Forfatteren av Gift, Alexander Kielland (1849-1906), regnes som en av «de fire store» i norsk litteraturhistorie. I 1880-åra var han en svært produktiv og samfunnskritisk forfatter.
I romanen Gift fra 1883 tok Kielland et oppgjør med noen av de mest sentrale autoritetene i embetsmannsstaten – kirken, staten og skolen. Da romanen kom ble det debatt, særlig på grunn av Kiellands kritikk av puggeskolen, konfirmasjonsundervisningen og hans mangel på respekt for kirken og kunnskapssynet den representerte.
I romanen møter vi lille Marius, som er god i latin, men dårlig i alle andre fag. Han knuses i møtet med skolens pugging og høring. Romanen regnes som en klassiker, fremfor alt på grunn av sine skildringer av det nådeløse skolesystemet.
I kildeutdraget under hopper vi rett inn i handlingen («in medias res») til et klasserom i en liten, norsk småby som ligner på Stavanger. Det er geografitime og elevene på bakerste benk skal ha høring om byer i Belgia.
Kilden
| Tittel: | Gift |
|---|---|
| Datering: | 1883 |
| Opphav: | Alexander Kielland |
| Hentet fra: | Alexander Kielland: Gift. 1883, kapittel 1 og 2 via www.bokselskap.no |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdragene er modernisert og forkortet.]
Gift
I.
Lille Marius satt så pent og stille på benken. Hans altfor store mørkebrune øyne ga det lille bleke ansiktet et forskremt uttrykk, og når han plutselig fikk et spørsmål, ble han ildrød i hodet og stammet.
Lille Marius satt på nestnederste benk, litt krum i ryggen, for det var ikke ryggstøtte, og det var strengt forbudt å lene seg tilbake mot den neste pulten.
Det var geografi fra elleve til tolv en varm augustdag etter ferien. Solen skinte over rektorens hage og på de fire store eplene på hans lille epletre. De blå gardinene var trukket for det øverste vinduet, men i det neste hadde Abraham satt opp en sinnrik solskive med blekkstreker i vinduskarmen. Han meldte rundt til de som spurte i klassen, at klokken var over halv.
«Flere byer –» sa adjunkten oppe fra kateteret og blåste i en fjærpenn. Det var hans spesialitet å spisse fjærpennene og rundt i alle de klassene hvor han leste lå det en liten sirlig samling av fjærpenner som ingen brukte unntatt rektor.
Allikevel hadde adjunkt Borring et strev med å holde dem i orden. For det hendte meget ofte, at en falsk disippel samlet pennene i frikvarteret, stakk dem ned i et blekkhus og rotet med dem til spissene strittet til alle kanter og penneposene var fulle av blekk.
Når da neste gang Borring kom i klassen og skrek: «Nei men du store Gud! Hvem har ødelagt mine penner?» så svartes det sikkert og enstemmig fra hele Klassen: «Aalbom!»
For det var kjent at adjunktene Borring og Aalbom inderlig hatet hverandre. […]
«Flere byer –», etterpå mumlet han en liten velsignelse over Aalbom, «flere byer, flere byer!»
Ellers var det ingen lyd i klassen for det var nederste benk som skulle høres i dag, og derfra kom aldri svar. Dette var også synlig for alle, men for ordens skyld ble de hørt en gang i måneden for at de kunne få sitt firetall i karakterboken [karakterskalaen gikk fra 1-12].
Og de fire, fem guttene der nede så heller ikke ut som om de brød seg stort om det kom svar eller ikke, og derfor var det ingen på de øvre benkene som gadd å utsette seg for fare ved å hviske nedover til dem.
Kun han som nettopp ble hørt satt urolig og pillet på kartet som lå lukket på bordet foran ham. For under eksaminasjonen måtte både den som ble spurt og de nærmeste lukke sine kart.
«Geografi er ingen kunst på kartet», sa Borring.
