Tokulturlæra

Fra 1850-årene av var oppfatningen om at det norske folket var delt i to kulturer, sentral i den norske nasjonsbyggingsprosessen.

Tokulturlæra spilte en viktig rolle i utformingen av en norsk kulturell identitet, men fikk også ideologisk betydning i den politiske demo­kratiserings­prosessen og samfunnsdebatten generelt i andre halvdel av 1800-tallet. Læren uttrykte et «internt» skille i den norske befolkningen og ble en ideologisk brekkstang mot embetsmennenes kulturelle og politiske hegemoni over det norske samfunnet.

Maleri. Motivet er en gårdsstue, rommet er oplyst av et vindu og lyset faller inn på trebordene i vegger og gulv og gir rommet et lunt preg. Ved vinduet sitter en gruppe mennesker som diskuterer og samtaler. lenger inn i rommet sitter to kvinner og samtaler. Maleriet er fargesterkt og menneskene er kledd i nasjonalromantiske drakter som gir inntrykk av tradisjon og bygderomantikk.
Adolph Tidemands maleri Politiserende bønder fra 1848 er preget av nasjonalromantikken. Samtidig gir maleriet likevel utrykk for noe mer. Bøndene på bildet diskuterer, leser og følger alvorlig med i det som skjer. Slik formidler bildet også et politisk engasjement og økt selvbevissthet. Foto: Grev Wedels auksjoner AS

Tokulturlæra

Tokulturlæras sentrale poenger kan fremstilles slik: Det norske samfunnet var et grunnleggende delt samfunn. På den ene siden stod den tradisjonelle overklassen, embetsmennene og deler av borgerskapet. Disse var kjennetegnet ved sine maktposisjoner, klassiske dannelse, tilknytning til det danske skriftspråket og familiære røtter i utlandet. På den andre siden stod bondebefolkningen, kjennetegnet ved sine røtter i bondestanden, folkelig kultur, norsk talespråk og familiære røtter i Norge. I samtiden ble det ofte snakket om at det eksisterte en «kløft» i det norske samfunnet.

Tokulturlæra bygde på eldre forestillinger om en todeling av det norske samfunnet mellom øvrighet og allmue, men markerte fra 1850-tallet også noe nytt med sin vektlegging av kulturelle, noen ville hevde nasjonale, skiller i den norske befolkningen.

Tegning som viser scene fra en rettsak. Motivet viser en person som bli prøvd for retten som står mid på gulvet, med bøyd hode, i et rom. Midt imot sitter personer som konfererer bak et bord, eller skranke og flere sitter på en benk til høyre for skranken.
Tegningen En rettscenen fra landet fra 1846 av Adolph Tidemand viser møte mellom øvrighet og allmue i tingstua. Foto: Nasjonalmuseet/CC BY-NC

De språklige forholdene i Norge kom for mange til å symbolisere den kulturelle «kløften» i samfunnet. Ivar Aasen var også sentral i utformingen av tokulturlæra. For Aasen gled språklige, nasjonale og sosiale perspektiver sammen: Bondestanden måtte være utgangspunkt for norsk språk og kultur. Målsetningen for tilhengerne av tokulturlæra var at det var landets elite som måtte tilpasse seg til «Landets rette Skik og Maal», som Aasen skrev i Om Dannelsen og Norskheden (1857). Tokulturlæra ble et viktig grunnlag for mye av målrørslas ideologi.

En moderat og radikal retning

Men tokulturlæra favnet langt ut over målrørsla, og den ble et sentralt ideologisk fellesgods innenfor venstrebevegelsen og venstrenasjonalismen. Samtidig finner vi et skille mellom en moderat og en radikal versjon av tokulturlæra.

Historikeren Ernst Sars representerer en moderat retning som de fleste innenfor venstrebevegelsen kunne enes om. Siden tokulturlæra tok utgangspunkt i hvordan man oppfattet historien, var det ikke unaturlig at historikere var sentrale i diskusjonen om læra. For Sars ble forholdet mellom de to kulturene på mange måter hans analytiske grep på norsk historie fra dansketiden og fremover.

Gjennom unionstida med Danmark mente Sars at en fremmed overklassekultur hadde etablert seg «udenpaa eller ovenpaa» det norske samfunnet. Samtidig fortsatte en folkelig kultur med sine eigne særtrekk å eksistere i Norge. Den nasjonale bevegelsen på 1800-talet handlet om en streben etter å «hele det skete Brud», sa Sars i Studentersamfundet i Christiania i 1867 og understreket at dette ennå ikke hadde skjedd. Samme tankegangen finner vi igjen i Sars’ Historisk Indledning til Grundloven, som kom ut i 1882.

Særlig innenfor målsaksmiljøet tok imidlertid tokulturlæra en mer radikal retning. Både Aasmund Olavson Vinje og Arne Garborg la stor vekt på den norske elitens og særlig embetsstandens fremmedhet og omtalte dem som kolonister. Flere, blant dem Garborg, mente det ikke var snakk om to kulturer i Norge, men at det eksisterte to nasjoner. Det var et syn som Sars’ på sin side ikke var enig i, han holdt fast på at det var snakk om to kulturer, og avviste at skillet var nasjonalt.

Sars var aldri noen målmann, men også innenfra målsaksbevegelsen kom det etter hvert kritiske røster. Halvdan Koht tok i 1900 et oppgjør med forestillingen om elitens fremmedhet og mente innflytterne som kom til Norge i løpet av dansketiden og etterkommerne deres, raskt var blitt «fullnorsk i kjøt og blod». Å snakke om to nasjoner ble altså feil, mente Koht, men han holdt fast ved grunnprinsippene i tokulturlæra og som Sars understreket han at nasjonal samling måtte være målet.

Motstand

I miljø som støttet embetsmannseliten, avviste man tokulturlæra. Blant dem var filosofen Marcus Jacob Monrad og historikeren Ludvig L. Daae. Også historikeren Yngvar Nilsen avviste i Træk af den norske bondestands kulturudvikling (1881) tokulturlæra kategorisk: «Den hele lære om de to folk i folket maa betegnes som en misforstaaelse», skrev han. Noen år senere, i 1886, utdypet han kritikken i et innlegg i studentersamfunnet, Er der i Norge et Folk eller to Folk, en Kultur eller to Kulturer? (trykt samme år).

Folkelig frigjøringsideologi?

På mange måter var tokulturlæra uttrykk for en folkelig frigjøringsideologi. Tilhengerne av læra ønsket å heve flertallet av det norske folk, bøndene, til kulturell og med årene politisk makt på bekostning av den tradisjonelle eliten. De aksepterte ikke embetsstandens kulturelle, sosiale og politiske hegemoni og mente tiden var kommet for at den tradisjonelle eliten måtte tilpasse seg folket.

Emneord: Kultur og religion Av Jens Johan Hyvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. jan. 2024 12:34