Den norske staten ble avskaffet i 1536/1537, og dermed ble den danske adelens særstilling i styret av Danmark utvidet til Norge. Det danske riksrådet valgte kongen og fikk ham til å love å styre sammen med rådet og å bruke danske adelsmenn som sjefer i regionene (lenene).
Adelsveldet
På grunn av adelens sterke stilling er det politiske systemet i perioden 1536‒1660 kalt adelsveldet i dansk historieskriving, og i norsk historieskriving er det da blitt kalt det danske adelsveldet. Betegnelsen er ikke helt dekkende, fordi kongen hadde en sterk stilling.
Også den danske adelen måtte jenke seg etter kongen, men så øvde den til gjengjeld innflytelse på ham. Særlig viktig var det at bare danske adelsmenn kunne få de fremste embetene. Ingen andre enn de kunne sitte i riksrådet, og flere av de ledende i rådet kombinerte dette med å ha lederstillinger i sentraladministrasjonen, de danske riksembetsmennene.
Kansler og kanselli
Den av disse sjefene som betydde mest i styret av Norge, var kongens kansler, den daglige lederen i kongens kanselli. Dette store kontoret ble også kalt Danske kanselli, mens et tvillingkontor ble kalt Tyske kanselli, det administrerte på tysk kongens hertugdømmer Slesvig-Holstein og korresponderte på tysk og latin med fremmede fyrster.
Danske kanselli var et overordnet departement for styret av Danmark og Norge, utelukkende bemannet med adelige sekretærer. Her vekslet de brev med dansker og nordmenn om spørsmål som kongen og sentraladministrasjonen skulle avgjøre. Formelle utgående skriv ble kalt kongebrev, underskrevet av kongen selv og utformet i kanselliet.
Sentralisert lokalstyre
Forvaltningen av Danmark og Norge var organisert i len (amt fra 1662 – og i Norge fylker fra 1919). Styret ble utført etter førerprinsippet: én mann samlet all myndighet i hvert ledd, kongen på toppen og så hans lensmann i hvert len. Ettersom Norge fra middelalderen hadde tjenestemenn ute i bygdene som ble kalt lensmenn eller bondelensmenn, kom kongens lensmenn i Norge til å bli kalt lensherrer.
I perioden 1537–1660 var de alle adelsmenn, i større len var de danske, i noen smålen ble norske adelsmenn lensherrer, mens menn av Bjelke-slekten fikk større forleninger på 1600-tallet. Noen av de danske lensherrene giftet seg med norske adelsdamer og ble stamfedre til adelsslekter i Norge, slik som Bjelke-slekten. Dette bidrog til at adelen betydde mye som godseiere i flere lokalsamfunn, særlig nær Oslofjorden og i andre kystnære distrikt.
Det danske styret
De fleste danske lensherrene var i Norge bare mens de hadde len her. De flyttet så tilbake til Danmark, men også de skaffet seg gods, blant annet i tilknytning til sagbruk og bergverk. Enkelte slekter spesialiserte seg på Norge, særlig Urnene som i 1620‒1660 hadde seks søsken i norske len, fire brødre var lensherrer, og to søstre var gift med lensherrer.
Det mest varige preget den danske adelen satte på Norge, var i rekrutteringen av embetsmenn. De tok med seg unge menn til landet og gjorde dem til fogder og sorenskrivere med mere. Slik stakk det danske styret dypere enn det ellers ville ha gjort, blant annet i forvaltningen av krongodset og i utviklingen av rettsvesenet.
Lensherrene førte dessuten tilsyn med kirken og bidrog dermed til at også den fikk et dansk preg, både i ritual og i tilsetting av prester. Disse var ofte danske i sentrale embeter, særlig de som ble biskoper.
Det danske adelsveldet satte varig preg på Norge, dels ved å sette i verk store endringer, dels ved å etablere en ny sterk overklasse som hjalp kongen med å styre landet i flere hundre år.