Mot normalt hadde han lest litt i dag – den lange Tolleiv. Det var byer i Belgia, og han hadde lest to ganger over hjemme og en gang på skolen.
Men denne stillhet mellom hver gang adjunkten sa «flere byer», de meget usikre minnene om disse belgiske byer når Brussel var nevnt, og det usedvanlige for ham i å svare, – alt dette lukket munnen på ham, skjønt han visste med bestemthet i alle fall en by til, – han satt og sa navnet inni seg, men han turte ikke åpne munnen. Kanskje var det allikevel splitter galt og som vanlig til allmenn latter. Det var best å tie.
De andre på nederste benk avventet rolig sin skjebne. Det var de største og sterkeste guttene i klassen. De tenkte på å gå til sjøs og de brød seg fanden om karakterboken. Kun en av dem tok geografiboken under bordet og leste litt om Belgias byer og det som kom etterpå.
Lille Marius satt så pent på sin benk, hans store øyne fulgte oppmerksomt læreren mens han puslet med noe under bordet som om han knyttet knuter på noe og trakk dem stramt til av all makt. [Marius lager tøyknuter, «rotteknuter», av lommetørklær og på lakenet sitt.]
Hele klassen summet så smått i den varme middagstime, hver beskjeftiget med sitt. Noen gjorde ingenting, men satt med hendene i lommen og glodde ut i luften, en skrev latinske gloser bak et berg av bøker, en annen hadde lagt sitt hode ned på armene og sov stille. Ved vinduet satt en og stirret på rektorens fire epler mens han fantaserte over hvor mange det vel kunne være på den andre siden av treet, som han ikke kunne se, samt over hvorvidt det skulle kunne la seg gjøre å klatre over muren en aftenstund, når det ble mørkere.
To hadde slått seg sammen over et stort europakart hvor de seilte med skip av fliser, som de skar under bordet. Det sto en satans sydvest opp av kanalen, så [skipene] Freya og Familiens Haab måtte gå nord for Skottland. Men nede ved Gibraltar lå den andre på lur med en lang halvdel av en blyant som han hadde dyppet i blekkhuset, det skulle være en algerisk sjørøver.
«Flere byer, – flere Byer!»
«Namur» – sa plutselig Tolleiv.
Halve klassen vendte seg forbauset, og en på nestnederste benk var til og med så ufin at han stakk hodet helt inn under Tolleivs bord for å se om han ikke hadde geografiboken på knærne.
«Namür – ikke Namur», sa Adjunkten tvert og så i boken foran seg. «Nei den kommer ikke ennå. Det er – la meg se, – det er tre byer før den kommer som du nevnte. Hva er det for tre byer? – Nå! hva er det for tre byer?»
Men nå var Tolleiv ferdig med det han visste, og han sank hen i en døs uten å akte på hver gang adjunkten blåste i en pennepose og sa «hva er det for tre byer?» […]
«Nå Tolleiv! – Du kan jo ingenting, aldri kan du noe. Så du da – Reinert! Kan du si meg byer i Belgia etter Brussel? Namür er også nevnt, nå – flere byer, flere byer! Du heller ikke? – Nei naturligvis, dere er av samme surdeig alle sammen der nede. Så du da – Sørensen! Flere byer i Belgia etter Brussel – nå da! – så!»
«Klokken har slått», meldte pedellen [vaktmester] i døra.
«Ja, se der! Slik går det! Her sitter vi time etter time og kaster vår tid bort på de dovendyrene der nede som ikke vil lære noe. Det er ikke annet som virker på dere enn tørr bank, og det skulle dere hatt om jeg fikk råde.»
Dermed ga han dem alle i en fart deres firetall og ropte gjennom den larm som nå reiste seg i klassen: «Neste gang til floder i Frankrike.»
