Stemmerett for kvinner - del 2

Kildeintroduksjon

Hvorfor ville noen menn at kvinner skulle få stemmerett?

Stortingssalen 1870. Foto: ukjent. Eier: Oslo Museum.

Gina Krog stiftet Kvinnestemmerettsforeningen i 1885. Hun var den første lederen av foreningen. Sammen med Fredrikke Qvam og Ragna Nielsen var hun den sentrale pådriveren for stemmerett for kvinner - utenfor Stortinget.

Gina Krog (1847-1916) i 1911. Krog var den fremste forkjemper for kvinners stemmerett og arbeidet også internasjonalt med stemmerrettssaken. Hun stiftet Norsk Kvinnesaksforening (1884) Kvinnestemmerettsforeningen (1885), Landskvinnestemmerettsforeningen (1898)  og Norske Kvinners Nasjonalråd (1904). Krog var også redaktør for bladet Nylænde i tillegg til å være politiker. Fotograf ukjent. Eier: Oslo Museum.

I Stortinget arbeidet radikale menn fra partiet Venstre for at kvinner skulle få stemmerett. I 1886 gjorde stortingsrepresentanter, med Viggo Ullmann og Ole Anton Qvam i spissen, krav på en endring av grunnlovens paragraf 50.

Formuleringen «Stemmeberettiget er enhver Norsk Borger, Mand og Kvinde, som har fyldt 25 Aar, og som have været bosatte i Landet i 5 Aar og opholde sig der», ble lagt frem for Stortinget i 1886. Stortinget besluttet da at forslaget skulle diskuteres etter neste valg.

I 1890 startet behandlingen av 1886-forslaget i Stortinget. Etter en to dager lang debatt avga stortingsrepresentantene sine stemmer. 44 stemte for at kvinner skulle få stemmerett, 70 imot. De fleste som var for kom fra partiet Venstre. De fleste i Høyre var imot.

Du kan lese fremleggene til komiteen som hadde behandlet saken i "Stemmerett for kvinner - behandling i Stortinget. Del 1".

I dette kildeutdraget kan du lese hvordan stortingsrepresentantene fra partiet Venstre Ullmann og Eiseland, argumenterte.  

Argumentasjonen til de to stortingsrepresentantene gir innblikk i hva slags stilling kvinner hadde i samfunnet på denne tiden, og hva menn mente var kvinnelige egenskaper.

 

Kilden

Tittel:

Debatt i Stortinget om kvinners stemmerett

Datering:

1890

Opphav:

Eiseland og Ullmann, stortingsrepresentanter for Venstre

Hentet fra:  Utsnitt av lovforslag, komité-innstillinger og debatter i Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1814-11.juni 1913. s. 17- 39
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert og forkortet.]

Eiesland :

Jeg tillater meg på minoritetens vegne å ta opp forslag om at VII Litr. bifalles.

Før jeg nå skal innlede debatten om denne saken, vil jeg begynne med å avgi en erklæring om at jeg har en følelse som jeg tror deles av mange i denne stund, nemlig den at vi dog alle her må ha en kjennelse av den meningsløse stillingen som kvinnen har i samfunnet, hvor hun ikke engang i en sak som denne som angår henne, har et eneste ord å si.

Og hun ville dog ganske visst kunne tale saken langt bedre enn jeg, og fleste av oss er i stand til.

Der er særlig et uttrykk i flertallets innstilling, som har støtt mig, og som jeg tror må støte ikke alene kvinner, men enhver, som kjenner litt til kvinnesakens historie, til denne mektige Kulturbevegelse, som går gjennem hele den siviliserte Verden - og det er dette om å dra kvinnene inn i det politiske liv.

Det er som om man vil dra dem inn etter håret. Nei, det er ikke oss som vil dra dem inn. De kommer sannelig selv. Og hvorfor kommer de? Jo, fordi de forlanger sin rett.

Utviklingen har ført med seg, at tiden omsider er kommet også for kvinnene til å erkjenne at de har en rett, og til å forlange denne gjennomført. Det er virkelig så med denne reformsak, at det er kvinnene selv som har ført den, og som fører den den dag i dag. Det er en kvinne, som først har oppstilt det krav, som nå er kommet frem i forslagsform her i Stortinget og skal avgjøres idag.

[....]

