I kildeutdraget under forteller hun om sitt liv i tekstilindustrien, stiftelsen av Hjula kvinnelige fagforening og om sitt arbeid for fabrikktilsynet i Kristiania.
Anne Pleyms minner ble samlet inn i forbindelse med prosjektet «Arbeiderminner» ved Norsk Folkemuseum, ledet av historikeren Edvard Bull d.y. Bull mente at det var for stort fokus på konger og statsmakter i historiefaget, og ville heller skrive historien nedenfra – det vil si fra helt vanlige menneskers perspektiv. Fra 1950-1969 samlet han inn skriftlige og muntlige kilder fra folk som hadde vokst opp i arbeiderklassestrøk.
Arbeiderminnene danner grunnlag for mye av det vi vet om arbeidere som levde rundt århundreskiftet.
Kilden
| Tittel: | Fabrikkarbeiderske Anne Pleyms arbeiderminner |
|---|---|
| Datering: | 1869-1954 |
| Opphav: |
Anne Pleym f. Iversen. Nedskrevet av Edvard Bull d.y. i 1955 |
| Hentet fra: | Stiftelsen Norsk Folkemuseum. Arbeiderminner, serie L-Tekstil, Oslo Nydalen A-R 1957-1959. (NF/ARK-100/-33/L/0003/04). |
|---|---|
| Rettigheter: | Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse fra Norsk Folkemuseum |
Mer informasjon om kilden
Fabrikkarbeiderske Anne Pleyms arbeiderminner
Fortellerens navn: Fru Anne Pleym, født Iversen
Adresse: Adamstuen sykehjem, Kirkeveien 1616, Oslo
Fødselsår: 1869. Fødested: Oslo
(Samtale 12/11 1955 på Adamstua. Til stede også A.P.´s svigersønn, førstebetjent Conrad Furuseth, som iblant supplerte AP med ting som hun tidligere har fortalt.)
Jeg begynte på tekstilfabrikk i Nydalen, straks jeg var konfirmert. Jeg kjente jo formannen der, og det var han som absolutt ville at jeg skulle begynne der; for det var mye penere og rensligere i Nydalen enn på de nedre brukene, Hjula og Knud Graah. Jeg lærte å veve av Per Andersen i Nydalen.
Men det var lang vei. Vi bodde i Trinserudbakken, og da var det tre kvarters vei til Nydalen, når det var alminnelig føre. Men jeg brukte mye lenger tid når jeg måtte vasse i sne til langt opp på leggen. Det blåste også ofte så hardt også på veien, så det var et slit bare å komme frem. Arbeidstida var den samme på alle tekstilfabrikkene, fra klokken seks til seks, og med en halv times frokost og en times middag.
[...]
Det var mye barnearbeid på tekstilfabrikkene, men det var visst mer på Hjula og Knud Graah og Seilduken. Det var for lang vei til Nydalen for å sende barna dit. De barna som allikevel var på fabrikken der, bodde mest ovenfor Nydalen.
[...] Jeg var i det nye veveriet i Nydalen, og der var det bra, men spinneriet og det gamle veveriet var mørke og triste. Og i det hele sto maskinene så tett at det var vanskelig å komme frem. Vi hadde jo lange kjoler, og vi måtte holde dem tett sammen for å komme frem mellom maskinene. Noen garderobe var det ikke, vi måtte bare henge ytterklærne rett på veggen i arbeidsrommet.
Det hendte ofte skader, noen som kappa av seg fingrene og slikt. De var jo ikke egentlig forsiktige heller.
Det ble brukt sugeskyttel [skyttel der man matte suge tråden inn for å tre den] på veveriet, og det var så smittefarlig. Jeg glemmer aldri et forlovet par som jeg kjente. De fikk tæring begge to, og døde. De var så kjekke folk.
Da jeg hadde vært på Nydalen en stund, kom jeg over til Hjula. [...] Jeg hadde jo kortere vei til Hjula. Men det var dårligere med det sanitære. I Nydalen hadde vi vann og lange håndklær, så vi fikk vasket oss ordentlig. Det var det ikke på Hjula.
