Albertine og hennes medsøstre

Prostitusjon var legalisert i Kristiania fra 1840-årene til 1888.

Etter intense debatter gjennom 1880-årene mellom kvinnesakskvinner, bohemer og sosialister på den ene siden og teologer, leger og konservative politikere på den andre ble det såkalte reglementeringssystemet avviklet i 1888. Hva var det?

Reglementeringssystemet ble innført i 1840 og legaliserte i praksis offentlig prostitusjon i Kristiania. Andre byer som Bergen og Trondheim hadde ordninger som skilte seg fra den i Kristiania. Reglementeringssystemet gikk ut på at politiet registrerte alle kvinner de mistenkte var prostituerte. Kvinnene måtte gå til kontroll hos politilegen, og kontrollene gikk under navnet visitasjon. I 1881 ble vel 500 kvinner innkalt til politilegens kontor for undersøkelse i Kristiania. Hensikten var å bekjempe den økende utbredelsen av kjønnssykdommer som rammet kvinner og menn i alle befolkningslag.

Albertine – en virkelighetsnær beskrivelse

Maleren og forfatteren Christian Krohg kritiserte reglementeringssystemet i romanen Albertine, som utkom i 1886. Romanen ble beslaglagt av politiet like etter utgivelsen, noe som vakte et voldsomt raseri. Nærmere 5 000 arbeidere samlet seg til protesttog mot beslagleggelsen i et av de aller første store demonstrasjonstogene i norsk historie.

Christian Krohg satte i Albertine søkelys på de harde og ubarmhjertige vilkårene som møtte arbeiderklassens døtre når de skulle ut i livet. Romanen skildrer fattigdom og nød, en kvinnefiendtlig seksualmoral og begrensede muligheter for unge arbeiderjenter. På side etter side skildret Krohg Albertines sult etter opplevelser og lyspunkter i tilværelsen – etter å få dekket ikke bare materielle, men også psykiske og sjelelige behov. Romanskikkelsen Albertine hadde mange medsøstre i den virkelige verden.

Kildene

Dr. Cæsar Hakon Boeck var politilege i Kristiania i perioden 1872–1892. Han undersøkte de prostituerte kvinnene i byen og skrev detaljerte nedtegnelser om dem. Også gjennom folketellinger, kirkebøker, sunnhetsvesenets beretninger og en god del andre kilder er det mulig å følge hver enkelt av kvinnene fra dåpen til de forsvant ut av politiets protokoller.

Portrett av politilege Boeck
Cæsar Hakon Boeck var politilege i Kristiania i en årrekke. Han nedtegnet også livshistorien til flere hundre av Kristianias prostituerte. Boeck portrettert av Knud Larsen Bergslien. Foto: Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum. CC BY-NC

Datidens forfattere og billedkunstnere kan dessuten føre oss litt nærmere og gi innsikt i og forståelse for hva som skjulte seg av drømmer, lengsler, lidelser og nød bak de tørre historiske fakta. I romanen Albertine og i sin malerkunst var Christian Krohg den som leverte det sterkeste vitnesbyrdet om 1880-årenes mest brutale sosiale problem.

Kristiania – en by med «voksesmerter»

Christian Krohg skildrer datidens Kristiania som en by med en dyp og uoverstigelig kløft mellom de sosiale klassene. Går vi til tidens statistikker viser de at befolkningen steg fra 29 000 i 1850 til i underkant av en kvart million innbyggere ved århundreskiftet. "Voksesmertene" meldte seg særlig i de siste tiårene av 1800-tallet. I 1890-årene var nærmere 60 prosent av innbyggerne innflyttere. Befolkningseksplosjon skapte voldsomme sosiale problemer. Storbyen var som en sil, de svakeste falt igjennom og gikk til grunne.

Arbeidsmarkedet var preget av industrialismen i sin mest ukontrollerte form. Nye arbeidsplasser dukket opp som troll av eske. Konjunktursvingningene var hyppige og var påvirket av internasjonale strømninger. Pågangen etter arbeid var i perioder voldsom, men sysselsettingen var usikker og sesongpreget. Arbeidslivet var ikke regulert, og arbeidstakerne sto ubeskyttet overfor arbeidsgiverne.

