Omkring 1520 vokste et lærd miljø fram i Bergen, og etterhvert også i Oslo og Stavanger. Menneskene i disse miljøene ble omtalt som humanister, altså lærde kjennere av språk og historie. De norske humanistene var en del av et større europeisk kunnskapsmiljø som skrev detaljerte skildringer av folks historie, miljø og levekår.
Den fremste humanisten i Bergen var Absalon Pederssøn Beyer, som ble teologisk lektor i Bergen i begynnelsen av 1550-årene. Et av hans største litterære verker er det topografisk-historiske manuskriptet Om Norgis Rige.
I utdraget under kan du hans beskrivelse av den politiske situasjonen Norge befant seg i på midten av 1500-tallet.
Kilden
| Tittel: | Om Norigs Rige |
|---|---|
| Datering: | 1567 |
| Opphav: | Absalon Pedersen Beyer |
| Hentet fra: | Dokumentasjonsprosjektet, UiO |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdragene er modernisert.]
[Fra side 21-22]
Fra den dag Norge kom under Danmark og mistet sine egne herrer og konger, så har det også mistet sin manndoms styrke og makt, og begynner nå å bli gammel og gråhåret og så tung at det ikke kan bære sin egen ull.
Derfor begynner her Norges alderdom, fordi hun ble så gammel, kald og ufruktbar, at hun nå ikke selv kunne føde kongebarn, som skulle være hennes regenter. Hennes adel, gode kjemper og stridsmenn, faller henne i fra, en part ved sverd og en part ved pest i den store mannedød […]. Slik at Norges adel fra den dag har årlig mer og mer forminsket og daglig mer forminskes, ved at deres forfedre enten har gitt deres gods til kloster eller kirker eller ødelagt det eller og selv med giftermål mistet det eller så har et frillebarn arvet det. […]
Her kan man lett se Guds vrede så vel imot adelen som imot kongeblod: hvorav alle mennesker, av høy eller lav status, skulle lære å bli ydmyket under Guds mektige hånd. Fordi det finnes ingen stat, intet rike, ingen slekt på jorden, ser man jo der et eksempel på Guds vrede.
Og ettersom jeg har begynt å tale om adelen vil jeg svare noen grove nesevise kumphaner som har kommet hit til riket og laster Norge med å si at her har verken vært konger eller adel. At her har vært konger, gir historien klart tilkjenne og deres ærlige privilegier, bygninger og strider. At her har vært adel, både høy og lav, og skiller på dem imellom, viser også historien, odelsbrev, deres våpen og skjold. Her har vært konger, hertuger, grever, baroner, riddere, knekter, jomfruer, fruer og hustruer. […]
[Fra side 26]
Våre forfedre dro ut i andre land til krig, handel, studium, i dag vil man ikke dra ut av den by eller bygd man er født i. Derfor er nå Norge gammel og går med krykker, på stylter, og vil snart falle om kald. […]
[Fra side 60-61]
Med få ord er det å si at dersom Norges rike hadde sin konge boende i landet, da skulle det ha vært et så rikt et kongerike på sølv og gull som noe rike kunne være, dersom det vill sitte rolig, fordi Gud velsigner landet overflødig noe hvert år med adskillige varer, for hvilke det kan kjøpes gull, sølv og andre varer. […]
Dog kunne vel Norge våkne opp av søvnen en gang dersom hun fikk en regent over seg, fordi hun er ikke så forfallen og forsmedelig at hun kan jo kunne komme til sin makt og herlighet igjen, fordi disse harde fjell er fulle av godt smør, sølv og gull og andre dyrebare ting, og folket finnes fortsatt noe av den gamle dyd, manndom og styrke som skulle vel stå bi og kjempe for deres herre og fedreland, dersom de kunne daglig se han og fornemme hans nåde mot dem. Og er det ikke aldeles forunderlig, at allmuen er noe uvillig til å forsvare deres overhode når de sjelden eller aldri får se sin konge. Fordi, hvordan er det mulig at en kan elske den som man aldri kjenner eller ser?
Les original kildetekst
[Fra side 21-22]
Ifra den dag, Norge kom vnder Danmarck oc miste sine egne herrer oc konger, saa haffuer det oc mist sin mandoms styrcke oc mact, oc begynner nu at bliffue gammel oc graa- herit oc saa tung, at det ey kan bere sin egen vld.
