Pietro Querinis beretning fra Røst

Kildeintroduksjon

En italiensk handelsmannen beskriver sine opplevelser på Røst i 1432.

Den italienske adelsmannen og handelsmannen Pietro Querini kom opprinnelig fra Venezia. I 1431 seilte han med sitt mannskap fra Kreta og endte etter et forlis i Nordsjøen opp på en av øyene i Røst i Lofoten. Derfra dro han videre til Trondheim og videre sørover til Sverige. Querini har skrevet en reisebeskrivelse av hele turen. 

De skulle egentlig til Flandern (mellom dagens Nederland og Belgia), men på grunn av en kraftig storm ble skipet drevet ut av kurs. Mannskapet drev inn til den ubebodde øya Sandøy, og de kom seg derfra over til Røstlandet. Her oppholdt de seg i tre måneder. 

Les kilden under for å finne ut hva Quereni skrev om samfunnet og menneskene han møtte i Røst.

Fotografi av øyene på Røst
Fuglefjellene på Røst: Hernyken, Trenyken, Ellevsnyken, Storfjellet, Vedøy. Foto: Håvard Ellingsen

Kilden

Tittel: Pietro Querinis reiseberetning
Datering: 1432
Opphav: Pietro Querini
Hentet fra:

Topografisk-statistisk beskrivelse over Norges land og folk, del 18 Nordlands amt. Aschehoug 1908

Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kilden er modernisert.]

På den nevnte øy bodde det 120 sjeler, og til påske gikk 72 til alters som troende og ydmyke kristne. De hadde ingen annen næringsvei enn fiskeri, da det i denne fjerne egn ikke vokser noen slags korn.

Tre måneder av året, i juni, juli og august, er det alltid dag, og solen går aldri ned, og i de tilsvarende måneder om vinteren er det som om det alltid var natt, og de har bare månens lys.

I årets løp fanger de en uhyre mengde fisk, av særlig to arter. Den ene, som finnes i store, ja umåtelige masser, kalles stokkfisk [tørrfisk, altså torsk], den annen art, nemlig kveite, er mindre tallrik, men av en forbausende størrelse, nemlig opp til 200 pund [ca. 100 kilo] hver.

De tørker stokkfisken i vinden og solen uten salt, og da disse fiskene ikke inneholder stor fuktighet eller mye fett, blir de tørre som tre. Når de skal spise dem, slår de dem med øksehammeren, og dermed blir de tråete som sener; derpå tilsetter de smør og krydderier for å gi dem smak. Det er en stor og verdifull handelsartikkel for de nordlige hav.

Fordi kveitene er meget store, deler de dem opp i stykker og salter dem; de er gode når de tilberedes på den måten. Så reiser de i mai måned av sted på en nokså stor båt lastet med 50 tønner fisk. De drar til et sted i Norge som heter Bergen, mer enn 1000 mil borte. Til denne handelsbyen kommer skip med en drektighet [lastekapasitet] på 300-350 tønner med alle slags varer fra Tyskland, England, Skottland og Preussen, alt slikt som er nødvendig til mat og klær. Det er utallige folk som kommer med fisken sin og utallige båter, og da byttes fisken bort for varer som de trenger, for, som jeg før har sagt, det kan ikke avles noe der hvor de bor. De har ikke og bruker ikke noen mynt, og når de har byttet bort det de vil, vender de tilbake. De sørger da alltid for å ha et sted hvor de kan forsyne seg med ved til brensel for hele året og med andre nødvendigheter.

Innbyggerne på disse øyer er meget renlivede mennesker og ser godt ut, og slik er det også med kvinnene der. Deres skikker er så enkle at de ikke bryr seg om å låse for sine ting, og de har heller ikke noen mistanke til sine kvinner. Dette merket vi tydelig, for i de samme værelsene hvor mennene og konene og deres døtre sov, sov også vi, og i vårt påsyn kledte de seg nakne når de skulle gå til sengs. De pleide å ta badstubad hver torsdag, og da kledte de av seg hjemme og gikk et pileskudd [ca. 450 meter] nakne til badstuen og var sammen med mennene.

De er, som jeg har sagt, meget fromme kristne, og de forsømmer ikke å høre gudstjenesten om søndagene. Når de er i kirken, ligger de stadig på kne under bønnen, de mumler aldri, de forbanner heller ikke de hellige og nevner ikke djevelen. Når en av deres pårørende dør, holder hustruene på begravelsesdagen et stort gjestebud for alle naboene, og de kommer da i sine beste klær, hver etter skikk og evne. Den avdødes hustru kler seg i de vakreste og kostbareste klær hun har, og beverter de innbudte og oppmuntrer dem ofte til at de skal gjøre seg til gode for den avdødes sjelefred. De faster alltid på de bestemte dager: Alle de fester som årlig kommer igjen, overholder de kristelig og fromt.