Doktor Jensen var lege for tekstilfabrikkene, og han gjorde mye for å bedre forholdene der.
Noen ferie var det aldri, uten hvis en skofta. Men jeg skofta aldri, uten de gangene jeg måtte være hjemme å hjelpe mor.
[...] Det var ingen foreninger da jeg begynte på tekstilfabrikkene. Men rørleggerne og noen andre hadde sine fagforeninger. Min mann var rørlegger, og han var med i foreningen. Da han var død, møtte de opp alle på begravelsesdagen. [...]
Da jeg begynte på fabrikken igjen, forsto jeg jo at en var nødt til å arbeide for å få i stand en forening. Per Andersen, som var formann, var mye med og snakket om fagforeningen før den ble stiftet.
Da foreningen var stiftet, skrev jeg et brev om bedre lønn og andre forbedringer. Men Schou tok bare og hev brevet bortover gulvet. Enda jeg hadde skrevet det så pent, så jeg syns han kunne ha lest det.
Under den første streiken, var vi en 300 organiserte. (Uklart om det gjelder bare Hjula, eller alle tekstilfabrikkene i nærheten.) Men det var mange som truet med å gå tilbake på de gamle vilkåra. Da var det mange som kom hjem til oss og fikk sildepannekake som min datter stekte. Vi måtte gi dem mat, for at de ikke skulle gi opp.
Da jeg begynte i fabrikktilsynet, sa Schou til meg at med den lønna som var fastsatt, skulle jeg bare gå en dag i uka rundt og inspisere, og den dagen kunne jeg få fri. Men jeg skjønte jo at en dag ble for lite, så jeg slutta da ganske snart på Hjula. Men det varte lenge før jeg fikk noe mer lønn av kommunen.
Spiserom var det ikke hverken i Nydalen eller på Hjula. Men det var ikke bra med de sanitære forholdene på de store verkstedene heller. Jeg kom på Kværner bruk en gang, og der var det bare åpne doer; der sto det noen svære avskjæringer med ei fjæl over til å sitte på. Men da ga vi dem skriftlig pålegg om å bygge ordentlige doer, og det ble gjort.
Det var enda verre på et lite verksted nede ved Akerselva. Jeg kom inn der, og så sa jeg at jeg skulle bare se på WC, jeg. «Ja, det er bare å gå rundt vegga her, det», sa de. Og det fikk jeg jo se også, da jeg gikk rundt der. På den måten var det bedre på Hjula.
Da jeg var begynt i fabrikktilsynet, fikk jeg se at det nyttet å snakke til folk. Og det er morsomt å se så store resultater av det en har gjort.
[...]
[Edvard Bulls notat:]
Før intervjuet hadde jeg fått låne en bok med notater som AP har gjort om sitt liv, men innlimte avisartikler, fødselsdagsartikler o.l. det framgår at AP´s far døde da hun var 8 år. Hun arbeidet i Nydalen ca. 1885-89, på Hjula 1889-91. Så sluttet hun fordi hun ble gift. Men da mannen døde, begynte hun igjen på Hjula fra 1898. Hun ble tilsatt i fabrikktilsynet i Kristiania i 1910. Hun stiftet Hjula kvindelige fagforening og var formann der 1906-10. Hun ledet da også en ni ukers streik i 1908. I 1920-årene var hun medlem av Norges Socialdemokratiske Parti. Ellers i Arbeiderpartiet.
Les original kildetekst
Fabrikkarbeiderske Anne Pleyms arbeiderminner
Fortellerens navn: Fru Anne Pleym, født Iversen
Adresse: Adamstuen sykehjem, Kirkeveien 1616, Oslo
Fødselsår: 1869. Fødested: Oslo
(Samtale 12/11 1955 på Adamstua. Til stede også A.P.´s svigersønn, førstebetjent Conrad Furuseth, som iblant supplerte AP med ting som hun tidligere har fortalt.)
