Norges rikes storhet og grenser

Kildeintroduksjon

En topografisk beskrivelse av Norge.

Omkring 1520 vokste et lærd miljø fram i Bergen, og etterhvert også i Oslo og Stavanger. Menneskene i disse miljøene ble omtalt som humanister, altså lærde kjennere av språk og historie. De norske humanistene var en del av et større europeisk kunnskapsmiljø som skrev detaljerte skildringer av folks historie, miljø og levekår.

Kildeutdraget under er hentet fra er et historisk-topografisk verk skrevet av Peder Claussøn Friis, norsk prest og humanist. Hans bok, Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse, inneholder beskrivelser av hele Norgesveldet, inkludert alle øyene i vest. Han skriver om de ulike landsdelenes geografi, befolkning og historie.

I kildeutdraget under kan du lese Peder Claussøn Friis beskreivelse av Norges geografi.

Peder Claussøn Friis (1545-1614) - efter en tegning af Johannes Flintoe
Portrett av Peder Claussøn Friis (1545-1614) - laget etter en tegning av Johannes Flintoe.

Kilden

Tittel: Norges og omliggende øyers sannferdig beskrivelse, kap. 2: Om Norges rikes storhet og grenser
Datering:  1632
Opphav: Peder Claussøn Friis
Hentet fra: Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse : Indholdendis huis vært er at vide, baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc Vilkor, saa vel i fordum Tid, som nu i vore Dage
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

Om Norges rikes storhet og grenser

Dette landet har sitt sted og sin plass så langt mot nord at ikke noe  annet land er bygget eller besatt med folk nord for dette riket, før man kommer enda lenger forbi, og bøyer ned mot sør igjen på den andre siden.

Og er det så beliggende, at den sørligste part av landet, som strekker seg lengst ut i havet mot sør og kalles Lindesnes, ligger under Norledingens eller Nordstjernens høyhet 58. grad. Men den nordligste ende ved Vardøen ligger ved et trinn under den 70. grad.

Dette riket er meget stort og vidt, med store øde fjell og berg, med myrer og kjerr, og øde plasser og store skoger og usiviliserte områder, og likeså store sjøer og ferske vann, og store og lange elver og åer, og utallige bekker, store og små, og er det her ennå mye mer ubygd og usett i landet enn det er bygd og besatt. Aldri har noen vært til, som har gjennomvandret dette land i alle bygde hjørner. […]

En godt bevandret mann beskrev meg en gang dette riket således, at hele Norge er en  klippe, overstrødd med jord her og der, hvilken jord på grunn av sin ufruktbarhet er unyttig. Samme klippe eller fjell kan sammenlignes med et stort tre, som ligger som om det er felt ned fra øst og mot vest, hvis rot og nederste stamme er det store villniset og øde fjell mellom Sverige og den midterste del og øverste part i dette land.

Den første store gren av samme stamme er det ubegripelige store fjell som strekker seg  nordfra mellom Trøndelag og Herjedalen, og siden mellom Trøndelag og Jemtland, og siden alt nord mot landsenden. Det fjellet har Nordland og Finnmark på den venstre side og de svenske landene på den østre side, som lappefinnene [samene] vanker på, og det kalles Kjølen, for den står opp i luften som en kjøl står opp på et hvelvet skip.

Den andre gren gir samme klippe fra seg mot sør, mellom Hedmarken og Østerdalen, men den gren er ikke en tyvendepart mot den første å regne.

Vest for disse to grenene er samme fjell 12 mil over der som det er smalest, som er i mellom sør for Gudbrandsdalen og nord for Oppdal. Og det kalles Dovrefjell, etter en liten bondegård som ligger straks på den søndre side, der som man drar opp på fjellet, som kalles Dovre, derav har samme fjell sitt navn.

Siden strekker Dovrefjell sine store grener ned i Vesterhavet; en part mellom Trondheim og Romsdalen (der er den store eikenøtt eller knopp Romsdalshorn, som er som en pynt på en gren som en himmelhøy tinde og spiss klippe), og det er 14 mil over der som det er smalest, på de steder som ingen folk bor.

En part strekker seg mot sør, mellom Romsdal og Gudbrandsdalen, og siden mellom Gudbrandsdalen og Valdres, Telemark og Setesdal, og ender i havet på Agder. Men toppen bøyer seg sør fra Romsdal, i mellom Vesterhavet og Valdres og Hallingdal, og siden i mellom Vesterhavet og Setesdal, og kommer i havet, én part i fjordene nord ved Stavanger, og én part på den sørligste odde i Norge, ved Lista og der omkring.

Man kan tenke at de små kvister på det falne tre, kan sammenlignes med alle andre små fjell som strekker seg her og der mellom dalene fra samme store fjell.

Rommene mellom grenene og kvistene kan forstås som de store slette plasser og daler eller store vann og elver som ligger iblant og mellom klippene.