Det ene er den innskrenkede adgang som kvinner hittil har hatt her i landet til å erverve seg kunnskaper. [...]

Man har hittil jeg vil ikke si bevisst, men man har dog likevel i hele kultursamfunnet på en vis måte kneblet kvinnenes ånd, liksom man i Asia har innsnørt deres føtter i jernsko, således har man i Vesten innsnørt deres ånd, og det er først ved Kvinnebevegelsen, ved kvinnenes fortsatte og iherdige anstrengelser, at der er blitt andre og bedre forhold.

Det andre som jeg har festet meg ved, er den dårlige betaling kvinnene får for sitt arbeid. Det er opplyst at det kvinnelige arbeide betales med en halvpart, ja ned til og under en tredjedel av hva det mannlige arbeide koster, og det - vel at merke - arbeide, som kan utføres likeså forsvarlig og godt av kvinner som av menn.

Så er det en tredje ting, og det har for meg vært det alvorligste, den dobbelte moral, som vitterlig råder i det siviliserte samfunn, at man krever mer av kvinner enn av menn og det forskrekkelige slavedriv mange kvinner som følge har vært og ennå er nedsenket i.

Jeg har da som menneskevenn ikke kunnet annet enn å hilse velkommen alle de bestrebelser som gikk i retning av å forbedre kvinnenes kår og skaffe henne en tryggere og mer lovfestet stilling i samfunnet.

Og når det hos oss omsider ved kvinnenes egne bestrebelser er kommet dertil at det er forelagt oss forslag om å gi henne stemmerett, gi henne adgang til å være med å velge de folk som skal avgjøre hennes og mannens saker her i Nasjonalforsamlingen.  

Ja gi henne adgang endog til selv å bli valgt. Om hun kan trenge seg fram en sådan stilling, så kan jeg ikke annet gi dette forslag mitt bifall.

Jeg vil si like rett ut at var jeg bare så sikker i min sak hver gang jeg skulle avgi min stemme her i Nasjonalforsamlingen som jeg vil være det ved å stemme for forslag VII A, så var det ikke vanskelig. […]

Jeg henviser til mindretallet uttalelser og vil også tillate meg til støtte for den oppfatning vi har søkt å gjøre gjeldende, å anføre noe fra et par menn. […]

Den ene uttalelsen er av Bjørnson, hva man nå enn mener om han, dog er han en av tidenes seere og en mann som ser dypt. Han sier.: «Kvinnen ved vår side som god kamerat – med samme opplysning og samme ansvar – er intet mindre enn den siviliserte menneskehet en gang til - nemlig en gang til så rik på edle innskytelser, åndelig og sedelig arbeidskraft. Strømmer vil gå inn i vårt offentlige liv av hennes større tålmodighet, finere virkelighetssans, uegennyttigere kjærlighet. Samfunnet vil føles rettferdigere og gladere».

Dernest vil jeg anføre en uttalelse av Henry George. Han sier: «Kvinners rett til å stemme er likeså innlysende som menns rett og hviler på samme fundament. Ettersom de er pliktig å adlyde loven, må de ha en stemme med i lovens tilblivelse." Og den påstand om at de ikke er skikket til å stemme er det ikke mer mening i,  enn det har vært i den samme påstand hver gang det er snakk om å utvide stemmeretten til et større antall menn.

Og enten nå menn liker eller ikke liker å ha uttalt at de ikke er i stand til å gi gode lover uten kvinners bistand, så har ihvert fall deres lovgiverarbeid ikke vist seg å være så vellykket at de av den grunn burde avslå kvinners hjelp. Så utilfredsstillende og grove er de lover som menn har vært alene om å gi at de nok burde spørre seg selv om ikke kvinners finere intuisjon og større følsomhet behøves likeså meget ved de offentlige sakers ordning, som innen familien.

Ikke bare i det som vanligvis regnes for ”kvinnens sfære”, er kvinner menn overlegne, men de bringer ofte saker som betraktes utelukkende tilhørende mannens område, en innsikt og en dømmekraft som gjør dem til høyst verdifulle rådgivere for menn. Den mann som forakter kvinners råd, er alt annen enn en vis mann. Og når vi nå ser at menneskeheten består av menn og kvinner og at de to kjønn er hverandres naturlige hjelpere, blir så ikke den ting å overlate til det ene kjønn, det som angår begge, temmelig lik det eksperiment å bruke bare det ene benet i stedet for begge».

