Introduksjon til senmiddelalder: 1350–1500

I 1349 ble Norge hjemsøkt av pesten. Helt fram til 1660-årene herjet pestepidemier i Norge. Resultatet var et formidabelt fall i folketallet. De bøndene som overlevde pestepidemiene, fikk det likevel på mange måter bedre. Det var nok jord å ta av, og avgiftene de måtte betale til konge, kirke og jordeiere, sank kraftig.

For dem som eide mye jord, var derimot senmiddelalderen en krisetid. Kirken reagerte på krisen med å slå sammen sogn og effektivisere godsforvaltningen sin. Kongens syslemenn ble erstattet av lensherrer, som var færre og mer egenrådige enn syslemennene. Likevel fortsatte mye av samarbeidet mellom kongedømmet og lokalsamfunnet i senmiddelalderen.

Hansaen ble en betydelig aktør i norsk økonomi og skandinavisk politikk i senmiddelalderen, og deres interesser gikk ofte på tvers av hva det norske riksrådet ønsket. I 1397 klarte dronning Margrete å samle de tre skandinaviske rikene i Kalmarunionen.

Da den norske kongen Olav 4. Håkonsson døde i 1387, valgte det norske riksrådet hans mor, dronningen av Danmark, som norsk regent. Valget skulle føre hennes slektning Erik av Pommern til makten i alle de tre skandinaviske rikene i 1397. Dette er dronning Margrethes valgbrev fra 1388. Foto: Riksarkivet, Diplomsamlingen, Norske statsdokumenter (D 9 Norge), nr. 16

Spenningsforholdet mellom unionskongene og riksrådene i de tre landene var nærmest konstant. Sverige vokste seg gradvis sterkere, og i 1521 brøt landet ut av unionen. For Norge gikk utviklingen motsatt vei. I 1536/1537 ble Norge et lydrike under Danmark, samtidig som reformasjonen ble innført.

Av Norgeshistorie
Publisert 10. des. 2019 12:25 - Sist endret 10. des. 2019 12:28