Derfor daa begynnis her Norgis alderdom, fordi hun bleff saa gammel, kold oc ufructsommelig, at hun kunde icke nu föde sielff kongebörn, som skulle vere hennis regentere. Hendis adel, gode kemper oc stridsmend fulle henne jfra, en part ved suerd, en part ved pestilentze vdi den store manne død, hues datum mand haffuer merckit y dette verß: Rastrum, tri uorstrum, spis longa, tunc mala pestis, det er M:ccc:l. Saa at Norgis adel fraa den dag haffuer altid aarligen io mere oc mere sig forminsket, oc dagligen mere forminskis, jdet at deris forfedre haffue enten giffuit deris godz til kloster eller kircker eller forgiort det, eller oc sielff med gifftermaal forkommit det, eller oc en hob frillebörn haffue arffuit det, der til med faar Norgis adel ingen forlening aff kronens eller stictens godz, oc deris eiget forslaar intet heller föye til den stats eller pract, som nu er almindelig j verden, thi maa hand bliffue til intet. Huor aff mand kand letteligen see gudz wredis exempel saa vel jmod adelen som jmod kongeblod: huoraff alle mennisker, ij huad stat hög eller laag de vere kunde, skulle lere at ydmyge dennom vnder gudz veldige hand. Fordi der findes ingen stat, intet rige, ingen slect til paa iorden, at mand seer io der vdi gudz vredis exempel.
Oc effterdi ieg haffuer begynt at tale om adelen, vil ieg nogit suare en hob groffue neßeuiß kompaner, som komme hid j riget, laste Norge oc sige at her haffuer huerchen verit konger eller adel. At her haffuer verit konger giffuer historien klarligen noch tilkiende, oc deres erlige priuilegier, bygning, strid. At her haffuer verit adel, baade hög oc låg, oc skildsmaal paa dennom, lerer oc historier, odals breffue, deris vaaben oc skiold. Her haffuer verit konger, hertuger, greffuer, baroner, riddere, knaber, jomfruer, froer oc hustruer.
[...]
[Fra side 26]
Vore forfedre drog vd j andre land til krig, kiöbenskab, studium, vdi dag vil mand icke drage aff den by eller bygd mand er föd ij. Derfore er nu Norge gammel oc gaar med krycker, paa stölter, oc vil snart falle omkold.
[...]
[Fra side 60-61]
Med faa ord at sige. Dersom Norgis rige haffde sinkonge vdi landit boendis, da skulde det vorde saa rigt eit kongerige paa sölff oc guld, som naagit rige kunne vere, der som det ville side j rolighed, fordi gud velsigner landet offuerflödigt nogit ner huert aar med adskillige varer, for huilchet der kand kiöbes guld, sölff oc andre varer, som kunne bliffue vdi rigit vdi fredsens tid, oc kongen med adelen oc andre rigens jndbyggere gaffue alsomeniste varerne vd oc beholle guld oc sölff, kobber etc. sielffue. Men effterdi det gaar ey saa til, da er det ey forhaabendis andet end at Norgis rige, som tilforn haffuer verit it frit oc frelst rige, oc haffuer hafft vnder sig skatland, bliffuer nu sielff med alle sine börn j den siste baade sin oc verdsens alder til eit skatland. Dog kunde vel Norge vogne op aff söffne en gang, der som hun finge en regenter offuer sig, thi hun er icke aldeles saa forfalden oc forsmectit, at hun io kunde komme til sin mact oc herlighed igien, thi diße haarde berg ere inden til fulle med got smör, sölff oc guld oc andre dyrbar ting, vdi folchet er endnu nogit af den gamble dygd, mandom oc styrcke, som skulle vel staa bi oc stride for deris herre oc f[ekvist]derneland, dersom de kunne daglige se hannom oc fornemme hans naade emod dennem. Oc er det icke aldelis forunrendis, at almuen er nogit vuillig til at forsuare deris hoffuit, jdet at de enten aldrig heller saare sielden faa see deris konge. Fordi, huor er det mueligt at en kand elske den, som mand aldrig kender eller seer?