Deres hus er bygget av tre og er runde. De har kun ett vindu, og det er midt i taket, og da det om vinteren er streng kulde, holder de det dekket med skinn av noen store fisker; de har tilberedt skinnet således at det kommer mye lys. De bruker klær av grov ull fra London og andre steder; de bruker ikke skinn unntatt ganske enkeltvis, for de vil venne seg til det kalde klima, og de har også stor evne til å holde ut kulden. Når de små barna er født og er blitt fire dager gamle, legger de dem nakne under lysgluggen, som de har åpnet for at sneen skal falle på dem. Hele vinteren fra den 5. februar til den 14. mai, så lenge vårt opphold varte, snødde det nesten hele tiden. De barna som kommer utover barnealderen, er så herdede og vant til kulden, at de som voksne bryr seg lite eller intet om den.

Man kan tenke seg hvordan vi, som var så dårlig kledt og uvant til en slik egn, måtte føle det, især på helligdagene, når vi gikk til kirken, som var en halv mil borte. Vi tålte dog, med Guds hjelp, alt.

Om våren kom det til denne øy utallige ville ender og bygget reder på øyen; de la seg ganske nær husveggen. De var så tamme, da man aldri skremte dem; konene i husene gikk hen til redet, og da lettet fuglen ganske rolig på seg, så det kunne tas flere eller færre egg, ettersom konen ønsket. Av eggene lagde de pannekaker til oss. Når man gikk bort fra redet, vendte fuglen tilbake og la seg til å ruge. På annen måte forstyrret man dem ikke. Vi syntes dette var meget merkelig, likesom så mange andre ting, som det ville være for langt å fortelle.

Øya lå vest for Norges ytterste pynt i en avstand av 70 mil; det er et vilt og fjernt sted, på deres språk kaltes det verdens ende, idet det er lavt over vannet og flatt med unntak av noen steder, hvor deres hus er bygget. Nær ved denne øya var det noen andre øyer, og noen av dem var bebodde og noen ubebodde og av middels størrelse. Den øya vi var på, var tre mil i omkrets. I den tid vi var der ble vi vennlig behandlet etter deres evne, og i to måneder spiste vi fryktelig meget av deres mat. Det var smør og fisk og noen ganger kjøtt. Vi kunne aldri bli mette. Hvis den nevnte maten ikke av naturen hadde vært lett fordøyelige, ville vi visstnok være døde av å ha spist for mye. Vår medisin var nysilt melk, da enhver av familiefedrene der hadde 4-6 små kyr til sin families underholdning.

Da mai måned kom – og ved utgangen av denne pleier de å føre sin fisk til det nevnte sted Bergen – så begynte de å gjøre seg i stand til å føre oss av sted på samme tid som de førte fisken. Men noen dager før hadde en dame, hustruen til den øverste styrer for disse øyene, fått vite om oss. Hun var ikke til stede på de kanter, men fordi vi var kommet til den egn, sendte hun sin husprest med en båt som ble rodd med 12 årer. Han gav meg som den fornemste i nevnte dames navn 60 stokkfisk som var tørket i vinden og tre store brød, som var runde som våre rugbrød og stekt i asken. Han sa at sendingen kom fordi den nevnte dame hadde hørt at vi hadde blitt dårlig behandlet av dem som vi bodde hos. Vi skulle likevel si om noen hadde gjort oss urett, slik at hun kunne gjøre det godt igjen. Hun befalte dem som bodde på øyen at de skulle sørge for godt følge for oss og føre oss til Bergen. Vi takket og unnskyldte våre verter og sa at de intet galt hadde gjort, og roste deres gode oppførsel, og da jeg hadde en paternostersnor [pater noster = fader vår] av ambra [tørket sekret fra spermhval], som jeg hadde fra Santiago de Compostela, sendte jeg den til den nevnte dame, for at hun skulle be til Gud for vår lykkelige hjemkomst.

Da tiden for vår avreise var kommet, ble vi etter anvisning av presten, da han var en tysk dominikanermunk, tvunget til å gi for hver enkelt av oss i betaling to kroner for måneden, og de fikk av oss seks kopper av sølv, seks gafler og seks skjeer. Den største del av dette kom i den onde broders hånd. Kanskje gjorde han seg ikke noen bekymring i så henseende, da han syntes han fortjente det fordi han hadde vært tolk, og for at det ikke skulle være til overs for oss etter den ulykkelige reise. Den dag vi reiste fikk vi alle fisk som gave av dem, og da vi dro av sted gråt kvinner og barn, og vi med dem. Presten dro av sted med oss for å besøke sin erkebiskop og bringe ham hans del av det ervervede gods.

Les hele kilden

Her kan du lese hele Querenis beretning.

Publisert 24. apr. 2018 15:35 - Sist endret 12. mars 2020 10:05