Njåls vei

Hundre år på hundre meter.

Kart med utsnitt fra Grunerløkka i Oslo. Vi ser gater, kvartal, Akerselva mm.

Oslo-historier 2019

Prosjekt for studenter på første semester i bachelorprogrammet i historie ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, UiO

I innføringsemnet på historie jobber studentene i grupper med å studere og skrive om hver sin gate, vei eller plass på Grünerløkka i Oslo. På denne måten kommer studentene inn i historiefagets praksis. De utvikler også ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Et utvalg av tekstene publiseres her etter at de er korrekturlest og gjennomgått små språklige justeringer. 

Njåls vei

Det er omtrent 3 000 gater i Oslo, fordelt i et nettverk av asfalt og menneskeskjebner. Et sted i den urbane labyrinten, litt øst også oppover, ligger en tilsynelatende ubetydelig veistump på knappe hundre meter. Det er lett å passere hele veien uten å legge videre merke til den, og det er nettopp det som er hele poenget. For her, på disse knappe hundre meterne med asfalt omkranset av et bredt utvalg boliger i forskjellige former og størrelser, finner vi historier om edle offer, personlige tragedier og første trekk i en konflikt som preger overskriftene til den dag i dag. Dette er en historie om Njåls vei.

Den strekker seg fra gamle Lille Tøyen Hageby til de topp moderne boligene i Tiedemannsbyen og har som mange andre veier i området navn fra norrøne sagaer. Selve veien er verken spesielt lang eller bred. Over de hundre meterne som utgjør veien fra den gamle hagebyen til sykkelstien ved de nybygde boligene der Tiedemannsfabrikken en gang stod, er det heller ikke noe gripende arkitektonisk særpreg som trer frem. Bortsett fra et bredt utvalg hus preget av forskjellige trender og stiler er det ikke mye overhodet som møter blikket i den rolige lille veien.

Tre spørsmål

I denne artikkelen har vi valgt å ta for oss tre spørsmål. For det første hvordan andre verdenskrig berørte gata? Hvorvidt har det skjedd noe viktig eller bodd noen kjente mennesker i gata? Og, til sist, hvilke trender og sosioøkonomiske forhold gir seg til kjenne på lokalplan? De tre spørsmålene sammenfaller også med tre forskjellige epoker i nyere norsk historie.

Vi skal ta for oss livene som ble berørt da verden presset seg inn i gata under andre verdenskrig. Så skal vi ta for oss hva som skjedde da gata presset seg ut på verden og inn i klassekampen. Deretter tumultene på seksti- og syttitallet med Jens Bjørneboe og Fredrik Fasting Torgersen.

Til slutt skal vi se hvordan nyere lokalhistorie henger sammen med de større historiske trendene i samfunnet ved å se hvordan stadig økende befolkning og større økonomiske klasseskiller har påvirket bebyggelsen (og utsikten).

På sporet av historien

I arbeidet med denne artikkelen har vi blant annet benyttet oss av Nasjonalbibliotekets avisarkiver, historiker Ingar Arnulfs Lille Tøyen - Arbeidernes Hageby (2008) og journalist Michael Grundt Spangs Torgensen-saken (1973), episoder av NRKs Brennpunkt-episoder om Torgersen-saken, og gatevandring opp og ned Njåls vei.

Vi snakket med mennesker, luktet på gresset og studerte gamle kart fra Kartverket og Oslo kommune, men ting gikk langsomt og endte i omtrent i samme følelse man får fra et dårlig flakslodd. Det var denne følelsen av å ha skrapt, men ingenting fått, som preget den første uken med arbeid på det som nå er blitt denne artikkelen. Men til sist, begravet under lag på lag av ingenting, lå sporene av fortiden ventende.

Det er få hendelser, kanskje ingen, i nyere norsk historie som grep så dypt og totalt inn i folks liv som den tyske invasjonen og okkupasjonen som fulgte. Det var her vi valgte å starte det historiske arbeidet. Det er lett å bli sittende fremfor en datamaskin i våre dager, men det hender iblant at man i arbeidet med lokalhistorie heller burde ta på seg Sherlock-hatten og vandre ut i feltet på egenhånd. Det var slik vi fant krigen.

