Jernbaneminner: om arbeidet som telegrafist

Kilden

Mer informasjon om kilden

Da jeg var 16 år, dro jeg fra Elverum til Kristiania for godt og ble volontør eller visergutt på forskjellige steder. Lønna mi var 6 kroner uka, og da var dagene nokså lange, ofte fra 7 om morgenen til 7 om kvelden med en times middag.

Jeg hadde hele tida lyst til å begynne på en teknisk skole, men jernbanen hadde jeg også interesse for, og søkte derfor om å få komme inn som bud ved jernbanen. Det fikk jeg ikke noe svar på med en gang, men så en tid etter kom det brev til meg fra kontorsjef Anton M. Lund ved Hovedbanen. Han refererte til søknaden min og skrev at de trengte telegrafister der. Istedenfor å bli bud, skrev han, kunne jeg få gå direkte inn på telegrafistkurset med det samme.

Det var jeg takknemlig for, og meldte meg på kurset 4. januar 1894 og var ferdig 23. eller 24. mars samme år. Hele skolen varte altså bare snaue tre måneder, men vi hadde ikke så mye å gå igjennom heller da. En stor del av elevene hadde vært bud tidligere. Vi som kom inn direkte, ble vanligvis kalt for «privatister».

Skolen ble holdt borte i Jernbanegata i det huset der fraktgodsekspedisjonen var. Vi ble undervist i morsetelegrafi med både «ruhstrøm» [Der det går konstant strøm gjennom telegraflinjen] og «arbeidsstrøm». [der strøm bare ble sendt gjennom linjen når morsenøkkelen ble trykket ned mot underlaget].

Dessuten hadde vi jo «Kværna» da.[en visertelegraf der bokstavene var plassert i en sirkel som tallene på en urskive. Viseren var formet som en sveiv, og når man dreide den til den bokstaven man ville sende, gjorde viserene på mottakerapparatedet det samme.]

Fraktberegning hadde vi ikke, men vi fikk en del undervisning i dyretransporter. Det vi hadde mest av, var sikkerhetstjeneste og apparat- og ledningslære. Sandboe var læreren vår i telegrafi og sikkerhetstjeneste, og ingeniør Pettersen i apparat- og ledningslære.

Ikke i noen av disse fagene var det utarbeidd trykte lærebøker, så vi måtte skrive ned leksene etter diktat. Vi lærte forresten mye av det.

Eksamen foregikk bare muntlig. Vi trakk lodd om hva vi skulle bli hørt i. I sikkerhetstjeneste gikk det bra, og der fikk jeg blank 1, men i ledningslære fikk jeg i oppgave å tegne hele systemet i Dignys apparat, og det var jo ikke så lett. 1.7 fikk jeg i det.

I skoletida bodde jeg og bror min på hybel hos en madam i nedre Vollgate som het Berte Sørensen. Der betalte vi til sammen 7 kroner uka for losjiet, og da fikk vi også kaffe om morgenen. Ellers holdt vi oss all maten sjøl. Vi spiste ofte middag på «Dampen», men også mye hos Anne Olsen i Grubbegata. Der var det tre forskjellige priser på maten etter som hvor god den var. 25, 35 og 50 øre var det visst. På hverdager tok jeg som oftest den til 25 øre. Den besto mye av lapskaus eller lungemos med helgryn søtsuppe til. Det var mest handverkersvenner og læregutter som spiste hos Anne Olsen. Hun sto i Frelsesarméen og var svært snill. Suppeterrinen sto på bordet hele tida, og vi kunne bare ta så mye vi ville. På søndagene, når jeg ville ha det litt bedre, gikk jeg på «Dampen» og spiste middag til 50 øre. Harald Steen som senere ble skuespiller, var ansatt der den gangen og gikk omkring og samlet inn spisebestikk og tomme tallerkener fra bordene.

Jeg hadde ikke noe lønn mens jeg gikk på kurset, men bror min arbeidde ved Elektrisk Bureau A/S og tjente så godt der at vi kunne leve av lønna hans begge to.

Etter skolen ble jeg ansatt som telegrafist og ble sendt til Kløfta med det samme. Lønna der var 50 kroner måneden, men når de hadde fått trukket fra sjuke- og pensjonskassa, hadde jeg bare 43 kroner igjen. Kost og losji hadde jeg på skysstasjonen der oppe og betalte for det 30 kroner i måneden.

