Kong Håkon Sverressons forliksbrev til biskopene

Kildeintroduksjon

Gjennom høymiddelalderen var kongen og kirken i konflikt. Kongen gjorde et forsøk på å skape forlik i 1202.

Den norske staten utviklet seg i spenningen mellom stat og kirke i høymiddelalderen. Sverre Sigurdsson var uenig med kirken om det var kongen eller erkebiskopen som skulle være den norske kirkens overhode. Kong Sverre ønsket å bestemme over kirken, mens erkebiskopen og de andre biskopene ønsket å styre kirken selv og kun være underordnet paven i Roma.

I 1202 døde kong Sverre Sigurdsson. Hans sønn, Håkon 3. Sverresson, regjerte fra 1202 til 1204. Håkon Sverresson inntok en fredeligere holdning enn sin far overfor kirken. Raskt etter at han kom til makten søkte han forlik med erkebiskopen og biskopene, samt alle kirkens menn. Mange av dem befant seg i eksil.

Kilden under er brevet Håkon sendte til sin fars tidligere fiender.

I brevet kan du lese kong Håkons virkelighetsbeskrivelse av landet midt i borgerkrigstiden og hvordan han søker forlik med kirken.

Steinhode av en ung mann
Steinhode fra Nidarosdomen som muligens viser Håkon 3. Sigurdsson. 

Kilden

Tittel: Kong Håkon Sverressons forliksbrev til biskopene
Datering: 1202
Opphav: Håkon Sverresson.
Hentet fra:

Diplomatarium Norvegicum (volumes I-XXI), b. 08, s. 7. DN VIII nr. 5/ RN 1 nr. 303. Norsk oversettelse hentet fra Norske middelalderdokumenter, Universitetsforlaget 1973

Rettigheter:

Underlagt lisens. Gjengitt med tillatelse fra Universitetsforlaget.

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet]

Viken 1202

Kong Håkon sender Guds og sin hilsen til erkebiskop Eirik og alle de andre biskopene, lærde menn, alle bønder og jordeiende menn, alle Guds og sine venner, de som ser eller hører dette brev.

Gud lar meg å si dette til dere, biskoper, som vil være meg til hjelp og til lykke, til fred og hell for landet, og til befrielse for hele befolkningen, oss alle til glede og til nytte nå og alltid.

Stor uro, vanskeligheter og sørgelig strid har ligget over oss og vårt land i lange tider. En kan nesten si det slik at dette land er kommet aldeles i nød, med mindre Gud, med sin hellige nåde, raskt lar det bli bedre. Nesten alle er falt fra av dem som ville vokte landet og landslovene med rettferdighet og elske Gud og den hellige kirke. De som lever igjen er de som er ubehersket og viser urett, fiendskap og ond vilje, og alltid vil fremme all slags samvittighetsløshet.

Nå frykter verken lærde eller ulærde Gud eller gode menn. Enhver lever som han vil i en lovløs tilstand. Lovene er ubetydelige. Ran råder, dårlig oppførsel øker, og tradisjoner tynes. Kvinner blir nå skjemt med vanærende leiermål [utenomekteskapelig sex] og kirker brutt opp, og hele kristendommen er nå kommet til fall, med mindre Gud og gode menn sørger for at det blir bedre. For å vende min tale til dere biskopene, så har dere kjennskap til den uenighet som har eksistert mellom kongedømmet og dere biskopene. Mange har kommet i stor fare på grunn av den uenigheten. Nesten alle sier at de vansker som har ligget over dette land har oppstått fra den uenighet som har vært mellom dere og kongedømmet.

Da disse krangler og styrkeprøver lenge har stått mellom oss og skapt mye uro og mange vansker for oss, og nesten mest for den som har hatt minst del i dem – det er bonden som bygger landet – så legger vi dem nå til side, for Guds og den hellige kirkes skyld, og fremmer ikke lenger konkurranse eller fiendskap mellom den hellige kirke og kongedømmet.

