Fire fortellinger om Stiklestad

Samme kilder kan gi ulike tolkninger. Der kilder er sparsomme eller fraværende er det større sjanse for at hendelser blir tolket forskjellig, som slaget på Stiklestad.

Forskjellige tolkninger av en hendelse betyr at vi ser på en hendelse fra ulike vinkler. Finnes en sannhet om slaget? Kan vi nå tilbake til det «opprinnelige» Stiklestad - den ene korrekte vinklingen?

Slaget på Stiklestad er et vendepunkt i norsk historie. I kjølvannet av slaget ble Olav Haraldsson til Olav den hellige, nordmenn ble kristne og kastet av seg det danske åket. Stiklestad er historie, religion og moderne kulturindustri. Men Stiklestad er også lag på lag av tradisjoner og myter. Kan vi nå tilbake til det «opprinnelige» Stiklestad? Det enkle svaret er nei: Slaget er så innvevd i senere legender og fortellinger at vi umulig kan gjenskape hva det egentlig handlet om. Men selv om kongesagaene er skrevet flere hundreår senere og er preget av sagaskrivernes interesser, så rommer de likevel spor av fortiden.

Hellig-Olavs død på Stiklestad. Motiv fra Haltdalen stavkirke i Sør-Trøndelag. Foto: Eirik Irgens Johnsen/Kulturhistorisk museum, UiO

Stiklestad som politisk-religiøst vendepunkt

Stiklestad var noe av det første nordmenn begynte å skrive om i middelalderen, men ikke før det var gått over hundre år siden slaget stod. Initiativtaker var Øystein Erlendsson, leder for det som i 1152/53 var blitt et selvstendig norsk erkesete. Elleve år senere kronet han Magnus Erlingsson til konge som den første i Norden.

Erkesetet kom helt konkret til å bygge på Olavs hellighet. Olavs døde legeme var etter slaget blitt brakt fra Stiklestad til Kristkirken i Nidaros, som ble et viktig pilegrimsmål.  Erkebiskop Øystein skrev videre en beretning om kong Olav, kalt Passio Olavi, der han gjenfortalte hans livshistorie fram til martyriet og beskrev hans mirakler, som erkebispen selv hadde opplevd og kunne bevitne.

Gjennom slaget på Stiklestad var Olav den hellige også blitt en talsmann for en norsk identitet. Olav hadde falt for den danske kong Knut den mektige, som hadde fått stormennenes støtte gjennom å love dem penger, makt og ære. Etter Stiklestad hadde Knut brutt sine løfter og innsatt sin frillesønn som styrer i Norge, og da Knut døde få år etter hadde stormennene tatt affære, jaget ut frillesønnen og innsatt Olavs egen sønn Magnus som konge. Daneveldet var forbi.

Stiklestad som plyndring

Likevel: I sin samtid var ikke slaget ved Stiklestad et politisk-religiøst vendepunkt i norsk historie. Det tok tid før den store fortellingen om Stiklestad ble skapt. Hva var det da som gjorde Stiklestad viktig i sin samtid?

For bøndene var Olavs tilbakekomst til Norge først og fremst en trussel mot deres sikkerhet. Hærer betydde plyndring. Snorre kunne selvsagt ikke omtale den nasjonale helgenen som en røver, men han kunne legge det i munnen på andre, som biskop Sigurd, som stod på motstandernes side. Biskopen la lite imellom da han omtalte Olavs bedrifter: «Han har fare omkring i dette landet med røvarflokkar og brent bygdene og røva for folk […] No fer han med ein utanlands-hær, og dei fleste er skogmenn og farkar og andre røvarar. Tenkjer de at han no blir mildare mot dykk, når han fer med dette herket, han som gjorde slikt hærverk da alle som følgde han talde han ifrå?»

Biskopens utsagn fikk støtte i bøndenes reaksjoner på Olavs ankomst. De fleste hadde rømt da hæren ankom Norge fordi de fryktet represalier fra kong Olav. Andre var på gårdene sine og håpet det gikk an å holde seg nøytrale i konflikten.

Snorre Sturlasson skrev kongesagaene på begynnelsen av 1200-tallet.