Kvinnene i yrkeslivet

Svakest stilt var kvinnene. I motsetning til sine mannlige kolleger var de sjeldnere familieforsørgere og kunne derfor lettere trekkes inn og ut av arbeidsmarkedet fordi det ble oppfattet som mindre moralsk forkastelig å si opp en kvinne enn en mann. På den andre siden hadde kvinnene en «fordel» – de var billig arbeidskraft og tjente fra en tredjedel til halvparten av hva menn fikk.

Mens menn oftere fant arbeid på hjemstedet eller emigrerte til oversjøiske land, først og fremst til USA, søkte småbyjenter og jenter fra landdistriktene «lykken» i hovedstaden. De livnærte seg som tjenestepiker, sypiker, strykepiker, butikkjomfruer eller som fabrikkjenter – det siste først og fremst i tekstilindustrien. Arbeidsdagen var lang. Opptil 16 timer i døgnet måtte tjenestepikene stå til disposisjon. Lønningene rakk som regel til livets opphold, men ytterst sjelden til å kjøpe vakre klær eller delta på det som ga glede og variasjon i tilværelsen. 

Veien til prostitusjon

Nærmere 90 prosent av de politiregistrerte kvinnene i Kristiania var rekruttert fra arbeiderklassen. 16 prosent av dem var såkalt «uektefødte» barn, dvs. født utenfor ekteskap, en dobbelt så høy andel som ellers i befolkningen.

Hele 75 prosent av kvinnene syntes å ha vokst opp under problematiske familieforhold – økonomisk og sosialt. I flere familier var en eller begge foreldre falt fra. Barna var av den grunn satt bort til fosterforeldre.

De aller fleste kvinnene som nevnes i politilegens protokoller, hadde tidligere tjent til livets opphold som tjenestepiker i private hjem, eller de hadde arbeidet som sypiker, vaskepiker og fabrikkpiker. Så godt som alle hadde hatt tradisjonelle arbeiderkvinneyrker.

Inntekter og utgifter

Inntektene de prostituerte kunne oppnå på toppen av karrieren, var skyhøye i forhold til hva en vanlig arbeiderkvinne kunne drømme om. I løpet av et par, tre uker kunne de tjene omtrent like mye som en hel årslønn for en fabrikkjente eller tjenestejente. De heldigste tjente opp til 100 kroner i uka, mens en tjenestejente fikk ca. 90 kroner i året, samt kost og losji. I fabrikkene lå kvinnelønningene på fra 5 til 10 kroner uka ved begynnelsen av 1880-årene.

Men kontrasten kunne også bli stor den andre veien: De som tilhørte bunnsjiktet blant de prostituerte, måtte nøye seg med et noen øre for tjenestene sine – om de fikk kunder i det hele tatt. For bordellpikenes vedkommende gikk mesteparten av inntektene til en vert eller vertinne som betaling for kost og losji. De privatboende jentene bodde som regel hos såkalte ruffere eller ruffersker. Dette var personer som leide ut værelser til flere jenter av ganger.

En annen, ikke ubetydelig utgiftspost, var penger til klær og sminke. Det var nødvendig å kle seg utfordrende for å tiltrekke seg oppmerksomhet. Oppsiktsvekkende hatter, drakter, strømper og støvler var ifølge politilegen gjenkjennelige trekk blant de prostituerte. Dr. Boeck skriver i 1882 at særlig kunne hatten være «overordentlig fiffig og smagløs».

Christian Krohgs maleri Albertine i politilægens venteværelse illustrerer klesdrakten til de prostituerte. Foto: Jacques Lathion. Eier: Nasjonalmuseet. CC BY-NC

De prostituertes hierarki

Innen de «offentlige» eller politiregistrerte kvinnenes rekker fantes det to grupperinger: bordellpiker (puellae publicae) og privatboende offentlige kvinner (puellae publicae privatae). De siste var henvist bolig av politiet. Som tredje gruppe kom de «hemmelige» prostituerte, som politiet kunne ha delvis eller ingen kjennskap til. I de store europeiske byene ble det antatt at den skjulte prostitusjonen var fra fem til ti ganger større enn den politiregistrerte prostitusjonen.

