Da det norske riket bukket under 1502–1537

På begynnelsen av 1500-tallet bukket det en gang så stolte norske riket under for sin danske unionspartner. Hvordan og hvorfor?

Norge og Danmark hadde hatt felles konge siden 1380, og i flere traktater av­talte det norske og danske riksrådet indre selvstyre og full likestilling mellom de to rikene. Unionskongen forpliktet seg til å respektere disse avtalene, seinest i kong Hans sin norske håndfestning (styringskontrakt) i 1483.

Brøt forpliktelser

Mye av det indre selvstyret ble videreført, men samtidig brøt kongen sine forpliktelser ved selv å avgjøre norske saker, ved å trekke norske stats­inntekter ut av landet og ved å bruke dansker i norske embeter. Kong Hans styrket kongemakten med basis i Danmark, og i 1497 klarte han å erobre Sverige.

Sverige var splittet mellom tilhengere og motstandere av unionskongen, og i 1501 lyktes det motstanderne å jage danskene ut av landet. Året etter prøvde den godsrike adelsmannen Knut Alvsson å gjøre det samme da han ledet et opprør på Østlandet mot kong Hans. Opprøret var i ferd med å lykkes da Knut ble myrdet under uklare omstendigheter på et forhandlingsmøte.

Visekonge i Norge

Svenskene støttet en fortsatt motstandskamp, og da brukte kong Hans sin sønn, den seinere Kristian 2., som visekonge i Norge 1506‒1512. Kristian hindret det norske riksrådet i å fungere, og den norske katolske kirken fikk ikke velge selvstyretilhengere til biskoper. De som satte seg opp mot Kristians vilje, ble stemplet som forrædere, og flere norske motstandere ble drept.

Da Kristian 2. ble konge i 1513, opphevet han forbudet mot at utlendinger skulle få embeter i Norge. Danske kongetjenere behersket festningene som slottshøvedsmenn. De krevde inn rekordstore skatter for å finansiere kongens gjenerobring av Sverige, som ble fullført i 1523.

Flere steder, særlig på Vestlandet, prøvde folk å nekte å betale skatten, men motstanden ble slått ned med terror. Protestlederne ble drept, gårder ble plyndret og brent, og det ble drevet inn store straffebøter.

Opprør gav åpning

I Sverige brøt det i 1523 ut et nytt, vellykket opprør mot det danske styret, ledet av Gustav Vasa. Nå ble den danske adelen lei av Kristian 2.s styre. De avsatte ham og valgte hans onkel, hertugen av Slesvig-Holstein, Fredrik 1., til dansk konge.

I årene som fulgte, mellom 1523 og 1526, klarte det norske riksrådet og den norske kirken å gjenvinne tapt terreng, men så snart Fredrik 1. var blitt sterk nok i Danmark, fortsatte han forgjengernes norgespolitikk: Han fattet igjen vedtak uten å høre på det norske riksrådet og hadde danske slotts­høveds­menn på norske festninger.

Fredrik 1. konfiskerte klostrene og gav inntektene til sine menn. Både Fredrik 1. og Gustav Vasa motarbeidet den katolske kirken og tok de første skrittene i retning av reformasjonen. I Norge var alle katolikker, og de norske selvstyretilhengerne møtte motbør fra både den danske og den svenske kongen.

Norsk motstand knust

I 1532 prøvde Kristian 2. å gjenerobre makten han var blitt fratatt et tiår tidligere, ved å opptre som konge i Norge. Han fikk da støtte av de norske separatistene, med erkebiskop Olav Engelbrektsson i spissen. Men Kristian 2. tapte for Fredrik 1, og flere norske biskoper måtte betale skyhøye bøter for å unngå en militær straff. Etter Fredrik 1.s død i 1533 brøt det ut en dansk borgerkrig, som ble avgjort i 1536 da sønnen Kristian 3. seiret i allianse med adelen i Danmark og Slesvig-Holstein, støttet av Gustav Vasa.

Portrett som viser Kristian 3.: strengt kledd i sort, sort lue, gullkjede med slangelignende smykke.
Kristian 3., Norges første protestantiske konge. Malt av Jost Verheiden rundt 1555. Foto: Det Nationalhistoriske Museum, Fredriksborg

Olav Engelbrektsson prøvde å samle bred oppslutning om indre norsk selvstyre i stat og kirke. Men de danske slottshøvedsmennene i Sør-Norge brukte militærmakt for å hindre befolkningen i å sende representanter til norske riksmøter.

Høsten 1536 vedtok Kristian 3. og det danske riksrådet å avskaffe restene av det norske selvstyret og innføre en luthersk kongestyrt kirke i landet. Vedtaket ble gjennomført i 1537, da en hær knuste all motstand i Norge, mens Olav Engelbrektsson rømte landet. De norske selvstyretilhengerne tapte for kongens militære og politiske makt.

Nærfotografi av segl. Figur på trone, innskrift langs rammen
Olav Engelbrektssons segl fra 1532. Olav Engelbrektsson var Norges siste erkebiskop. Foto: NTB scanpix
Emneord: Politikk og makt Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. des. 2023 11:33