Et regime foran undergangen

Erkebiskopen var ved utgangen av middelalderen Norges religiøse, politiske og økonomiske leder. Det gjorde Norge sårbart.

Erkesetet i Nidaros ble på 1400-tallet sentrum ikke bare for Norges religiøse liv, men også for et omfattende økonomisk nettverk, som inkluderte store jordeiendommer og kontroll med tørrfiskhandelen nord for Bergen.

Fra slutten av århundret var erkebispene ledere av det norske riksrådet, og de ble virkelige territorialfyrster da de bygde en ny erkebispegård og en festning på Steinviksholm som var en konge verdig.

Mye jord – lav avkastning

Aslak Bolt, erkebiskop fra 1428 til 1450, fikk i likhet med biskop Øystein skrevet en jordebok over alt gods kirken eide. Det var én stor forskjell på de to jordebøkene: Der Øystein noterte «gammel takst», taksten før svarte­dauden, satte Aslak inn også ny takst.

Denne forandringen viste at kirken erkjente at forholdene ikke ville vende tilbake til det gamle. Inntektene fra jord var sunket til en fjerdedel, selv om erkebiskopen tross alt eide en fjerdedel av all jord i Trøndelag.

Fotografi av gammel bok
Oppslag fra Øystein Aslakssons jordebok. Boken er også kjent som Rødeboken etter fargen på bokens permer. Foto: Riksarkivet, NRA AM 328 fol. 59

Det eventyrlige fisket

Da var det godt å ha andre inntektskilder i tillegg. Erkebiskopen hadde et vidt nettverk med over 50 setesveiner plassert langs hele kysten. Disse hadde én hovedoppgave: å få inn erkesetets inntekter fra tørrfiskhandel. Inntektene kom dels gjennom direkte handel, dels gjennom tiende på fisk, der en fjerdedel tilfalt erkebiskopen.

Det var ikke snakk om småsummer. Et regnskap fra 1536 viser at erke­bis­kopen fikk inn 1960 våger tørrfisk (en våg er 18‒19 kilo), 40 våger storsei, 40 tønner laks, to tønner tran i tillegg til kveite, hvalspekk og andre fiskeprodukter.

I Nord-Norge kombinerte folk jordbruk og fiske. Skattelister viser at fiskerbøndene gjorde det svært godt i det markedsøkonomiske eventyret som utspilte seg langs kysten. Et uttrykk finner vi i de mange overdådig utsmykkede kirkealtrene, som var utført av nordtyske kunstnere. De rike visste å vise fram rikdommen sin.

Korrupsjon og forviklinger

Senmiddelalderen var en motsetningsfylt tid. Kirken vant terreng i folket, som flittig testamenterte gods til kirken for sin frelses skyld. Kirken var også vanligvis en god og rimelig godseier som ikke presset leilendingene sine for hardt.

Samtidig ble kirken stadig mer korrupt på topplanet. Mye av grunnen var at paven samarbeidet med verdslige fyrster framfor å ta hensyn til egne biskoper. Pavens avhengighet av den franske kongen ble tydelig da pavesetet flyttet til «fangenskapet i Avignon» (1309–1377). Det ble fulgt av «det vestlige skismaet», da det var flere paver samtidig (1378–1417).

Konsil og forhandlinger

For å løse problemene med pavens tiltakende egenrådighet ble det innkalt til konsil i Basel (1431–1449). Her fikk biskopene stor makt. Konsilbevegelsen innenfor kirken kan sees som en parallell til riksrådenes forsøk på å begrense kongemakten på det verdslige området.

Aslak Bolt var en svoren tilhenger av konsilbevegelsen, som samsvarte med hans egne mål om å sikre kirkens selvstendighet. Bolt arbeidet med å få kongene til å godkjenne Sættargjerden i Tunsberg fra 1277. Han deltok dessuten i forhandlingene med kong Eirik Magnusson for å styrke riksrådets makt.

Rikets fremste mann

Erkebispesetet var på begynnelsen av 1500-tallet en storbedrift med over 200 mennesker på lønningslistene. I erkebispens tjeneste fantes ikke bare menn med geistlige sysler, men også militært personell (lanseknekter, børseskyttere, trommeslagere), folk med ulike husholdsfunksjoner (kokker, jegere, fiskere, bryggere, skreddere osv.) samt skrivere, håndverkere og andre arbeidsfolk.

Ikke bare var erkebiskopen Trøndelags suverent største godseier og Nord-Norges fremste væreier, og av den grunn en verdslig fyrste av rang. Som leder av riksrådet, var han den som trakk i trådene de siste tiårene før Norge mistet selvstendigheten.

Erkebispens endelikt

Olav Engelbrektsson innkalte til det siste riksrådsmøte i norsk historie, ved Bud på Nordvestlandet høsten 1533. Der ble de enige om å avvente konge­valget til de så hva som skjedde i Danmark. Da lutheraneren Kristian 3. gikk av med seieren, satset Olav alt på ett kort: støtte fra Kristian 2. og hans allierte.

Støtten kom aldri, og erkebiskopens dager var talte. Olav rømte landet, som ble en protestantisk provins underlagt Danmark.

Emneord: Politikk og makt Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. des. 2023 15:12