Ottars beretning

Kildeintroduksjon

Den eldste kilden om Norvegr, "Nord-veien".

Ottars beretning er en reisebeskrivelse av det som ble Norge og Norden. Opphavsmannen til reisebeskrivelsen er den nordnorske høvdingen Ottar.

Ottar besøkte hoffet til den angelsaksiske kongen Alfred den Store, konge av Wessex på slutten av 800-tallet. På den tiden fikk kong Alfred oversatt Orosius’ klassiske historieverk fra 400-tallet til gammelengelsk. Denne boka manglet geografisk informasjon om Europa nord for Alpene da det var en ukjent del av verden for Orosius. Kong Alfred fikk da føyet til informasjon om Europa nord for Alpene etter det Ottar fortalte ved hoffet. 

Kilden er den første som nevner Norvegr, "Nord-veien" og beskriver landet, folket og skikkene der. Hva var det som bant disse folkene sammen?

Angelsaksisk tekst som omtaler Ottar
Ottars beretning begynner slik: "Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn..."

Kilden

Tittel: Ottars beretning
Datering: ca. 890
Opphav: Angelsaksiske manuskripter fra 900- og 1000-tallet.
Hentet fra: Arthur O. Sandveds oversettelse i Tidsskriftet Ottar 5/1995, Tromsø Museum.
Rettigheter: Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse av Ottar/Tromsø Museum

Mer informasjon om kilden

Ottar fortalte sin herre, kong Alfred, at han bodde lengst nord av alle nordmenn. Han sa at han bodde nord i landet, ved Vesterhavet. Men han fortalte også at landet strakte seg meget langt nordover derfra, men det er helt ubebygd unntatt at på noen få steder her og der slår samer leir, for å gå på jakt om vinteren, og for å drive fiske ved havet om sommeren.

Han fortalte at han ved en anledning ønsket å undersøke hvor langt landet strakte seg rett mot nord, eller om det bodde noe menneske nordenfor den øde strekning. Så fór han rett nordover langs kysten. I tre dager hadde han hele tiden det ubebodde landet på styrbord side og det åpne havet på babord. Da var han så langt nord som hvalfangerne drar på det lengste. Så fortsatte han rett nordover så langt som han kunne seile i løpet av tre dager til.

Da bøyde landet seg rett mot øst eller sjøen gikk inn i landet – han visste ikke hvilken av delene. Men han visste at der ventet han på vind fra vest og en smule fra nord, og seilte så østover langs kysten så langt som han kunne seile i løpet av fire dager. Der måtte han vente på vind rett fra nord fordi landet bøyde rett mot syd, eller sjøen gikk inn i landet – han visste ikke hvilken av delene. Så seilte han derfra rett sydover langs kysten så langt som han kunne seile i løpet av fem dager. Der var det en stor elv som strakte seg innover i landet. Så dreide de oppover elven, for de våget ikke å seile forbi den av frykt for fiendtligheter, fordi landet var helt ubebodd på den andre siden av elven. Før det hadde han ikke støtt på noe bebygd land siden han dro fra sitt eget hjem, men hele veien var det ubebygd land på styrbord side – unntatt fiskere og fuglefangere og jegere, og de var alle samer – og hele tiden var det åpent land på babord side.

Bjarmene hadde dyrket sitt land meget godt, men de våget ikke gå i land der. Med ter-finnenes land var helt ubebygd, unntatt der hvor jegere hadde slått leir, eller fiskere eller fuglefangere.

Bjarmene fortalte ham mange beretninger både om sitt eget land og om de landene som lå omkring dem, men han visste ikke hva som var sant av dette fordi han ikke selv hadde sett det. Han syntes samene og bjarmene talte nesten samme språk.

Foruten å utforske landet dro han dit først og fremst på grunn av hvalrossene, fordi disse har meget fint bein i sine tenner – de brakte noen slike tenner til kongen – og deres hud er meget velegnet til skipstau. Denne hvalen er mye mindre enn andre hvaler: den er ikke mer enn syv alen [ca. 3,5 m] lang. Men den beste hvalfangst finnes i hans eget land; de er åtte og førti alen [ca. 24 m] lange og de største femti alen [ca. 25 m] lange. Han fortalte at han og fem andre drepte seksti av disse på to dager.