Snorre gjør et stort poeng ut av at kong Olav var mild mot bøndene. En av kongens nærmeste rådgivere, Finn Arnesson, ville at de skulle straffe bøndene for at de ikke støttet dem ved å plyndre gårdene deres. Til det sa Olav at han ikke ville dette, for enten ville de seire, og da kunne de straffe bøndene i etterkant, eller de ville tape, og da slapp de å bære med seg til paradis den synden å ha plyndret bønder. Han presiserte imidlertid at «mannskapet skal hogge ned buskap og ta annan kost som dei treng til føde, men ikkje gjere anna ugagn.» Det å leve på bøndene var nærmest så selvsagt at man ikke trengte å nevne det.

Sagaen gjør ingen hemmelighet av hvor viktig det rent materielle motivet i form av krigsbytte var for de som ble med i hæren. På vei til Stiklestad oppsøkte en rekke menn kong Olav, slik møllen søker mot lyset, fordi kongen kringkastet at «dei menn som vil vinne seg rikdom» skulle komme til ham.

Etter slaget var situasjonen like kritisk for bøndene, og de bønnfalt hærlederne om å dra etter restene av Olavs hær for å hindre at de plyndret på hjemveien.

Stiklestad som hevn

Vi har en tendens til å se på Stiklestad som uavvendelig. Slik framstilte Snorre det, og slik så selvfølgelig ettertiden det. Én sak er at sagaene notorisk overdrev antallet stridende. Olav skal angivelig ha hatt 3600 mann i sin hær, og bondehæren 14 400. Slaget ved Hastings, middelalderens kanskje mest vidgjetne slag, ble ifølge moderne beregninger utkjempet mellom omtrent 8000 mann.

Enda viktigere er det å se kritisk på hvem som kjempet, og hva de hadde å kjempe for. Vi så at Olav rekrutterte mange menn som var mest opptatt av å skaffe seg bytte, og at bøndene på den andre siden først og fremst fryktet represalier. Det var ikke alle som hadde like sterk motivasjon for å kjempe. Da man skulle utnevne en leder for motstandshæren var det mange som unndro seg. Hårek fra Tjøtta ville ikke lede angrepet fordi han var i slekt med Olav. Tore Hund unndro seg fordi han ikke var trønder, og det endte med at Kalv Arnesson påtok seg lederansvaret.

Det motivet som går igjen når det skulle egges til kamp var hevn. «Alle dei som hadde krenking og fiendskap å hemne på kong Olav, skulle gå framst under dei merka som skulle fare mot merket til Olav, og minnast alt det vonde han hadde gjort dei,» sa Kalv før slaget.  Den som hadde mest å hevne var Torstein Knarrarsmed, som hadde blitt fratatt et skip av kong Olav. Han trengte ingen egging, men stilte i første i rekke, og var den som gav Olav det første hugget.

Andre hadde ikke like sterke grunner. Faktisk var de fleste nokså lite interesserte i å felle Olav, og mye av strategien måtte derfor legges opp slik at disse ikke forlot slaget. Dette gjaldt særlig bøndene, som var lite stridsvante, og for en stor del var utkommandert av sine ledere for å kjempe. Militærstrategien var lagt opp ut fra dette hensynet.

«Svinfylkingen» bestod i at en gruppe menn stod tett sammen, der de som stod ute på sidene holdt skjoldene rett fram, og de midt i holdt skjoldene opp. I midten stod bøndene, som av den grunn ikke kunne rømme, mens de mer profesjonelle krigerne stod på sidene og tok imot hovedstøyten. Tore Hund hadde den desidert vanskeligste oppgaven på Stiklestad: han skulle gå bakerst og «sjå etter at mannskapet ikkje trakk seg attende når hær-ropet let og hærane såg kvarandre.»

Dette betyr at det egentlig bare var en liten del av hæren som virkelig var interessert i kamp. Og videre at de fleste egentlig stod utenfor dødsfare. De kong Olav virkelig ville ta var de som hadde sveket ham, som Rut fra Vigg, en bonde han selv hadde løftet fram, men som så hadde gått over til Knut uten å nøle. Da Olav fikk øye på Rut bad han sine menn drepe ham og hans menn, noe de gjorde umiddelbart. Beretningene om de talløse drepte er nok ellers blant overdrivelsene sagaforfatterne gjorde seg skyldige i. De fleste av de som mistet livet var de som av personlige grunner var i fiendskap med hverandre.

Stiklestadslaget var derfor ikke uavvendelig. Det fantes en rekke bremsemekanismer for å unngå slag, men i dette tilfellet var det «krigshisserne» – de som hadde særlige grunner til uvennskap, som fikk det avgjørende ord.