«Floder i Frankrike» ble gjentatt nedover klassen. Duksen [den flinkeste eleven i klassen] satte et lite merke med neglen i sin bok, Abraham lagde en stor brett, to brødre, som var felles om en bok, løp urolige omkring for å få riktig, nøyaktig beskjed om hvor langt de skulle ha.
«Til floder i Frankrike», ropte Reinert og slo med vilje en stor blekklatt i sin bok til merke. Derpå lukket han boken for at det skulle kline seg riktig godt utover.
Lille Marius så på ham med skrekk og beundring. [...]
II
Lille Marius var Abrahams beste venn, og Abraham var lille Marius sitt ideal.
De pleide å lese lekser sammen hjemme på Abrahams værelse, og det er ikke godt å vite hvordan Marius ville klart seg på skolen om han ikke hadde hatt denne støtten. For lille Marius var så dårlig i alt – unntatt i latin.
Men latin var hans fag, det kunne han.
Det var ikke den form, det var ikke den biform, det var ikke den uregelmessighet, ei heller den regel, ei heller den unntakelse skjult i den mest avsides fold av Madvigs folderike omsvøp, kom bare til lille Marius, han visste beskjed om alt.
Like fra den første dag, da rektor ga dem mensa [bord] til bøyning, hadde Marius utmerket seg.
For rektor hadde selv vært hos hans mor og sagt, at hvis lille Marius ville være flink, så skulle han få lov til å studere. Rektor ville skaffe ham friplass ved skolen og ha et øye med ham senere også.
Dette var både en glede og en stor hjelp for moren til Marius, og hun innprentet ham også med at det var litt av et gode av rektor at han skulle få lov til å studere hvis han var flink i latin, for det var meningen.
Og derfor gikk hvert ord fra rektorens munn like inn i Marius’ hode og satte seg fast der som spiker i vegg.
Men skjønt hans hode var romt og i grunn altfor stort i forhold til selve kroppen, ble det likevel etter hvert for liten plass til alt det andre som også skulle læres.
Rektorens latin bredte seg utover, la beslag på all hans evne til å motta, brukte hele hukommelsen og grodde som Skræppeskogen i eventyret over likt og ulikt, slik at alt hva som ellers kanskje ville spiret av interesse, lærelyst eller nysgjerrighet – det forsvant aldeles, og han ble – som rektor triumferende sa – en fullblods latiner.
Opp og ned i klassen gikk rektor og gned sine hender strålende av henrykkelse mens lille Marius uforferdet tumlet avsted med lange former og endelser som kunde brukket tungen på folk. Aldri feil, aldri stans, øynene stivt følgende rektor, og fingrene knyttet ville rotteknuter på lommetørkledet.
«monebor
moneberis
monebitur,
monebimur
monebimini
monebuntur.»
«Riktig – gutten min! – meget riktig» – sa rektor, og han kunne ikke begripe at det i de andre fagene gikk så inderlig smått med lille Marius.
Alle lærerne klaget, og rektor måtte av og til være streng mot sin yndling, formane og irettesette ham, – ja han hadde til og med et par ganger hentydet til den friplass Marius hadde, og som han ikke måtte forspille.
Men alt var glemt når Marius igjen fikk en vanskelig bøyning å tumle med, og rektor klappet ham på hodet: «Nå – nå – lille Marius! – Det går nok med matematikken og det andre når vi blir litt større og får mer kjøtt på benene. I latin er du en liten professor.»
Det var i virkeligheten rektorens ærgjerrige drøm å gjøre lille Marius til noe stort, noe lærd – helt opp imot Madvig. Så ville han selv nøyes med å nevnes som den som hadde ledet barnets og ynglingens første skritt mot Parnass [diktningens opphøyde verden].
Lille Marius fulgte med uten å tenke synderlig over hvor det bar hen. Han var etter alle læreres og kameraters enstemmige dom fryktelig barnslig, og var det ikke for latinens skyld burde han aldri vært så høyt oppe i skolen.