Forsyninger etter krigen

Kildeintroduksjon

Matmangel og varemangel var en konsekvens av krigen og rammet hele verden. London-regjeringen informerte om hva folk kunne forvente.

Professor Birger Bergesen hadde ansvar for å forberede forsyningene til Norge etter krigen. Han arbeidet i det norske Forsynings-og gjenreisningsprogrammet, som hadde tilholdssted i London. 

Hvordan situasjonen var i Europa når det gjaldt mat og varer i mars 1945, og hvordan regjeringen så for seg tilgang og mangel på varer når krigen var over, kan du lese i kilden under.

Rasjoneringskort for sukker og kaffe i perioden 1952-1953. Foto: Jon-Erik Faksvaag. Eier: Norsk Folkemuseum.

Kilden

Tittel: Forsyninger til Norge etter krigen
Datering: 1945
Opphav:

Professor Birger Bergersen,  ansatt i det norske forsynings-og gjenreisningsprogrammet i London.

Hentet fra: Arbeiderbevegelsens bibliotek og arkiv: Kvinnen
Rettigheter: Gjengitt med tillatelse fra Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Mer informasjon om kilden

 

Før Frankrike, Belgia og Polen ble befridd, var det nesten uråd å danne seg et noenlunde pålitelig bilde av forsyningssituasjonen i Europa etter krigen. Heldigvis er disse landene nå blitt frie uten at produksjonsapparatene er blitt ødelagt i særlig stor utstrekning. Dette har lettet situasjonen. Det hjelper også at Sovjet-Russland får tid på seg til å sette i gang sitt eget gjenoppbyggingsarbeid ennå mens krigen varer. Alt i alt blir det på denne måten mer varer til de land som ennå er okkupert, enn man turde håpe på for tre kvart år siden.

Hvorledes blir nå varene fordelt mellom de nødstilte land i Europa når Tyskland er slått?

Hovedregelen er at de enkelte lands regjeringer selv tar de nødvendige skritt for å skaffe forsyninger. Selve avslutningen av kjøpekontraktene kan i allminnelighet ikke foretas før UNRRA [FNs hjelpe-og gjennoppbyggingsorganisasjon] har godtatt dem. Som regel må også de interallierte forsyningsorganene for de felles krigsformål godkjenne de store kontrakter. Man må jo forhindre oppkjøp av varer som er nødvendige for krigstilførslene, Det ville heller ikke være riktig om et enkelt land underhånden fikk høve til å legge beslag på varer det er lite av i verden til fortrengsel for andre land. Under de militære operasjoner og i den første vanskeligste tiden etterpå har de militære et visst ansvar for forsyningene til sivilbefolkningen. Men det er adgang til å skaffe tilleggsforsyninger ved regjeringens initiativ.

For de viktigste varegruppers vedkommende stiller saken seg slik:

Matvarer

Det er sikret tilstrekkelig matvarer for den norske befolkningen den første vanskelige tiden. Det er transportmulighetene både til Norge og inne i Norge som avgjør om rasjoneringsproblemene den første etterkrigstiden vil bli løst tilfredsstillende.

Avkastningen av jorden i Norge står ikke i forhold til det dyrkede areal på grunn av mangel på kunstgjødsel. Melk- og kjøttproduksjonen er gått sterkt ned, det er lite kraftfôr og besetningen er redusert. Imidlertid vil jo matvareproduksjon i sin helhet komme den norske befolkning til gode når Norge blir befridd, og det betyr at i alle fall blir det poteter, grønnsaker og fisk å få. Melrasjonenene må kunne økes, og når importen av kornvarer og kraftfor kommer i gang, skulle det ikke vare så lenge før rasjoneringen av melk kan oppheves. Det vil bli sørget for innførsel av litt tørrmelk til særlig nødlidende melkfattige strøk. Kjøtt og fisk blir det smått med inntil vår egen husdyrbestand kommer opp igjen. En hel del kjøtthermetikk vil kunne importeres. Litt ferskt kjøtt og flesk også, men rasjoneringen må sikkert opprettholdes en god stund fremover. Det samme gjelder spisefett. Det er et meget stort underskudd på fett i verden i dag. Men vi er jo et fettproduserende land og vi må kunne gå ut fra at rasjonene vil bli øket. Også sukker er det underskudd på. Vi får derfor sikkert en ganske streng sukkerrasjonrering den første tiden.

Straks vi får våre betraktlige kornlagre hjem, vil brødrasjonene kunne økes. Vi må ha grunn til å håpe at det ikke vil vare alt for lenge før brødrasjoneringene helt kan oppheves.

Meget avhenger av hvorledes forsyningssituasjonen i de andre europeiske land utvikler seg. I det hele må vi være klar over at det vil ta adskillig tid før vi kommer opp til den kostholdstandard vi hadde før krigen. Det er ikke bare lagrene ute i verden som avgjør det. Vår økonomiske situasjon vil ikke tillate en ubegrenset import, selv om vi hadde anledning til det.

Klær må rasjoneres i den første tiden etter krigen. Verdensbeholdningen av ull og bomull er tilfredsstillende, og derfor kan vi gjøre regning med at vi får tilstrekkelig med råstoffer til våre spinnerier straks transportsituasjonen tillater det. Garn er det derimot vanskelig å få tak i i dag. Litt ferdige klær, særlig arbeidsklær blir kjøpt. Men ellers må man jo først og fremst tenke på innførsel av råvarer og halvfabrikata.

Sko- og lærvarer har det vært stor mangel på hjemme de siste årene. Dessverre er det underskudd ute i verden også, og det vil ikke bli mulig å skaffe fullt tilfredsstillende forsyninger av disse varer den første tiden etter krigens opphør. Man må derfor være forberedt på en ganske streng rasjonering en god stund fremover.

Brensel

Det sier seg selv at det er særlig viktig for oss å få innført et rimelig kvantum kull og koks når krigen er forbi. Det er nesten like viktig som maten. Før krigen importerte vi 3,3 millioner tonn, men vi må nok forsone oss med at dette kvantum blir betraktelig nedsatt første tiden etter krigen. Derfor må vi fortsette med ved til husoppvarming for at industrien og transportvesenet skal få mest mulig. Vi fikk før krigen omtrent 300 000 tonn fra Svalbard pr. år. Det vil ta nokså lang tid før kulldriften der kommer i gang igjen. Vi fikk 70-80 prosent av vårt kullbehov dekket av import fra England før krigen. Resten fikk vi fra Tyskland og Polen. Kullutvinningen i England går imidlertid stadig tilbake, og hvorledes det går med importen fra Tyskland og Polen er ikke godt å si i dag. Også for brenseloljens vedkommende må vi pålegge oss streng rasjonering etter krigen. Vi må først og fremst sørge for at vårt transportvesen og våre fiskerier får hva som behøves.

Av forsyninger til industrien må først nevens jern og stål. Det blir sikkert mulig å få anskaffet mengder av disse viktigste varer. Det er shippingssituasjonen som her er det avgjørende. Også kjemikalier samt råstoffer til den kjemiske industri vil i det vesentlige være avhengig av shippingsituasjonen.  Elektrisk materiell samt forsyninger til fiskerinæringen vil det bli meget vanskelig å skaffe den første tiden. Her foreligger det stor mangel i verden, som ett eksempel kan nevnes at hamp, manilla og sisal så å si ikke er å oppdrive.

En oversikt over forsyningssituasjonen viser altså både lys og skygge. Men dersom vi er dyktige nok, og alle sjanser utnyttes, får vi vel tro at det går bra.

Publisert 25. feb. 2019 13:58 - Sist endret 10. mars 2020 13:39