I gruppen av «hemmelige» prostituerte finner vi alle avskygninger. Fra kvinner som omga seg med all verdens luksus, til kvinner som knapt hadde penger til mat og klær, og som kanskje nøyde seg med en flaske øl for tjenestene sine. I 1881 skriver dr. Boeck at her fantes de mest «skinnhellige maitresser» og «holddamer» (rikmannselskerinner) som ikke engang husverten ville tro var annet enn dydige, religiøse damer. For de forsømte ikke å gå i kirken – salmeboken lå på kommoden og en symaskin sto på bordet og figurerte som en tilsynelatende inntektskilde.

I kategorien «hemmelige» finner vi også de deltidsprostituerte som gikk til en «vanlig» jobb om dagen, men solgte kroppen sin etter arbeidstidens slutt. Dette var kvinner som arbeidet som syersker, på fabrikker, i tjeneste hos folk, på restauranter og ølutsalg.

Som ellers i samfunnet foregikk det også blant de «hemmelige» prostituerte en viss sosial mobilitet eller bevegelse opp eller ned den sosiale rangstigen. Nesten som en naturlov falt kvinnenes markedsverdi med økende alder. Hadde de ikke giftet seg eller klart overgangen til annet arbeid innen rimelig tid, endte mange av dem som bordellpiker.

Bordellene

Fra 1840 eksisterte det offentlig godkjente bordeller i Kristiania – gjerne kalt «hus». I 1850 var det 17 bordeller i byen. Men «husene» var så uglesett, at ett etter ett ble stengt. I 1880 var det åtte tilbake og de to resterende ble stengt i 1884.

Bordellene lå i Piperviken (der Oslos rådhus ligger i dag), på Vaterland og i Fjerdingen, en «forstad» som lå nord for Vaterland. De «fineste» lå i Piperviken. Bordeller kalt Napoleons Slott, Under Dueslaget og Hudson Bay var velkjente blant byens befolkning.

Kvinnene som betjente bordellene, ble betraktet som de simpleste blant de simple. De var gjerne de eldste og de mest utlevde, men også de som hadde holdt ut lengst.

Som en livsnødvendighet for å kunne overleve med inntil ti mannfolkbesøk i døgnet, ble bordelljentene gjerne følelseskalde og likeglade med alt og alle. Skulle man havne på et bordell, ville man neppe glemme det synet som møtte en, påsto Boeck. Kvinnenes utseende, klær og manerer var ulike enhver annens. De dannet fullstendig en klasse for seg: «Beboerskene er afskrækkende i sit Ydre», skrev han. Og om «beboerskene» så ille ut, så var ikke bordellene et hakk bedre. Men selv de tarveligste bordellene i Kristiania kom ikke opp mot de styggeste i Londons dokker, hevdet politilegen. Han hadde tydeligvis sett dem.

Bordellpikene ble ikke bare rekruttert fra de hemmelige prostituerte, men også fra de som ble kalt de privatboende offentlige fruentimmer eller åttedagerspikene. Navnet fikk de fordi de måtte møte til undersøkelse hver åttende dag og ikke to ganger i uka som de øvrige. Som ungjenter hadde disse hatt gode inntekter, pene boliger og klær, og pleid omgang med «herrer av den bedre klasse». De privatboende offentlige fruentimmer var gjennomsnittlig langt yngre enn bordellpikene og politilegen opplyste i 1879 at den yngste var 19 år, mens den eldste var 24.

Kundene

Ut fra kildene kan vi fastslå at kundene kom fra alle samfunnslag. Politilegen påsto at det bare var arbeiderklassens menn som oppsøkte byens prostituerte, «disse af det borgerlige samfund udstødte, ulykkelige skabninger».

Fra andre kilder vet vi at bildet var mer sammensatt. Blant annet kjenner vi til at borgerskapets menn gikk på «hus» når noe skulle feires. Bjørnstjerne Bjørnson kunne fortelle at eksamensfeiringer ikke sjelden foregikk i slike omgivelser. Det var ikke få av hans venner som hadde fått ødelagt helsen for livstid under et bordellbesøk. Sykejournalene fra sykehusenes hudavdelinger gjenspeiler også en mer sammensatt kundekrets enn det politilege Boeck ga uttrykk for.

