Debatt om 25. september-plassen

Kildeintroduksjon

Dag Solstads roman hyller innsatsen til Folkebevegelsen mot EF, kritiserer sosialdemokratiet og skapte samfunnsdebatt.

Dag Solstad (f. 1941) er en sentral og prisvinnende norsk samtidsforfatter. I 1970-åra skrev han sosialrealistiske romaner, noe 25. septemberplassen er et eksempel på.

Handlingen i romanen foregår fra freden i 1945 til 1972, også kalt "sosialdemokratiets gullalder" og handler om to generasjoner i en arbeiderfamilie. I romanutdraget under ser man tilbake til kvelden 25. september 1972 da folkeavstemningen om norsk medlemskap i EF fant sted.

Fremstillingen av folkebevegelsen mot EFs arbeid, arbeidernes kår i sosialdemokratiet og den politiske utviklingen i etterkrigstiden skapte debatt i pressen, som du kan lese flere kildeutdrag fra under romanutdraget.

Dag Solstad fotografert av Tom Sandberg. Eier: Forlaget Oktober.

Kilden

Tittel: 25. septemberplassen
Datering: 1974 og 1975
Opphav: Dag Solstad
Hentet fra: Dag Solstad: 25. septemberplassen. Aschehoug 1974 og For og imot, en samling av pressens anmeldelser og omtaler. Aschehoug 1975
Rettigheter: Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Aschehoug.

Mer informasjon om kilden

Utdrag fra 25. septemberplassen:

Om kvelden 25.september var det såkalt valgvake nede hos Harry Ahlsen på Damhaugen. Der blei det fullt hus. Anne og Inge var der. Wiggo var hos familien Nordskog. – Skal du ikke ned i Folkets Hus da, hadde Inge spurt Eivind Nordskog, for å feire resultatene sammen med Folkebevegelsen? – Nei, svarte Nordskog, nederlag nytes best aleine. – Det blir ikke noe nederlag, svare Inge, det blir en stor seier. Og det blei det. Ei stund så det mørkt ut, men det lysna etter midnatt. Stemningen steig faretruende i det gamle huset nede på Damhaugen. Axel var der, enda han egentlig skulle ha jobba den natta, men han hadde ordna seg med bytte. Han var full som ei alke, og glad som ei lerke. Han hadde vendt hjem nå. De satt klistra til fjernsynsskjermen alle sammen. Det er det beste fjernsynsprogram som noen gang har vært sendt i norsk TV. Hvorfor kommer det ikke som ønskereprise? 54 % av folket har ikke noe større ønske enn å se det programmet om igjen. Men det kommer nok aldri som ønskereprise. For det er for avslørende. Makta hadde lidd nederlag. En fornærmelse. Skal Knut Frydenlund, som i dager var Norges utenriksminister og en Stor Mann, tåle den forsmedelsen at folket enda en gang skal får se hvordan han tok det Store Nederlaget? Nei, det er umulig, man er ferdig med EEC-kampen nå. I TV. Men husker dere Knut Frydenlund på TV-skjermen natt til 26.september 1972 da det var avgjort at folket hadde sagt NEI? Han svetta. Han svetta akkurat slik som folk svetter når de ser et spøkelse, noe de trur er en hallusinasjon. Knut Frydenlund så det han ikke trudde på: Nemlig at folket hadde vilje. Og den dag i dag går Knut Frydenlund og vennene hans rundt og lurer på om det ikke var en hallusinasjon.

Makta hadde lidd et nederlag. Det utrulige hadde skjedd. Men forandra det Norge? Motstandsbevegelsen hadde vært i arbeid i to år. Hva gjorde de? Etterpå kan man spørre hverandre: Ja, hva gjorde vi egentlig? Vi kan si: Vi holdt møter, vi diskuterte, hadde studiesirkler, solgte materiell, satte opp stands, spredde aviser og løpesedler i postkasser, organiserte folk i motstandsarbeidet, greidde å gjøre dette til et spørsmål som alle og enhver måtte ta stilling til, for seg sjøl. Tilhengerne skreik: Tillit, tillit, det er et spørsmål om tillit.

De tapte.

Forandra det Norge?

Ja. [...] 

EEC-kampen blei vunnet av vanlige folk. Det var en stor seier, men den blei ikke vunnet av noen ny mennesketype. Den blei vunnet av vanlige folk, som var temmelig lik dem alle kjenner fra seg sjøl: Kjedelige, redde, forvirra, aggressive, hjelpeløse. Det var en seier vunnet av folk som ikke torde vise seg på gatene, enn si gå i demonstrasjonstog, hvis det da ikke kom så mange at de kunne gjømme seg i mengden. Det var en seier vunnet av et folk som er undertrykt av Kapitalen, og ikke er fritt, og som dessuten halvt er blitt ødelagt av sosialdemokratiets klasseforræderi. Den blei vunnet av folk som Axel Nyland, Eivind Nordskog, Inge Nyland, Anne Nyland, og kanskje til og med Grethe Nyland (som det går rykter om stemte Nei). Folk som er redde, forvirra, som sliter og baler med sitt. Det er mange av dem. Mange nok av dem. De sa nei til råttenskap. De sa ja til norsk sjølråderett, (som vi ikke har). Året etter, i 1973, hang det en plakat i form av en kalender rundt omkring i mange norske progressive hjem. Den bar innskrifta: Gratulerer med seieren 25. september 1972. Kampen fortsetter 1973.

Utdrag fra For og imot, en samling av pressens anmeldelser og omtaler.

