årene 1923-1929 var en periode i USA med stor økning i velstand varte den økonomiske krisen etter første verdenskrig lenger i Norge.[24] Det var nedgangstider og kjøpekraften til folk flest var betydelig redusert. Det var minst fem store firmaer som konkurrerte om markedet. På toppen av det hele innførte staten en høy skatt som gjaldt spesifikt sjokolade.

I 1922 ble sjokoladeskatten innført, med 33 prosent for spisesjokolade. Mellom 1921 og 1922 gikk den totale omsetningen til Freia ned med hele 40 prosent. Denne beskatningen var en måte for staten å få inn penger på i nedgangstidene.[25] På tross av krisen hadde lønningene til arbeiderne steget jevnt. Eventuelle kutt i kostnadene ble gjort ved å redusere timer i uken arbeiderne jobbet. Men rundt 1924 ble det gjort kutt også i lønningene. Lønnen fortsatte å synke frem til 1927.[26]

Lønningen av arbeiderne utgjorde en stor del av prisen på det ferdige produktet. Ifølge Freia selv hadde de en fortjeneste på kun 3.5 prosent.[27] Dette var en del av Freias forklaring på hvorfor de måtte senke lønnen til arbeiderne med nesten 5 prosent i 1928. Det var altså en rekke økonomiske tilbakeslag på tjuetallet, noe som gjør Throne Holsts prioritering av uortodokse tiltak enda mer underlig.

Hvorfor innførte Holst velferdstiltak?

De sanitære tiltakene ved Freia var svært positive for bedriftsvelferdens utvikling og var en viktig faktor til at fabrikken ble en foregangsbedrift. Vi tror at et ønske om å heve sin samfunnsstatus var en faktor i hvilke tiltak han valgte å føre frem. Men det kan virke som også Holsts mer underlige tiltak var gjort med gode intensjoner.

Det kan se ut til at hovedgrunnen til konflikten ikke handlet om at Holst ville heve egen status, men at han trosset sine arbeidere. Som Holst selv skrev: «Det er jeg, din formynder, din pappa, som bestemmer hvorledes du skal bruke de penger jeg gir dig. Du er som et barn, du skal legge pengene paa sparebøssen, du skal få litt til jul, kanskje litt til paaske ogsaa.» [28] Det later til at Johan Throne Holst visste best.

 

[1] Rudeng er utdannet som historiker ved Wadham College i Oxford. Han har fra Kirke- og undervisningsdepartementet hatt en treåring forskningsstipend i historieformidling. Han har bl.a. vært sjefsredaktør i Aschehoug og Universitetsforlaget. Sjokoladekongen, omslagstekst

[2] Hilde Ibsen (f. 1961) er dr.philos. i historie og arbeider nå med et forskningsprosjekt om forholdet mellom vitenskap, miljø og politikk i det 20. århundre. Universitetsbiblioteket, «Hilde Ibsen» 04.11.2019

[3] Universitetsforlaget, Sjokoladekongen, omslagstekst

[4] Rudeng, Sjokoladekongen, 46

[5] Ibsen, Mellom profitt og moral, 86

[6] Rudeng, Sjokoladekongen, 10-11

[7] Ibsen, Mellom profitt og moral, 80

[8] Ibsen, Mellom profitt og moral, 89

[9] Ibsen, Mellom profitt og moral, 86-90

[10] Ibsen, Mellom profitt og moral, 89-91

[11] Kvaal, Østby, «Sjokoladeskatten» 160

[12] Kvaal, Østby, «Sjokoladeskatten» 165

[13] Ibsen, Mellom profitt og moral, 125

[14] Rudeng, Sjokoladekongen, 168

[15] Ibsen, Mellom profitt og moral, 180

[16] Harem: En gruppe kvinner som bor i en fyrstes eller rikmanns harem og har som oppgave å underholde og tilfredsstille ham, Haremsvokter: mann (ofte evnukk) som vokter kvinnene i et harem. Det norske akademis ordbok, «harem» og «haremsvokter» s.v. 04.11.2019

[17] Rudeng, Sjokoladekongen, 71

[18] Rudeng, Sjokoladekongen, 67

[19] Rudeng, Sjokoladekongen, 106

[20] Ibsen, Mellom profitt og moral, 204

[21] Ibsen, Mellom profitt og moral, 202

[22] Rudeng, Sjokoladekongen, 142

[23] Ibsen, Mellom profitt og moral, 202-205

[24] Wikipedia, s.v. «Den store depresjonen.» 25.11.2019

[25] Kvaal, Østby, «Sjokoladeskatten» 154

[26] Lønnsbestemmelse Freia

[27] Indlæg for Voldgiftsretten, 2

[28] Ibsen, Mellom profitt og moral, 204

Av Mathilde Altenborg, Brage Johan Andersen, Ann-Chatrin Sundås Berger og Eline Viddal Rød
Publisert 10. mars 2020 11:14 - Sist endret 2. apr. 2020 14:08