Statskirkas nedgang

Fra omkring 1970 fikk flere her i landet et mindre forpliktende forhold til kirka. Samtidig økte det sosiale engasjementet blant mange av kirkas medlemmer.

Færre benyttet seg av kirka for å markere store overganger i livet. Det gjaldt både barnedåp, konfirmasjon og vigsel.

I slutten av 1980-åra ble likevel fortsatt nesten 80 prosent av de nyfødte barna døpt, og rundt 55 prosent av ekteskapene ble inngått i kirka. Mange søkte altså fortsatt til kirka for å markere livets overganger.

Flere kirkeløse

I 1970-åra meldte omkring 60 000 seg ut av statskirka, i 1980-åra var tallet 73 000. Noen gikk inn i andre tros- eller livssynssamfunn, andre ble stående utenfor alle slike samfunn. De «kirkeløse» utgjorde trolig litt over 250 000 i midten av 1990-åra.

Det gamle geografiske mønsteret holdt seg, med størst religiøst engasjement på Sør- og Vestlandet – særlig i kyststrøkene – og minst i Oslo-området.

Trass i mange utmeldinger oppga likevel de fleste fortsatt at de hadde et forhold til religion. Et stort flertall brukte kirka som støtte i viktige faser i livet, selv om de ikke opptrådte som «aktive kristne».

Vekst i andre trossamfunn

Flere enn før sluttet seg til andre trossamfunn enn statskirka. Medlemstallet i slike trossamfunn steg fra 110 000 i 1970 til 245 000 i 1995.

Innvandring ga et betydelig bidrag til denne veksten. Den katolske kirka og pinsebevegelsen var blant dem som vokste mest. Islamske menigheter vokste med innvandringen fra Asia og Afrika, men i begynnelsen av 1990-åra utgjorde de bare promiller av befolkningen.

En annen type religiøsitet?

I 1991 ble det gjort en undersøkelse blant folk som verken var aktive kristne eller bevisste ateister. Den viste at blant disse var det bare tre av fire som trodde på en Gud eller på en høyere makt. Halvparten trodde på et liv etter døden, en av tre på Jesus som frelser. En av fire oppga at de trodde på religiøse mirakler.

Kanskje var det også et utslag av mer folkelig religiøsitet at skikken med å tenne lys på gravsteder bredte seg. Og i 1980-åra dukket ulike «nyreligiøse» grupperinger opp, ofte med bakgrunn i asiatisk religion.

Økt sosialt engasjement innenfor statskirka

1970-åras radikalisme satte spor innenfor kirka, noen har snakket om en sosialetisk vekkelse. Det oppsto grupper av «kristenradikale» og «kristensosialister». Nye uttrykksformer, som Ten Sing, jazz og visesang, ble tatt i bruk for å komme mer i kontakt med ungdom.

Også mer etablerte miljøer ble påvirket. For eksempel engasjerte Oslo Indremisjons blad Vår Kirke seg intenst i radikal samfunnsdebatt. Kirkens SOS tok sikte på å møte både religiøse og sosiale behov.

Det radikale engasjementet førte til dels til generasjonskonflikter og motstand. Men over tid dreide kirka i retning av sterkere sosialetisk engasjement. Den fikk et kritisk syn på atomopprustning, engasjerte seg sterkere i nøds- og hjelpearbeid i den tredje verden og arbeidet aktivt for menneskerettigheter. Den ble tidvis en skarp kritiker av norsk flyktning- og asylpolitikk.

Ble troen utfordret?

Vanskeligere var det når uenigheten for en del av kirkas medarbeidere dreide seg om trosgrunnlaget. Slik var striden om homofiles stilling i kirka hard i 1990-åra, og den skulle vedvare utover på 2000-tallet. Motstanden mot kvinnelige prester hang også lenge i. Den ble likevel gradvis brutt ned. Diskusjoner i kirka endret også hva som ble oppfattet som trosgrunnlaget.

Fotografi av vigslingen av Rosemarie Køhn til biskop i Hamar domkirke, fremmøtte med roser
Rosemarie Köhn ble i 1989 valgt til den første kvinnelige rektor ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo. I 1993 ble hun utnevnt til biskop i Hamar, som den første kvinnelige biskop i den norske kirke og den andre lutherske biskop i verden, med støtte fra alle professorene ved Det teologiske fakultet. Köhn engasjerte seg for kvinners rettigheter og lot i 1998 Siri Sunde, som var registrert lesbisk partner, fortsette i stillingen. Her fra vigslingen i Hamar domkirke. Foto: Jon Hauge/Aftenposten/NTB scanpix

I 1961 hadde Ingrid Bjerkås som første kvinne blitt ordinert til prest, men bare biskopen i Hamar var villig til å foreta ordinasjonen. I 1993 fikk landet sin første kvinnelige biskop i Rosemarie Köhn. Hun var den andre kvinnelige biskopen i verden i den lutherske kirka, den første var utnevnt i Tyskland i 1992. Ved midten av 1990-åra var det bare én norsk biskop igjen som holdt fast på motstanden mot kvinnelige prester.

Emneord: Kultur og religion Av Edgeir Benum
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. feb. 2024 15:53