Stiklestad som forlik

Stiklestad ble et slag. Men det kunne endt annerledes. Motstandernes leder Kalv Arnesson hadde to brødre som var i kong Olavs hær: Finn og Torberg. Rett før slaget møttes de tre brødrene, og Kalv sa da rett ut at han helst ønsket forlik. Det kompliserende i situasjonen var at de fleste stormennene så seg bedre tjent med Knut enn Olav – fordi de anså ham som sterkere og minst like gavmild (da dette endret seg etterpå var de ikke sene om å skifte side igjen). Selv da slaget skulle starte og Olav og Kalv møttes ansikt til ansikt, gjentok Kalv at han egentlig ønsket forlik.

At en ledende familie som Arnmødlingene, som Kalvs familie kaltes, hadde menn på hver side er et tegn på hvor lite dyptgående konflikten var. Dette var en helgardering som ville sikre familien seier uansett utfall. I ettertid var det det nasjonale og religiøse som ble hovedsaken ved Stiklestad. For samtidens menn var det personlige motiver som spilte hovedrollen. Da kong Olav fylket hæren sin ville han at slektninger skulle kjempe sammen. Dette var ren og skjær nødvendighet for å sikre at folk visste hvem de kjempet med og mot. Flere ganger under slaget oppstod det forvirring om hvem som var motstanderen, noe som ikke er overraskende tatt i betraktning at man ikke stilte med uniformer og sjelden kjente hverandre av utseende. Slagordene til de to hærene var også til forveksling like: «fram, fram bondemenn» og «fram, fram kristmenn, korsmenn, kongsmenn.»

Å sette slektninger sammen var også en måte å motivere til kamp på. Dette var ikke en tid da folk var villige til å ofre sitt liv for konge og fedreland. For slektninger og venner var de derimot villige til å ofre mye. Å se en slektning dø var den beste måten å egge menn på. Ved å plassere dem sammen sikret man at de ikke flyktet eller bare ble stående å se på kampen. Fra mer pålitelige slagberetninger i islandske samtidssagaer vet vi at svært få menn mistet livet under slag. Også i europeiske slag var dødstallene som regel overraskende lave. Langt gunstigere enn å drepe en motstander var det å ta ham til fange og kreve løsepenger – det kunne være som å vinne i Lotto. Da den engelske kongen Richard Løvehjerte ble tatt til fange på vei hjem fra det tredje korstog beløp løsepengene seg til 150 000 mark – to-tre ganger så mye som et årlig engelsk «statsbudsjett».

Det beste en stormann kunne gjøre når en konflikt mellom to herrer var under oppseiling var å holde seg unna. Sigvat skald var kong Olavs mest betrodde skald, men før Stiklestad dro han beleilig nok på pilegrimsreise til Roma. Hans kolleger hånet ham for dette, og mente han sviktet sin konge. Men Sigvat var ikke bare kong Olavs mann, han hyllet også hans motstander Erling Skjalgsson og var til og med hos Knut den mektige. Bibelen sa at det var synd å tjene to herrer. Skaldene tjente flere herrer, og mente det gikk fint så lenge de ikke havnet i konflikt med hverandre.

Einar Tambarskjelve var enda mer pragmatisk. Da han hadde reist til England for å bli Knuts mann og fikk høre at kong Olav var på vei til Norge, ventet han rett og slett med å dra hjem. Han var ikke videre fornøyd med Knut, som ikke ville gjøre ham til jarl etter at den siste Ladejarlen hadde mistet livet, selv om han var gift med jarlesøsteren. Men dro han til Norge ville han bli nødt til å velge side. I England kunne han avvente resultatet. Da stemningen etter kong Olavs død vendte seg mot Knuts frillesønn, var Einar blant initiativtakerne til å hente hjem Olav sønn Magnus, og han ble hans fremste rådgiver.

Sannheten om Stiklestad?

Finnes det noen «sannhet» om Stiklestad? I etterkant ble det et avgjørende slag, men i samtiden handlet det mest om å slå ned en røverflokk, «omtrent slik man drepte ulv og bjørn», slik Kåre Lunden formulerte bondesamfunnets reaksjon på ufredsflokker. Dette lyktes så til de grader at et helt nytt bilde av slaget oppstod i ettertid, skapt av kirkens tilbøyelighet til å tolke jordiske nederlag som himmelske seire: Olav ble en martyr i Kristi bilde. 

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. mai 2018 15:51 - Sist endret 19. feb. 2019 15:29