Men bladene kan forstås som hver eneste plass som folk bor på, og gårder og åker og eng mellom klippene eller vannene eller i dalene.

Les original kildetekst

Dette land haffuer sin sted oc plaß mod Norden/ saa at intet Land er bygt eller besat met Folck/ ret Norden for dette Rige/ under denne parallelo, før end mand kommer Nordledigen forbij/ oc bøjer paa den anden side op mod Sønden igien/ Oc er det saa beliggendis/ at den sønderste part aff Landit/ som strecker sig lengst ud i Hafuit mod Sønden/ oc kaldis Lindesnæs/ ligger under Nordledingens eller Nordstiernens høyhed 58 grad/ Men den Nordiste ende ved Vardøen ligger ved en pas under den 70 grad.

Dette Rige er et megit stoert oc vijt begrebit Land/udi huilcket ere store øde Field oc Bierge/met Moraßer oc Kiæer/ oc øde Plaßer oc store Skoufue oc udørcken/ oc lige saa store Siøer oc ferske Vand/ oc store oc lange Elffuer oc Aaer/ oc utallige Becke/ store oc smaa/ oc er her endnu megit mere ubygt oc ubevaanet i Landet end her bygt oc besæt er; Oc aldrig haffuer nogen værit til/ som haffuer igiennemvandret dette land udi alle bygde Orter.

[…]

En vel bevandret Mand bemalede mig en gang dette Rige saaledis/ at alt Norrig er en heel Klippe/ offuerstrød med Jord her oc der/ huilken Jord dog største parten for sin ufructbarhed er ugafnlig/ oc kand samme gandske Klipppe eller Field lignes/ ved et stort Træ/ som kand være omfaldet fra Østen oc mod Vesten; huis Roed oc nederste Bull er det store vildnisse oc øde Field imellem Suerrig oc det middelste deel/ oc offuerste part i dette Land: Den første store green aff samme Bull/ er det ubegribelige store Field/ som strecker sig der nord fra imellem Trondelaufen oc Herdalen/ oc siden imellem Trondelaufue oc Jemteland/ oc siden alt nord til Lands enden; haffuendis Nordland oc Findmarcken paa den venstre siide/ oc de Suenske Lande paa den Østre siide/ oc kaldis det Kiøllen/ thi den staaer op i Luften/ som en Kiøel staaer op paa et huelt Skib/ som Lappefinderne vancker paa/ oc her effter skal beskriffuis.

Den anden Green giffuer samme Klippe fra sig imod Sønden/ imellem Hedmarcken oc Østerdalen/ men den green er icke den tivende part/ mod det første at regne.

Vesten for disse to Greene er samme Field 12 mile offuer/ der som det er smaleste/ som er imellom Guldbrandsdalen Sønden fore/ oc Opdalen Norden fore/ Oc kaldis paa den sted oc part/ Doffrafield/ aff en liden Bøndegaard/ som ligger strax paa den Søndre siide/ der som mand drager op paa Fieldet/ oc kaldis Doffra/ der aff haffuer samme Field sit naffn.

Siden udstrecker samme Doffrafield sine store Greene alt ned i Vesterhaff; En part imellem Trondheim oc Rumsdalen/ (det er det store Agern eller Knop Rumsdals Horn/ som er lige som en beprydelse paa den Green/ en himmelhøy tinde oc spidz Klippe) oc er 14 mile offuer paa de steder/ som ingen Folck boer/ der som det er smalest/ oc en part udstrecker sig mot Sønder/ imellem Rumsdal oc Guldbrandsdalen; oc siden imellem Guldbrandsdalen oc Valders/ Tillemarcken oc Settersdal/ oc endis i haffueit paa Agdesiden/ Men Toppen bøyer sig Sønder fra Rumsdal/ imellem Vesterhaff oc Valders/ oc Haldingsdal/ oc siden imellem Vesterhaff oc Settersdal/ oc kommer i haffuit/ en part i Fiordene norden ved Stavanger/ oc en part paa den Sønderste odde i Norrig/ ved Liste oc der omkring.

Hues smaa Quiste/ som mand kand tæncke paa samme falden Træ at være/ det lignis ved alle andre smaa Field/ som udstrecker sig her oc der imellem Dalerne/ fra samme store Field.

Rommene imellem Greenene oc Quistene/ der ved kan forstaaes/ huis store slette Plaße oc Dale eller store Vand oc Elffuer/ som ligge iblant oc imellem Klipperne.

Men ved Bladene kand forstaaes huer slet Plaß som Folck paa boer/ oc Gaarder staa/ oc Ager oc Enger imellem Klipperne eller Vandene/ eller i Dalene.

Publisert 12. juni 2018 11:57 - Sist endret 19. des. 2018 16:03