Mellom Tiedemannsfabrikken og Lille Tøyen Hageby

Om du forlater Njåls vei i retning nordvest finner du mursteinshusene i Lille Tøyen Hageby. Hagebyen stod ferdig i 1922 og tjente som boliger for arbeidere i den gamle Tiedemannsfabrikken. Ruten fra arbeiderboligene til fabrikken er den gata som i dag har navnet Njåls vei. Fabrikken er for lengst borte, byttet ut av det moderne nabolaget Tiedemannsbyen. Bare den gamle fabrikkpipen står igjen.

Hagebyen derimot ligner i dag godt på de gamle fotografiene av seg selv. Til og med den gamle kolonialen er stort sett som den var og serverer den dag i dag kaffe og bakervarer vel verdt et besøk.

Andre verdenskrig

Blant de gamle mursteinsbyggene finnes en gressplen, omtrent akkurat der Njåls vei møter hagebyen. På denne plenen står en sten, og skrevet i sten er et dikt av Nordahl Grieg: 

De beste blir myrdet i fengslet, sopt vekk av kuler og sjø.
De beste blir aldri vår framtid, de beste har nokk med å dø.

Dette er minnesmerket over Ansgar Sørlie og Kåre Rødde. Begge bodde en gang her på Lille Tøyen. Begge stilte seg til motverge under krigen. Begge mistet livet før krigen var omme.

Partisangrupper

Da tyskerne marsjerte inn i Norge var det de som følte en trang til å gjøre motstand, men hvordan gjør man motstand mot en tungt bevæpnet overmakt? Og til hvilken pris? Historikeren Ingar Arnulf snakket en gang på åttitallet med to gamle beboere av Hagebyen som fortalte at de var med i Avantgarden. Sammen med andre i Hagebyen, planla de å danne en partisantropp (en kommunistisk geriljagruppe), men de ble angitt før de fikk gjort mye. Det vitner likevel om en vilje til opprør mot høyrekreftene i det gamle arbeiderstrøket, slik som i tilfellene med Ansgar Sørlie og Kåre Rødde.

Kåre Rødde

Kåre Rødde var født i Drammen i 1904, men flyttet med familien til Tøyen Hageby i 1919. Han jobbet som kinokontrollør, og under krigen var han et aktivt medlem av motstandsgruppen Milorg («gutta på skauen»). Rødde drev med sabotasje og våpenopplæring, og var lagfører i Milorg. Han hjalp ofte folk å gjemme seg fra tyskerne ved å la de bo hos moren sin i Hagebyen. 22. april 1942 ble han arrestert og ført til Victoria Terrasse, Gestapos hovedkvarter i Oslo. Her ble han satt i avhør, men etter én dag med tortur, hev han seg ut vinduet og falt i døden- kanskje av frykt for å forråde sine venner. Etter krigen i 1946 ble Kåre Røddes plass navngitt i hans minne.

Ansgar Sørlie

Ansgar Sørlie var også fra Hagebyen, og bodde der under okkupasjonstiden. Sørlie var født i Oslo, 1896. Han jobbet som bestyrer for Hovin Teglverk og var formann i Hagebyen velforening. I tillegg var han var med på å distribuere avisen «V-posten», en illegal avis som tok over som informasjonsmedium etter at radioen ble beslaglagt i Norge. Sørlie ble arrestert på grunn av dette arbeidet, og ble sendt til Tyskland med DS «Westfalen». Skipet forliste utenfor Göteborg i 1944, og Ansgar Sørlie gikk tapt i bølgene. 

I 1946 ble en vei på Lille Tøyen oppkalt etter ham.

Stålverksveien – et gjennombrudd

Det er også de gangene en må grave møysommelig i digitale kilder og scrolle gjennom gamle avisarkiver. Men der turen ut i feltet ga mye, var nettgudene mindre gavmilde. De første søkene ga ikke noen bemerkelsesverdige resultater på Njåls vei, utenom det faktum at gater bytter navn, at nye veier kommer til og at det finnes aviser som er flinke på å informere oss om slikt. Det var først da et gammelt kart ga oss gatas gamle navn, Stålverksveien, at konturene av noe stort begynte sin ferd frem i lyset.

Et søk på Stålverksveien i Nasjonalbibliotekets digitale arkiver penslet etterforskningen inn på rett spor. Dette sporet var et angivelig voldtektsforsøk i Stålverksveien. Offeret var kun kjent som “fru K”, den påståtte gjerningsmannen var Fredrik Fasting Torgersen. Denne hendelsen skulle danne grunnlaget for det som skulle bli kjent som Torgersen-saken, en kriminalsak som fortsetter å prege nyhetsbildet den dag i dag. 