Han [Ottar] var en mann svært rik på den slags eiendom som deres rikdom består i, det vil si dyr. Han hadde ennå på den tid da han besøkte kongen [Alfred], seks hundre usolgte tamme dyr. Seks av dem var lokke-rein. De er meget kostbare fordi de fanger ville reinsdyr med dem.

Han var blant de fremste menn i landet. Likevel hadde han ikke mer enn tyve kyr og tyve sauer og tyve griser; og det vesle som han pløyde, det pløyde han med hester [i England var det vanlig å pløye med okser].

Men deres rikdom er for det meste basert på den skatt som samene betaler dem. Denne skatt består i dyrehuder og fuglefjær og hvalbein og skipstau som er laget av hvalhud og selhud. Enhver betaler etter sin stand. Den fornemste må betale femten mårskinn og fem reinskinn og et bjørneskinn og ti ambarer fjær og en bjørne- eller oterskinnskofte og to skipstau; hvert av disse skal være seksti alen [ca. 30 m] langt; det ene skal være laget av hvalhud, det andre av selhud.

Han fortalte at nordmennenes land var meget langt og meget smalt. Alt det av det som enten kan brukes til beite eller pløyes ligger ved havet, og selv dette er meget berglendt noen steder. Det ligger øde fjellstrekninger mot øst og ovenfor, langs det bebygde land. På disse fjellområdene bor det samer. Og det bebygde land er bredest sydpå og smalere etter hvert som man kommer lengre nord. Sydpå kan det være seksti mil bredt eller en smule bredere, og midt på, tredve eller bredere; og nordpå, sa han, der hvor det er smalest, kunne det være tre mil bredt til fjellstrekningen. Og så er fjellet på noen steder så bredt som man kan fare over i løpet av to uker, og på andre steder så bredt som man kan fare over på seks dager.

Langs den sydlige delen av landet på den andre siden av fjellet, er Svealand, helt til den nordlige del av landet; og langs den nordlige del av landet, kvenenes land. Kvenene drar stundom på herjetokter mot nordmennene over fjellet, og nordmennene stundom mot dem. Og det finnes meget store innsjøer overalt i fjellområdene, og kvenene bærer sine båter over land til disse innsjøene og derfra herjer de hos nordmennene. De har meget små og meget lette båter.

Ottar fortalte at det distriktet han bodde i kaltes Hålogaland. Han sa at ingen mann bodde nordenfor ham. Det er en kjøpstad som heter Skiringssal i den sydlige del av landet. Dit sa han at man ikke kunne seile i løpet av en måned dersom man gikk i land om natten og hver dag hadde god bør; og hele veien må man seile langs land. Og på styrbord har man først Irland og deretter de øyene som ligger mellom Irland og dette land [England]. Deretter har vi dette landet på styrbord side til man kommer til Skiringssal; og hele veien har man Norge på babord.

Syd for Skiringssal strekker det seg en meget stor sjø inn i landet. Den er bredere enn noen mann kan se over. Og Jylland ligger rett over på den andre siden og deretter Sillende [Sønderjylland]. Denne sjøen strekker seg mange mil innover i landet.

Og fra Skiringssal sa han at han seilte til den kjøpstaden som kalles Hedeby i løpet av fem dager. Den ligger mellom vender og sakser og Angeln, og hører inn under danene. Da han seilte dit fra Skiringssal, hadde han Danmark på babord og på styrbord hadde han åpent hav i tre dager, og deretter, i to dager før han kom til Hedeby, hadde han på styrbord Jylland, og Sillende og mange øyer. I de landområdene bodde anglene før de kom hit til lands. Og i to dager hadde han på babord de øyene som hører inn under Danmark.

Publisert 8. mars 2018 12:02 - Sist endret 10. jan. 2019 21:31