Jeg hadde tjeneste fra 6 om morgenen til 8 om kvelden. Dessuten hadde jeg tredjehver uke jobben med å passe bommene til hurtigtoget fra Trondheim som passerte Kløfta kl. 10 om kvelden. Vi måtte passe disse bommene godt, for bøndene der oppe hadde den uskikken at de la seg til å sove på lasset mens de lot hestene gå og rusle som de sjøl ville.

Jeg hadde det ganske morsomt som telegrafist. Det sto i reglementet vårt at telegrammene ikke måtte inneholde ord eller uttrykk som stred mot anstendig språkbruk. Et par ganger hendte det likevel at vi fikk innlevert telegrammer som var imot bestemmelsen. De var ellers morsomme nok, og vi moret oss mye over dem.

En kar som het Kjos kom ned til oss en dag og ville sende et telegram til en instrumentmaker inne i Kristiania. Det lød sånn: «Hvorfor fanden kommer ikke instrumentene?». «Nei,» sa jeg, «fanden» kan ikke være med.» «Jo,» svarte han. «Det gir mer ettertrykk.» Jeg ga meg ikke, og «fanden» kom ikke med, men instrumentene kom dagen etter likevel.

En annen kar der oppe fra var buden i bryllupet til kammeraten sin, men kunne ikke reise. I stedet leverte han oss et telegram han ville sende. Det hadde han formet som et lite vers:

                Som rotten på en hollandsk ost,
                du nu på bruden hviler.
                Gid smake deg må denne kost,
                så guden Amor smiler.

Det nektet jeg lenge å ta imot. «Ja, ja» sa jeg til slutt, «men De må i hvert fall erstatte «på» med «ved» i annen linje». Det gikk han omsider med på, og dermed sendte jeg telegrammet, men jeg hørte senere at telegrafistene i Kristiania syntes at det var i drøyeste laget likevel.

Vi måtte i det hele tatt være forsiktig med hva vi tok imot av telegrammer. Disiplinen var streng den gangen, og den minste overtredelse av reglementet kunne bety avskjed.

Jeg ble ikke så lenge på Kløfta, bare i fem år. I de siste månedene var jeg konstituert som mester. Det var før den nye mesteren, Ludvig Jørgensen, kom. Han ble senere svigerfar til Trygve Lie.

Etterpå kom jeg til ekspedisjonen for ankommet fraktgods i Kristiania. Det var omkring 1900.

Den lå på østsida av Akerselva den gangen, ved sida av den nåværende ekspedisjonen for ankommet ilgods [ekspressgods]. Når det var lite vann om somrene, sto kloakkrørene som førte ut i elva, åpne, og da sto lukta rett inn i kontorene mange ganger, så det var nesten ulidelig stank.

Mens jeg var i ekspedisjonen, hadde jeg tjeneste fra klokka 6 om morgenen til 6 om kvelden. Jeg hadde ansvaret for riktig beregning for forsendelsene på alle norske baner og dessuten over Charlottenberg. Planen min var å utdanne meg som tekniker ved sida av arbeidet, for jeg hadde lyst til å prøve å bli telegrafinspektør etter Winger når han skulle gå av. Derfor meldte jeg meg inn på teknisk aftenskole på Vaterland, for jeg kunne godt klare å følge med der når jeg sluttet på jobben klokka 6. Dessverre viste det seg at han jeg skulle arbeide sammen med, var en drukkenbolt, så jeg måtte ofte ta jobben hans etterpå om kvelden. Han skulle stå for innføring av fraktbrevene, men drakk seg full annenhver dag så han måtte gå hjem.

Hver gang det hendte, pleide han først å skrive en lapp og legge på bordet til sjefen. På den sto det: «Jeg anholder hermed fri i ettermiddag da min hustru ligger for døden.»

Straks jeg fikk se denne lappen, visste jeg hva klokken var slagen, og at jeg måtte sitte utover kvelden med arbeidet hans. Til sist måtte jeg slutte på skolen på grunn av alt ekstraarbeidet jeg fikk for hans skyld, og dermed også gi opp å utdanne meg videre.

Det var i det hele tatt mye fyll der på fraktgodsen. 5-6 karer av personalet gikk stadig og drakk. For det meste passet de på når sjefen var borte til middag. Da spleiset de, sendte en av karene etter en passe porsjon konjakk og holdt kalas etterpå.

En av dem ville i det hele tatt ikke gjøre noe på jobben, tok bare fram pennen om morgenen og la den ved siden av blekkhuset. Etterpå gikk han der og ruslet og drakk og gjorde ingen ting. Han holdt det gående på det viset i flere år, men forholdene ble til slutt rapportert, så det endte med at han fikk avskjed.