Venstrenasjonalismens ulike ansikter

På slutten av 1800-tallet erobret den sammensatte norske venstresiden det nasjonale som kampsak. Samtidig var det intern strid om hva som var viktigst i den nasjonale kampen.

Nasjonalisme er et sammensatt fenomen. Vi kan skille mellom to hovedtyper: Den ene er den kulturelle nasjonalismen, som er basert på en oppfatning om en delt felles kulturarv som det gjelder å forsvare eller fremme.

Den andre hovedtypen nasjonalisme er den politiske, som vektlegger politiske friheter og rettigheter for det som oppfattes som det nasjonale fellesskapet. I virkeligheten vil en sjelden finne disse to formene for nasjonalisme i ren form.

Kampen om det nasjonale

Norsk politikk var fra midten av 1800-tallet og frem til 1905 preget av motsetningen mellom en bred og liberal venstrekoalisjon og en konservativ og elitistisk høyreside. Begge sidene henviste til nasjonens interesser og det nasjonale til støtte for sine standpunkter, men det var den brede liberale venstresiden som klarte å vinne kampen om det nasjonale.

Høyresiden ble for tett knyttet til kongemakten, forsvar av unionen med Sverige og forsøk på å bremse den demokratiske og sosiale utviklingen i Norge. Derfor ble de nasjonale spørsmålene i siste del av 1800-tallet koblet til de andre kampsakene for venstresiden, særlig demokrati og kampen mot elitekultur.

Ulike nasjonalistiske retninger

Den store venstrebevegelsen var imidlertid sammensatt, også når det gjaldt det nasjonale. Den nasjonale orienteringen fantes i lekmannsbevegelser, som folkehøyskolebevegelsen, målrørsla og den frilynte ungdomsbevegelsen rundt i landet. I mange tilfeller var lærerne sentrale i det organisatoriske arbeidet. Men nasjonalisme var også viktig for opposisjonelle eliter i byene.

Fotografi av ungdomslaget "Ivar Aasen", iført klær med henvisning til folkekultur
Medlemmer av ungdomslaget «Ivar Aasen» i Ålesund, fotografert i 1908. Foto: Sigvald Moa/Nasjonalbiblioteket

I denne sammensatte venstrebevegelsen er det ikke overraskende at det innad var ulike syn på det nasjonale. Uenighetene var så store at det også ble intern strid. Blant annet fantes det både kulturelle og politiske venstrenasjonalister, som bare hadde begrenset forståelse for hverandres synspunkter.

Den stadig mer tilspissede unionsstriden mellom Norge og Sverige ble fra midt på 1880-tallet og frem til 1905 drevet frem av en politisk nasjonalisme i og rundt partiet Venstre. Denne unionsradikale politiske nasjonalismen hadde utgangspunkt i et miljø av intellektuelle i de store byene som var mindre opptatt av målsaken og kampen for norsk kultur.

To kulturer i Norge?

Andre og mer folkelig forankrede strømninger var i utgangspunktet mer interessert i den norske nasjonale kulturen enn i forholdet til Sverige.

De var samlet om kampen for et eget norsk skriftspråk som skulle erstatte det eksisterende danskpregede språket. Utgangspunktet var Ivar Aasens landsmål, som han hadde laget etter studier av norske dialekter. Målstrevet, som det ble kalt, hang sammen med en mer generell interesse for, og dyrking av, den «genuine» norske bondekulturen.

Etter hvert ble det en utbredt forestilling i miljøene rundt målrørsla at det eksisterte to ulike kulturer side om side i Norge: den dansk-norske og den norsk-norske. I forlengelsen ble folk tillagt også andre personlige og politiske egenskaper basert på denne tokulturlæren.

To nasjoner i Norge?

I enda mer radikal form fikk ideen om de to ulike norske kulturene en ekskluderende karakter som også truet med å sprenge det demokratiske venstreprosjektet. De mest radikale mente at det ikke bare var to kulturer i Norge. Landet bestod av to forskjellige nasjoner, hevdet blant andre forfatteren Arne Garborg.

Fotografi av Arne og Hulda Garborg på Østerdalstunet på Norsk Folkemuseum
Arne og Hulda Garborg fotografert på Østerdalstunet på Norsk Folkemuseum. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket

Bare de som omfavnet landsmålet og den ekte norske kulturen, kunne regnes som nordmenn, mente Garborg og hans meningsfeller. De andre var i virkeligheten dansker. Dette rammet ikke bare høyresiden og embetsmannselitene, men også viktige deler av venstresiden.

Denne ekskluderingen av store deler av befolkningen fra det nasjonale felleskapet var problematisk. En av dem som reagerte sterkest, var det gamle nasjonale samlingspunktet Bjørnstjerne Bjørnson, som blant annet svarte med å stifte Riksmålsforeningen i 1899.

Fotografi som viser Bjørnstjerne Bjørnson og publikum og bautaen tilegnet Rikard Nordraak
Bjørnstjerne Bjørnson holder tale ved avdukingen av Rikard Nordraaks bauta i Berlin. Nordraak hadde bodd i utlandet i flere år da han døde som 23-åring i 1866, men han var sterkt opptatt av norsk nasjonalitet. Mest kjent er han for å ha skrevet melodien til diktet Ja, vi elsker, som hans fetter, Bjørnstjerne Bjørnson, hadde skrevet. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket 

Militant nasjonalisme

Den mest radikale delen av målbevegelsen fikk enkelte mer moderate krefter til å trekke seg unna, selv om de fortsatt var positive til både landsmål og norsk kultur. Samtidig fantes det også en mer aktivistisk fløy, som omfavnet de unionsradikale målene. De henviste til Norges storhetstid i middelalderen og forlangte kraftfulle tak overfor Sverige.

Norge kunne bare gjenreises til gammel styrke, renhet og storhet gjennom igjen å bli et krigersk folk, mente de. Det var særlig disse grupperingene som ville avvise Karlstad-forliket i 1905 og heller ta en krig med Sverige enn å oppgi grensefestningene.

Emneord: Politikk og makt Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. des. 2023 14:24