Jeg begynte på tekstilfabrikk i Nydalen, straks jeg var konfirmert. Jeg kjente jo formannen der, og det var han som absolutt ville at jeg skulle begynne der; for det var mye penere og rensligere i Nydalen enn på de nedre brukene, Hjula og Knud Graah. Jeg lærte å veve av Per Andersen i Nydalen.
Men det var lang vei. Vi bodde i Trinserudbakken, og da var det tre kvarters vei til Nydalen, når det var alminnelig føre. Men jeg brukte mye lenger tid når jeg måtte vasse i sne til langt opp på leggen. Det blåste også ofte så hardt også på veien, så det var et slit bare å komme frem. Arbeidstida var den samme på alle tekstilfabrikkene, fra klokken seks til seks, og med en halv times frokost og en times middag.
Far var mekaniker. Og far til min mann eidde den bondegården som lå der som Ringnes bryggeri er nå. (Uklart hvem som var hennes og hvem som var hennes manns far.)
Vi har vært 11 søsken, men de fleste døde i omgangssyke. Jeg er den eldste av de tre som ble igjen. Der vi bodde, i det gamle Trinserud, hadde vi ett værelse og felles kjøkken med en annen familie. Det var slik alle hadde det. Hvis noen hadde to rom, da var de fine. Vannspring var det nede i gården. Det var Eriksen på Schultzehaugen som eidde Trinserud.
Det var mye barnearbeid på tekstilfabrikkene, men det var visst mer på Hjula og Knud Graah og Seilduken. Det var for lang vei til Nydalen for å sende barna dit. De barna som allikevel var på fabrikken der, bodde mest ovenfor Nydalen.
Det var hoffjegermester Gjerdrum som var sjef i Nydalen, og han forsto seg bedre på de sanitære forholdene enn de andre, på de nedre brukene. Han hadde aldri sett så dårlige sanitære forhold som det var der nede. Formennene var redde for Gjerdrum.
Jeg var i det nye veveriet i Nydalen, og der var det bra, men spinneriet og det gamle veveriet var mørke og triste. Og i det hele sto maskinene så tett at det var vanskelig å komme frem. Vi hadde jo lange kjoler, og vi måtte holde dem tett sammen for å komme frem mellom maskinene. Noen garderobe var det ikke, vi måtte bare henge ytterklærne rett på veggen i arbeidsrommet.
Det hendte ofte skader, noen som kappa av seg fingrene og slikt. De var jo ikke egentlig forsiktige heller.
Det ble brukt sugeskyttel på veveriet, og det var så smittefarlig. Jeg glemmer aldri et forlovet par som jeg kjente. De fikk tæring begge to, og døde. De var så kjekke folk.
Da jeg hadde vært på Nydalen en stund, kom jeg over til Hjula- for jeg kjente jo Per Andersen, og han sa jeg skulle bli med dit, så skulle han lære meg å veve bedre. (Dette er ytterst usikkert fortalt. Uklart om Per Andersen var på Nydalen eller Hjula, eller om han først var i N., og så flyttet over til Hj.)
Jeg hadde jo kortere vei til Hjula. Men det var dårligere med det sanitære. I Nydalen hadde vi vann og lange håndklær, så vi fikk vasket oss ordentlig. Det var det ikke på Hjula.
Doktor Jensen var lege for tekstilfabrikkene, og han gjorde mye for å bedre forholdene der.
Noen ferie var det aldri, uten hvis en skofta. Men jeg skofta aldri, uten de gangene jeg måtte være hjemme å hjelpe mor.
Lønna var 8-9-10 kroner uka. I læretida var det 7 kroner uka; men det var bare en fjorten dager før en skulle kunne maskinene.
Det var ingen foreninger da jeg begynte på tekstilfabrikkene. Men rørleggerne og noen andre hadde sine fagforeninger. Min mann var rørlegger, og han var med i foreningen. Da han var død, møtte de opp alle på begravelsesdagen. De var fortvilet over at han ble borte, for han var så uredd.
Da jeg begynte på fabrikken igjen, forsto jeg jo at en var nødt til å arbeide for å få i stand en forening. Per Andersen, som var formann, var mye med og snakket om fagforeningen før den ble stiftet.