Jeg vil at alle menn skal vite at jeg gir opp all strid og krangel som har vært mellom kongedømmet og bispedømmet. Jeg gir den hellige kirke og de lærde menn all den frihet den skal ha etter de hellige skrifters forklaring, slik den hellige kirke har hatt fra ny og gammel tid uten skade mitt kongedømme og kongelig heder, slik kardinal Nikolas [Breakspear] fastsatte, og de tre konger Øystein, Sigurd og Inge lovte og sverget, og kong Øysteins brev vitnet, og kong Magnus bekreftet, og min far selv med sitt brev, og slik det ble sverget for legaten [pavelig diplomatisk utsending] Fidencius [Stefanus] da jarlen reiste strid med erkebiskop Øystein om den hellige kirkes frihet.

Men kirken og alle lærde menn innrømmer meg det til gjenytelse, at de skal yte meg all den ære og verdighet de har plikt til å yte en lovlig konge, og som de hellige skrifter og landslovene forklarer at jeg skal ha.

Nå har jeg gitt dette ja-ord til Gud og den hellige kirke, meg til fred og til hell, til gagn og til lykke, og hele befolkningen til glede, nå og alltid.

Les original kildetekst

Viken 1202

Kong Håkon sender Guds og sin hilsen til erkebiskop Eirik og alle de andre biskopene, lærde menn, alle bønder og bosittende menn, alle Guds og sine venner, de som ser eller hører dette brev.

Gud gi meg å si det til dere biskoper som vil være meg til gagn og til lykke, til fred og hell for landet, og hele landslyden til befrielse, oss alle til fagnad og til nytte nå og alltid.

Større uro og vanske og sørgelig strid har ligget over oss og vårt land i lange tider enn det som ville oppfylle vårt behov om lykken fulgte. Og det er desto verre at en nesten kan si det slik at dette land er kommet aldeles i nød, med mindre Gud med sin hellige miskunn brått lar det komme bedring. For de er nesten alle falt fra som ville vokte landet og landslovene med rettferd og elske Gud og den hellige kirke. Men de lever igjen de som både legger seg etter umåtehold og urett, fiendskap og ond vilje, og støtt vil fremme all slags samvittighetsløshet.

Nå frykter verken lærde eller ulærde Gud eller gode menn. Snarere lever nå enhver som han lyster under lovløs ordning. For lovene fornedres, men ran råder, useder vokser, og seder tynes. Kvinner blir nå skjemt med vanærende leiermål [utenomekteskapelig sex] og kirker brutt opp, og hele kristendommen er nå kommet til fall, med mindre Gud og gode menn legger råd til så det blir bedre. Men for å vende min tale til dere biskopene om våre saker, så har dere kjennskap til den uenighet som har vært mellom kongedømmet og dere biskopene. Og det er desto verre at mange har hatt stor fare og tyngsel av den uenigheten. Og nesten alle sier det slik at alle de vansker som har ligget over dette land i noen tid, de har oppstått fra den uenighet som har vært mellom dere og kongedømmet.

Nå, fordi disse tretter og styrkeprøver lenge har stått mellom oss til mye uro og mange vansker for oss, og nesten mest for den som har hatt minst del i dem – det er bonden som bygger landet, så bilegger vi dem nå mellom oss for Guds og den hellige kirkes skyld, og fremmer ikke lenger kappestrid eller fiendskap mellom den hellige kirke og kongedømmet.

Nå vil jeg at alle menn skal ha rede på det at jeg gir opp all denne strid og trette som har vært mellom kongedømmet og bispedømmet, og jeg innrømmer den hellige kirke og de lærde menn all den frihet som den skal ha etter det som hellige skrifter forklarer mellom meg og dem, og den hellige kirke har hatt fra ny og gammel tid uten skade for mitt kongedømme og all kongelig heder, etter det som kardinal Nikolas [Breakspear] skipet, og de tre konger Øystein og Sigurd og Inge lovte og svor, og kong Øysteins brev vitner, og kong Magnus stadfestet, og min far selv med sitt brev, og slik som de eder vitner som ble svoret for legaten Fidencius [Stefanus] da jarlen reiste strid med erkebiskop Øystein om den hellige kirkes frihet. Men den og alle lærde menn innrømmer meg det til vederlag, at de skal yte meg all den heder og sømd de har plikt til å yte en lovlig konge, og som de hellige skrifter og landslovene forklarer at jeg skal ha.

Nå har jeg gitt dette jaord til Gud og den hellige kirke, meg til fred og til hell, til gagn og til lykke, og hele landslyden til fagnad, nå og alltid.

Publisert 11. apr. 2018 10:18 - Sist endret 12. mars 2020 23:04