Biskop Øystein Aslaksson tok hardt i da han skrev brev til telemarksbøndene. De fikk beskjed om at «kjærligheten er tynn dere imellom», og at dette kunne skade deres sjel. Mange av bøndene var å anse som «urene eiterormer», fordi de pleide omgang med bannsatte folk.
De historiske kildene støtter langt på vei biskop Øysteins beskrivelse av forholdene i Øvre Telemark. En tredel av alle diplomer (rettsdokumenter) som omhandler drap fra perioden 1300–1560, er fra dette området (91 av 278 brev). Begrenser vi oss til provsbrev – syslemannens brev som redegjorde for omstendighetene rundt drapet – er tendensen enda tydeligere: halvparten av alle brev er fra Telemark, og samtlige i femtiårsperioden etter svartedauden.
Kjetil drepte Bjørn, som drepte Aslak
Typisk er det første provsbrevet som er bevart, fra 1315. Her var syslemannen i Skien blitt oppsøkt av Kjetil, som søkte om grid (nåde eller vern) etter å ha drept Bjørn. Bakgrunnen var at Bjørns farbror Steinulv hadde kranglet med Kjetils far Aslak om en åkergrense.
Aslak ville legge saken fram for de eldste på stedet, men en slektning av Steinulv hadde da beskyldt Aslak for å stjele jorden. Aslak svarte: «[…] jeg vet slikt om foreldrene dine at du ikke vil kunne se folk i øynene dersom jeg sa det». Da tok Bjørn opp et vedstykke og slo Aslak i tinningen så han ble dødelig såret.
Deretter fulgte Bjørn etter den døendes følge og egget dem til å slåss dersom de var «sønner til en ærbar kvinne og ikke horesønner». Men Aslaks slektninger foretok seg ingenting før de senere på året troppet mannsterke opp hos Bjørn, som hadde forskanset seg hos sin svoger, og slo ham i hjel.
Hvor voldelige var de?
Var telemarksbøndene så mye mer voldelige enn bønder i resten av landet? Historikeren Grethe Authén Blom mente at Telemark var preget av «udisiplinert råskap og blind hevn», og knyttet dette til urgamle holdninger i ættesamfunnet. I 1260 hadde kong Håkon Håkonsson forbudt å ta ættehevn, og i landsloven fra 1274 ble frendebøtene opphevet. Dette blir gjerne sett på som en milepæl i prosessen å løsrive mennesker fra slektens favntak og innføre et individuelt skyldbegrep.
Ut fra konfliktene i senmiddelalderens Telemark er det lett å se at slekten ikke hadde utspilt sin rolle. Dette går tydelig fram av en dom fra 1337: Erling skulle gjøre nektingsed sammen med fem andre på at han ikke hadde vært med på å såre Borgar og kalle kona hans «det verste kvinnfolk som gikk i to sko».
Borgar og sønnene hans skulle på den annen side avlegge nektingsed på at de ikke hadde deltatt i et drap mot Erlings side. I en tilgrensende konflikt skulle Hallvard Tolvsson og fire andre betale Borgar sårbøter, mens Borgars to sønner skulle betale bøter til Hallvard for sår og trusler.
Dette brevet viser ikke bare hvor sentralt slekten stod når konflikter skulle gjøres opp. Det viser også at man ved siden av skrevne lover og kongens ombudsmenn trakk veksler på en muntlig kultur basert på troverdighet, eldre menns vitnemål og bruk av eder for å klarlegge skyldspørsmål.
Mer skriftlige enn voldelige
I stedet for å se telemarkskulturen som en levning etter en gammel krigerkultur som stat og kirke ikke hadde klart å utrydde, bør vi kanskje legge større vekt på at så mye skriftlig materiale er bevart fra dette området. Riktignok taler den uvanlig store andelen bondejord og den tilsvarende lave prosenten kirke- og krongods for at Telemark var mer «tilbakeliggende».
På den annen side kan det være at det utbredte selveiet gjorde telemarksbøndene mer skriftinteressert enn bønder fra andre stedet i landet, der det gjerne var kongemakt og kirke som tok det (relativt) nye mediet i bruk.
I og med at skriften i Telemark ble mindre assosiert med de to øvrighetsmaktene, kunne bøndene bruke det nye mediet mer fleksibelt – som et tillegg til det muntlige – for å manøvrere i bygdelivet, løse konflikter og dokumentere sine hjemler til eiendomsparter. Et tegn på dette er at mange av brevene ble bevart av bøndene selv, og ikke i arkiver eller andre offentlige samlinger.
Det er derfor grunn til å tro at det høye antallet registrerte drap i Øvre Telemark skyldes kildesituasjonen snarere enn en mer utbredt voldelighet. Kirkens og kongemaktens svake stilling i Telemark gjorde ikke bøndene mer voldelige eller «gammeldagse», men mer skriftlige.