Torgersen-saken

Fredrik Fasting Torgersen vokste opp i etterkrigstidens røffe arbeiderstrøk omkring Lille Tøyen, og var i en alder av 21 alt en kjenning av politiet med blant annet volds- og tyverisaker på rullebladet. Det er slett ikke utenkelig at denne bagasjen var med inn i rettssalen der den kraftige arbeidergutten ble satt mot den velrenommerte aktor Lauritz J. Dorenfeldt. For det er gjerne slik disse sakene fremstilles av de som ønsker å ta Torgersen i forsvar – at han ble straffet mer for sin bakgrunn enn reelle beviser. Fredrik Fasting Torgersen ble dømt til tre års fengsel for voldtektsforsøket mot «fru K».  

Bare to måneder etter endt soning ble Fredrik Fasting Torgersen arrestert på ny, denne gangen for drapet på Rigmor Johnsen i Skippergata 6B. Igjen kom Torgersen ansikt til ansikt med aktor L. J. Dorenfeldt. 16. juni 1958 dømte han Fredrik Fasting Torgersen til livsvarig fengsel.

Med dette tentes gnisten i det som skulle blusse opp i beskyldninger om stigmatisering, og det begynte etterhvert å brenne under føttene på opprørere som kjempet mot det etablerte samfunnet, ledet an av ingen ringere enn samfunnskritikeren Jens Bjørneboe. 

Jens Bjørneboe og Tilfellet Torgersen

Drivkraften bak den vedvarende stormen omkring Torgersen skyldes i hovedsak nettopp Jens Bjørneboe, som engasjerte seg i saken gjennom flere essays i Dagbladet, der han angrep rettens behandling av Torgersen. Bjørneboe satte også i gang en underskriftskampanje som hadde mål om gjenopptagelse av saken, og samlet inn flere tusen underskrifter. Mange tok arbeidergutten til sitt bryst, og saken om Torgersen fikk raskt dimensjoner av klassekamp og politikk. Den vedvarende påstanden om justismord førte til bokutgivelser, som Bjørneboes teaterstykke Tilfellet Torgersen fra 1973 som bygget på Torgersens versjon av hendelsene.

Det samme året ga journalisten Michael Grundt Spang ut boken Torgersen-saken, utgivelsen kom etter at Torgersen hadde sendt inn sin begjæring om gjenopptakelse. Boken var en reaksjon på Bjørneboes Torgersen-kampanje. Grundt Spang hevder å være objektiv i sin bok og i gjennomgang av bevisene konkluderer han med at Torgersen er skyldig. Ulikt Spang, tok ikke Bjørneboe en aktiv stilling til skyldspørsmålet, men han var overbevist at Torgersen ble dømt etter «unødvendighet og slurv». Ifølge Michael Grundt Spang ble Torgersen brukt av Bjørneboe som et ledd i hans politiske agenda.

Mange radikale og ungdomsopprørere tok til å hylle Bjørneboe som rettferdighetens forkjemper. De anså Torgersen som den uskyldig dømte arbeidergutten som måtte betale mange år av sitt liv for sin brokete fortid og svake stilling mot statsmakten.

Fredrik Fasting Torgersen ble sluppet ut i 1974 etter å ha sonet 16 år av dommen. Torgersen hevdet sin uskyld frem til sin død i 2015. 

Hundre års arkitektoniske stilarter

I 1958 var det som nå er Njåls vei knapt en vei overhodet. To år senere, i 1960, hadde den grodd til en ny sidevei med en rekke nye hjem. I 1965 fikk den sitt nåværende navn. Siden har utviklingen fortsatt. Den dag i dag består gata av et bredt utvalg hus, fra gamle arbeiderboliger til funkishus og rekkehus. Dette boligmønsteret kan med rette beskrives som organisk og variert. Forskjellige byggestiler og trender ligger som på utstilling mellom fortidens syntetisk planlagte arbeiderboliger i Lille Tøyen Hageby, og fremtidens syntetiske boligkompleks i Tiedemannsbyen.

Njåls vei inn i fremtiden

Men hvor lenge kan en slik lomme av organisk bebyggelse overleve i en moderne verden som må tåle vekten av enorm urban befolkningsvekst?