Forord

Forlaget har med interesse registrert det forskjelligartede utgangspunkt som har ligget til grunn for vurderingen av Dag Solstads siste roman, "25. septemberplassen". Et fyldig antall anmeldelser og omtaler etter utgivelsen i fjor høst illustrerer dette forhold. Når vi nå utgir en komplett (til dags dato) samling av dette materialet, er det fordi vi tror trykksaken vil være av interesse for alle som vil studere Dag Solstads forfatterskap generelt, og "25. septemberplassen" spesielt. Oslo, 28. april 1975.

”Under sosialdemokratiets svøpe” intervju med Dag Solstad i Dagbladet 28/8-74.

Dag Solstad: - Denne siste er også i høyeste grad en politisk bok. Den overordnede oppgaven har nemlig hele tida vært å beskrive Norge under sosialdemokratiets svøpe. Den handler om etterkrigstida i Norge, og da må en nødvendigvis skrive om sosialdemokratiet. Det har selvsagt preget folk, og kjennetegnene... ja – det er det som er hele boka. Jeg har skrevet boka for å skjønne det landet jeg selv lever i. Og en kan ikke forstå landet uten å forstå sosialdemokratiet. En kan heller ikke være den kraften en forfatter kan være og bør kunne være hvis en ikke skjønner sosialdemokratiet som de aller fleste arbeidsfolk i Norge har stemt på, år etter år. [...]

- Det er ingen desillusjonert bok, slår han fast. - Jeg vil prøve å forstå folk, vite hvordan de er blitt som de er. Hvordan det er mulig at en mann som i 1945 bevisst stemte med Arbeiderpartiet fordi han ville sosialisme, i 1972 stemte ja til EF. Hvordan det har seg at sønnen til en mann som i 1947, 32 år gammel, står på torget 1. Mai og hører talerne si: ”Nå er tida inne, alt peker i retning av sosialisme,” ikke har vært på et fagforeningsmøte, til tross for at han jobber og er 29 år gammel. Kort sagt: hvorfor mange av de folka som i etterkrigstidens Norge trodde på sosialismen, stemte ja til EF. Det må jo bli en beskrivelse av makt og delvis en politisk analyse av kampen mot EF sentralt, sier Solstad. 

- Jeg prøver også å stille spørsmålet om hvorfor folket ikke har makten i Norge, for det mener jeg det ikke har. Jeg tror bokens overordnede synsvinkel er: Folket skal ha makten i sitt eget land, og alt som foregår i boka er stilt opp mot denne selvfølgelige tese. Og i den grad det sies noe om metodene, sies det rett fram. Jeg vil aldri legge skjul på selvsagte ting, jeg vil ikke mystifisere noe som helst. [...]

”Den sosialdemokratiske arbeiderklasse” av Paal Brekke i Dagbladet 20. november 1974

[...] ”Sosialistisk realisme” har hos oss bare tilhørt den nedsettende kunst-litteraturterminologi, med henvisning til Stalin-tidens Sovjet. Dag Solstad gir begrepet en aktuell, herværende betydning. Hans ”25. september-plassen” er en kollektivroman, en arbeiderroman, en politisk roman. Den er lokalisert til byen Halden, beskrevet som arbeidssted og bosted for industriarbeidere. Elva Tista, som renner gjennom den, er død; og Iddefjorden utenfor er død. Men denne totale forurensing er av nyere dato: et konkret vitnesbyrd om etterkrigstidens gode konjunkturer her til lands og i den vestlige verden. [...] Det er dette stykke lokal norgeshistorie, tidsmessig plassert mellom frigjøringen 1945 og EF-avstemningen 1972, som egentlig er bokens ”handling”. Hvordan har den faktiske utvikling kunnet foregå? Hvordan kunne kjempende sosialister, som etter frigjøringen visste de var i flertall i landet, og som iallfall da så fremtiden åpen mot et virkelig arbeiderstyrt Norge – hvordan kunne de så mannsterkt slutte opp om samarbeidslinjen?

”Kokkelimonke i Halden” av Per Haddal i Vårt land 27. november 1974

[...] Det er jo et ekstremt politisk syn som her legges fram. Men det er konsekvent anvendt til en politisk roman som teknisk sett er rosverdig på mange måter. Den karakter kan vi ikke gi det politiske synet. Og det hender jo at den pågående politikken svekker romanen og gjør den trettende. 

Likevel er det mangt av teknisk natur som for eks. kristne romanforfattere kan lære av Solstad. For han makter altså å mynte et livssynsprogram ut i gangbar litterær valuta. Og det er noe av det vanskeligste en forfatter kan påta seg – å forkynne i romanform slik at kravet til den litterære kvaliteten ikke lider. 

”25.septemberplassen” – hardaste slaget mot sosialdemokratiet på prent etter krigen” av Knut Johansen i Klassekampen 27. november 1974.

Boka er på 300 sider, og du synest kan hende ho er dyr – 59 kroner. Men det er i alle fall vel brukte pengar. Og eg trur kvart eksemplar som blir kjøpt vil gå frå hand til hand og bli lese og diskutert som bøker sjeldan blir – av arbeidsfolk, ikkje berre av spesialistar i pressa. [...] Kjærleiken hans til arbeidarklassen gjer at han har greidd å la tankane og kjenslene og vonene til dei han skriv om stå fram på deira eigne vilkår, og la domen råke dei som har teke sjølvkjensla frå arbeidarklassen, som Stalin så råkande har sagt om sosialdemokratane i arbeidarrørsla. Boka er det hardaste slaget mot sosialdemokratiet som har stått på prent etter krigen, fordi det går så djupt og skildrar utviklinga så nøye. Samstundes glør ho av hylling til kommunismen, på en endefram og naturleg måte eg ikkje har sett maken til. [...]

Publisert 9. nov. 2018 14:41 - Sist endret 6. nov. 2019 15:43