Da foreningen var stiftet, skrev jeg et brev om bedre lønn og andre forbedringer. Men Schou tok bare og hev brevet bortover gulvet. Enda jeg hadde skrevet det så pent, så jeg syns han kunne ha lest det.
Under den første streiken, var vi en 300 organiserte. (Uklart om det gjelder bare Hjula, eller alle tekstilfabrikkene i nærheten.) Men det var mange som truet med å gå tilbake på de gamle vilkåra. Da var det mange som kom hjem til oss og fikk sildepandekake som min datter stekte. Vi måtte gi dem mat, for at de ikke skulle gi opp.
Da jeg begynte i fabrikktilsynet, sa Schou til meg at med den lønna som var fastsatt, skulle jeg bare gå en dag i uka rundt og inspisere, og den dagen kunne jeg få fri. Men jeg skjønte jo at en dag ble for lite, så jeg slutta da ganske snart på Hjula. Men det varte lenge før jeg fikk noe mer lønn av kommunen.
Spiserom var det ikke hverken i Nydalen eller på Hjula. Men det var ikke bra med de sanitære forholdene på de store verkstedene heller. Jeg kom på Kværner bruk en gang, og der var det bare åpne doer; der sto det noen svære avskjæringer med ei fjæl over til å sitte på. Men da ga vi dem skriftlig pålegg om å bygge ordentlige doer, og det ble gjort.
Det var enda verre på et lite verksted nede ved Akerselva. Jeg kom inn der, og så sa jeg at jeg skulle bare se på WC, jeg. «Ja, det er bare å gå rundt vegga her, det», sa de. Og det fikk jeg jo se også, da jeg gikk rundt der. På den måten var det bedre på Hjula.
Da jeg var begynt i fabrikktilsynet, fikk jeg se at det nyttet å snakke til folk. Og det er morsomt å se så store resultater av det en har gjort.
Hos Knud Graah så jeg at de kokte ut pussegarn i svære vannkjeler, for å bruke det om igjen. Så bant de sammen kaffespann og slapp dem nedi den kjelen for å varme kaffen; men da hendte det nok at det skvalpa oljevann oppi kaffen, så det smakte olje av den.
På Hjula hendte det en gang at de laget en svær pipe-konsert mot en som de kalte for Svenske-Amanda. Hun var skjøtekone og en slags oppsynskvinne. Det gikk slik at hun ble sendt hjem til Sverige. Da foreslo formannen at jeg skulle bli skjøtekone. Men Schou forbannet seg på at han ville ikke ha meg til skjøtekone - før skulle fabrikken stå!
(Hele denne beretningen må oppfattes som meget tvilsom. AP husker nå meget usikkert, og fantaserer til dels. Ved slutten av samtalen fortalte hun f.eks. meget bestemt at hun hadde vært til stede ved grunnsteinsnedleggingen til Oslo rådhus; hun var da sammen med Betzy Kjeldsberg, og da fikk Betzy Kjeldsberg slag og døde! I virkeligheten døde fru Kjeldsberg først i 1950. Conrad Furuseth bekreftet at han hadde vært sammen med AP ved grunnsteinsnedleggingen, og fru Kjeldsberg var der også; men det hendte absolutt ingenting med fru Kjeldsberg.)
Før intervjuet hadde jeg fått låne en bok med notater som AP har gjort om sitt liv, men innlimte avisartikler, fødselsdagsartikler o.l. det framgår at AP´s far døde da hun var 8 år. Hun arbeidet i Nydalen ca. 1885-89, på Hjula 1889-91. Så sluttet hun fordi hun ble gift. Men da mannen døde, begynte hun igjen på Hjula fra 1898. hun ble tilsatt i fabrikktilsynet i Kristiania i 1910. Hun stiftet Hjula kvindelige fagforening og var formann der 1906-10. Hun ledet da også en ni ukers streik i 1908. I 1920-årene var hun medlem av Norges Socialdemokratiske Parti. Ellers i Arbeiderpartiet.