Ifølge en rapport fra FN bor nå over 55% av menneskeheten i byer, og tallet er beregnet å øke til hele 68% innen 2050. I rene tall betyr det at det per i dag bor 4 milliarder mennesker i byer. Om vi benytter oss av FN projeksjonen om at vi i 2050 vil nå en verdensbefolkning på over 9,7 milliarder mennesker, vil antallet byborgere være 6.5 milliarder, knappe en milliard under dagens verdensbefolkning. Selv Njåls vei må bli berørt av menneskehetens ustanselige trang til reproduksjon og urbant liv.

Boligutviklerne kommer

Utbygging er ikke uvanlig i Oslo. Heisekraner spretter opp som paddehatter i det den raskt voksende byen forsøker å holde tritt med befolkningen. Men moderne byer vokser ikke bare utover, de vokser oppover. Stadig flere tårn strekker seg mot himmelen. Etasjer på etasjer former vegger av tre og betong. Fra de små arbeiderboligene i murstein som utgjør Lille Tøyen Hageby på den ene siden er kontrasten skarp til veggen av moderne boliger som opptar det som pleide å være utsikten fra Njåls vei. Den utsikten finnes ikke mer, i alle fall ikke for beboerne i vår lille gate. Horisonten har blitt kjøpt opp og omdøpt til “Tiedemannsbyen Utkikskvartalet”. Det trengs ikke mer enn en rask titt innom utbyggerens nettside for å se den tapte utsikten fremvist og tilbudt til kjøpelystne boligsøkere.

Det er kanskje ikke urimelig at stadig flere tomter kjøpes opp av boligutviklere, og omformes til store boligkomplekser. I en by lidende av nærmest kronisk boligmangel vil det måtte foregå en trend mot en syntetisering. På samme areal vil et syntetisk nabolag, nøye planlagt og bygget i høyden, kunne huse langt flere mennesker enn den eklektiske samlingen av boliger som oppstår når organisk utvikling får spankulere seg gjennom tiårene.

Også i Njåls vei har boligutviklerne meldt sin ankomst, men har så langt blitt møtt av motstand fra de i den lille gata som heller ville holde på sin organiske form i møte med fremtidens syntetiske effektivitet. Men hvordan gjør man motstand mot en tungt beriket overmakt? Og hvor lenge kan kapitalkreftene holdes på avstand?

«Et støvkorn man kan se verden i»

Njåls vei møter i begge ender syntetisk bebyggelse i form av hagebyen og Tiedemannsbyen, men målgruppene for de to syntetiske nabolagene er i forskjellige klasser. Det er kanskje poetisk at det var i nettopp Njåls Vei at det som skulle bli en av norgeshistoriens mest politiserte drapssaker fikk sin spede begynnelse. Politikk og klassekamp har ofte vært et tema i dette området. Fra de første arbeiderne som vandret ned gata mot fabrikken, til krigens motstandsmenn som reiste seg mot de høyreekstreme kreftene som feide inn over landet. Fra politiske omveltninger og vedvarende skyldspørsmål til moderne bygninger i flere etasjer, som røver til seg utsikt på bakgrunn av behovet for kontinuerlig urban vekst i markedsliberalismens tidsalder. Alt dette på hundre meter. Sådan utgjør fortiden og nåtiden til Njåls vei kanskje nettopp et slikt støvkorn som William Blake tenkte at man kunne se verden i. 

Lokalhistorie er vår historie. Det er liv og hendelser som ligger i asfalten under våre ben. Lag på lag med triumfer og tragedier. Dypt i grunnfjellet har et tusentall føtter satt avtrykk som venter på å bli oppdaget og gjenfortalt av nysgjerrige sporfinnere. Noen spor strekker seg mot lyset som en fabrikkpipe med lange skygger, andre står som monumenter over fordums helter og noen klinger som et ekko som nekter å stilne.

Hvem vet hva annet som finnes der ute på tilsynelatende intetsigende gater?  Hvilke historiske tråder og menneskeskjebner ligger skjult bak slitte vegger og falmet asfalt? Vi kan aldri helt vite hva som ligger like under overflaten. Ventende dypt i en labyrint av støvete arkiver og fordums aviser, under lag på lag av ingenting ligger kanskje en skatt og venter på nettopp deg.

Av Nimco Suleiman, Steffen Alexander Sørensen, Tobias Varming og Lars Erik Volden
Publisert 9. mars 2020 14:38 - Sist endret 29. juni 2020 09:33