Kjønnsykdommer

Så godt som alle registrerte prostituerte ble opptil flere ganger innlagt på Rikshospitalets hudavdeling. Men kvinnene ble som oftest utskrevet uten å være helbredet da det ikke fantes effektive medikamenter.

Utover den uhelbredelige syfilisen og gonoreen, vet vi at prostituerte kvinner også led av andre lidelser som til dels var dødelige: livmorhalsbetennelse, tuberkulose, mangelsykdommer på grunn av feilernæring og store psykiske problemer. Noen av sykdommene førte også til invaliditet og sterilitet.

Ved gjennomlesning av dr. Boecks rapporter blir en stadig slått av de mange abortene og barnefødslene som de prostituerte kvinnene gjennomgikk. Syfilis blir ustanselig nevnt som årsak til aborter og dødfødsler. Barnedødeligheten uhyggelig høy – under en fjerdedel av barna deres vokste opp.

Vi vet at kondom og pessar kom til Norge på 1880-tallet, men vi vet lite om utbredelsen og hvor effektive de var. I 1891 satte straffeloven strenge straffer for offentlig å oppfordre til, eller å veilede i bruk av befruktningshindrende midler. Det er imidlertid sannsynlig at denne formen for beskyttelse i den tidlige fasen hovedsakelig ble benyttet av menn og kvinner fra de øvre samfunnslagene, og av dem som på denne tiden gikk under betegnelsen bohemer.

Prostitusjonens årsaker

I samtiden fantes det mange forklaringer på hvorfor kvinner søkte denne leveveien. Dr. Cæsar Hakon Boeck hadde klare oppfatninger om hvorfor unge kvinner henga seg til prostitusjonen:

Mange kvinder undskylder sig med, at de ved nød og mangel er kastet ind i usædeligheden, og ved at de har været nødt til at forskaffe sig midler til livsophold ved at hengive sig til dem, som kunde opholde dem.

Etter legens mening var det altså ikke materiell nød og mangel som tvang jentene ut på gatene, men pyntesyke og en svak karakter. Boecks etterfølger, politilege Paul Winge, la for dagen tilsvarende holdninger. I 1890-årene hevdet han at «massen» av de profesjonelle prostituerte var «degenererende individer, som paa grund af moralsk defekt, dovenskab, arbeidsskyhed og navnlig forfængelighed drives ind i prostitutionen». 

Kvinnesakskvinner og kulturpersonligheter, blant dem Bjørnstjerne Bjørnson, knyttet prostitusjon til datidens seksualmoral. Dette var en dobbeltmoral som tillot «bedrestilte» menn å ha seksuell omgang før og utenfor ekteskapet med kvinner fra andre samfunnslag enn deres eget – som til og med oppfordret til det. Idealet for borgerskapets kvinner var det motsatte. De skulle være avholdne inntil inngått ekteskap og hadde å holde seg til én og samme mann inntil døden skilte dem ad.

Borgerskapets dobbeltmoral var et stadig tilbakevendende tema i datidens skjønnlitterære verker, som i Albertine. Gang på gang beskrives menns hensynsløse utnyttelse av unge arbeiderjenter. De skjønnlitterære forfatterne fanget et samfunnsproblem.

Men de dårlige tidene til tross, det var bare et fåtall av arbeiderkvinnene som livnærte seg ved prostitusjon. De vanskelige sosiale og økonomiske forholdene kan derfor ikke alene forklare prostitusjonens tilstedeværelse. Problematiske oppvekstsvilkår, et tøft og ukontrollert arbeidsliv samt en kvinnefiendtlig seksualmoral, var utvilsomt av betydning for at unge jenter gikk inn i prostitusjonen. Men bruker vi karakteren Albertine som eksempel, så hadde politilegen i en viss forstand rett: Trangen til opplevelser, litt «luksus» og variasjon i tilværelsen, er også en form for sult, som kanskje og på kort sikt kan tilfredsstilles gjennom prostitusjon.

Av Aina Schiøtz
Publisert 19. okt. 2018 15:47 - Sist endret 25. okt. 2018 14:39