Paulus Utsi (1918-1975) var en samisk poet, reingjeter, lærer og sløydhåndverker født i Troms. Under kan du lese noen av hans mest kjente dikt.
Utsi-familiens siida - en organisert gruppe reineiere som driver rein i et større fellesskap - hadde i generasjoner flytta mellom en sommerboplass i Norge og en vinterboplass ved den svensk-finske grensa. I 1919 tvang myndighetene dem til å flytte til Jokkmokk i Sverige. Derfra ble de på nytt tvangsflytta på grunn av oppdemming og vannkraftutbygging langs Luleälven. Utsi levde mesteparten av livet i Sverige.
Samisk litteratur har en lang muntlig tradisjon. I 1970- og 80-åra utkom flere samiske litterære utgivelser som gir et innblikk i samenes livsform og kultur.
Kilden
Tittel: | Ildstedene synger |
---|---|
Datering: | 1974 |
Opphav: | Paulus Utsi |
Hentet fra: | Ildstedene synger. Samisk samtidslitteratur redigert og oversatt av Laila Stien. Tiden Norsk Forlag, 1984. |
---|---|
Rettigheter: | Gjengitt med tillatelse av Tiden Norsk Forlag. |
Mer informasjon om kilden
[Diktene er oversatt til norsk. Lenger ned på siden kan du via en lenke lese flere av Utsis dikt på samisk og norsk.]
Mitt land
Farvel mitt land
Stiene har blitt smale
Motvillig med tunge steg
tvinges jeg til å forlate hjemmet
I mitt milde varme moders mål
har fremmede ord slått rot
Bli i minnet boplass
barndommens lekeplasser
Klangen fra bjellene på fars tamokser
gir gjenlyd dypt inne i meg
Innvokst er reinsmerket på netthinnen
I hjertet følelsen
Jeg vil minnes fars vandringsstav
Senn [snøre], rep og redskapsveske
I minnet går flyttingen med raid [reinslede]
Ved den lille bekken finnes min
reinsbukks halve kløv
Ferden går i kløvsadel gjennom dalen
Slipp ikke det liv du har arvet
Hold det fast med hele ditt jeg
Retten til det landet du har mistet
Så lenge
Så lenge vi har vann, der fisken svømmer
Så lenge vi har land, der reinen går og beiter
Så lenge vi har skoger, der ville dyr kan gjemme seg
er vi trygge på denne jord
Når heimplassen er borte og markene rasert
- Hvor skal vi da holde til?
Vårt eget land, vårt levebrød, har skumpet inn
fjellvann har steget
elver er tørrlagt
bekkene synger med sorg i stemmen
markene svartner, gresset visner
fuglene tier og flyr
Godene vi har fått
rører ikke hjertene våre
Det som skulle gjøre alt så lett
har ingen verdi
Smertefull er vandringen
på harde steinveier
Stille gråter fjellets folk
Mens tida iler
tynnes blodet ut
språket klinger ikke lenger
vannet slutter å bruse
Strandløs strand
Jeg forstår ingen ting
kjenner tungsinn
Bare se deg om
Hele siidaer er borte
de fremmede har lurt oss
Deres sult har ingen grenser
Jeg står ved en strand
en strandløs strand
Bare se deg om
Gamle strender finnes ikke mer
de fremmede har tatt dem
Deres sult har ingen grenser
Jeg ser folk bøye seg
på et åpent hav i uvær
Bare se deg om
Loven er ikke lenger rettferdig
de fremmede har stilt sine krav
Deres sult har ingen grenser
I våre fedre ser jeg
ei seig sterk slekt
Bare se deg om
Vi må tåle grove overgrep
de fremmede krenker oss
Deres sult har ingen grenser
Ingen ting
Ingen ting blir
så djupt igjen
hos menneskene
som morsmålet
som løsner tankene
folder ut sinnet
og lindrer livet
Vårt liv
Vårt liv
er som et skispor
over den hvite vidda
Vinden visker det ut
før det gryr av dag
Kalven
På sterke ben går jeg
Og ser på markene
som tar imot meg
Bukken vandrer over stokk og stein
Hvor er den nå på veg?
Lille kalv vi skal til fjells
Voks deg til raskt så du orker å trave
Det suser i trærne
Vi gir oss i veg lengre bort
Til våre fjell
Boplasser
marker
Hundens språk
Gjeterhunden:
Når min husbond begynner å pakke
og henger lassoen over skuldra
blir jeg glad
vifter på halen
Jeg skal få komme til reinen
Og være min herre til hjelp
Tse, tse, Tjalmmo tseh
Nå drar vi til reinen
Huh, min hund, bakover!
Tse-gau, få med flanken!
Tse-ga-hou lengre ut!
Hoh, hoh!
Teltets feste
Kvinnen er teltets feste
hennes rørsler sikre
holder teltets folk sammen
Når det lysner
stiger røyk opp
Morgenfrisk gløtter hun på døra
hunden logrer med halen
Originalkilde
Les flere dikt av Paulus Utsi på norsk og samisk hos Nasjonalbiblioteket