Det mangler ikke vektige uttalelser om at man har sett heldige resultater av den politiske stemmerett for kvinner.

Ullmann:

Kvinner, som på landet eier eller har leiet matrikuleret jord, og da særskilt alle de mange gårdmannsenker som sitter rundt omkring i landet, og som inntar i sosial henseende aldeles den samme stilling som en mann som sitter på en gård, hvorfor skal man nekte dem stemmerett?

Hvorfor skal det forhold eksistere, at det ved siden av hverandre kan bo to kjøpmenn; den ene kan for eksempel hete Vilhelm Hansen, og den andre kan hete Vilhelmine Hansen. De handler med de samme ting, de kan stå i likedan forretningsforhold, ha likedan forretningsdyktighet, de kan tjene det samme, de kan ellers også ha den samme medborgerlige aktelse, og hvorfor skal så kjøpmann Vilhelm Hansen ha stemmerett og kjøpmann Vilhelmine Hansen ikke ha stemmerett?

Hva er de prinsipielle grunnene, hva er det ut av en slags innbilt moralsk og lignende krav, som skal gjøre at den ene mer enn den andre? Er det virkelig for å bevare gamle madame Vilhelmine Hansens kvinnelige dyd og ærbarhet, at hun ikke skal ha denne rett som kjøpmann Vilhelm Hansen har? [...]

De gjør det samme arbeidet, de er stilt under de samme sosiale betingelser, sitter med den etter loven nødvendige inntekt; det er intet som helst annet som skiller henne fra den andre som har stemmerett, enn at hun er skapt som kvinne, og han er skapt som mann. Så går man hen og sier: av prinsipielle grunner, for å bevare den kvinnelige, jeg vet ikke hva, er det, at hun skal ikke få lov til at ha denne rett. det vil komme til å krenke, såre og ødelegge henne og samfunnet dette, at hun møter og avgir sin stemme, hun likesåvel som den, med hvem hun på alle måter er likestillet. Ja, vil man si, det er ikke bare stemmerett her spørres om. Det er også valgbarhet, og tenk hva det vil si, å dra kvinnene bort fra deres gjerning og inn i det offentlige liv!

Tenk, om man for eksempel skulle se den ting at kvinner, kanskje endog også gifte kvinner ble valgt inn på Stortinget!

Ja, la oss nå ta den sak ganske rolig! Når man hører på denne sak i sin alminnelighet, så blir det fremstilt omtrent, som om det, der nå skulle stå for døren, var at i samme øyeblikk som stemmerett og valgbarhet var åpne for kvinnene ville de alle, hustruer og mødre strømme til valgtribunene og fremstille seg som stortingskandidater, og mens de så farer av sted til sine politiske møter ligger de små der hjemme i vuggen og spreller på alle fire i været, og den ulykkelige ektemann holder på en stund å vugge og prøver og å få dem til ro. Når så ikke lykkes farer han av sted for å hente konen fra valgtribunen hjem for å ta seg av alle disse små.

Jeg tror ikke det går til på den måte. I de aller uheldigste tilfeller får man vel gå ut fra, at de her tilstedeværende 114 vil i alle fall ikke mere enn halvdelen kommer til å bli kvinner. Det vil si at det vi i det høyeste kan risikere, er altså 57. [...]

Herregud, om nå 14 kvinner reiser hjemmefra, så er det nå ikke så forferdelig, da! Jeg tenker meg, at hvis disse 14 virkelig er sådanne, at de har lyst til å reise hjemmefra, så er det sannelig likeså godt å la dem reise; thi jeg tror ikke, de passer synderlig godt hjemme hos mann og barn. Kort sagt - jeg tror ikke, vi  behøver å innlate oss på den slags ting, av den enkle og klare grunn at det selvfølgelig vil være ennå mer tilfelle med kvinner enn med menn at de kvinner som bindes av sterke bånd til noe helt annet enn det offentlige, vil mindre enn noen annet søke inn i det offentlige liv.

Det kan vel ikke være noen som for alvor vil se at de fra sin erfaringskrets og fra sine bekjentskaper er vitende om, at i det øyeblikk kvinner får stemmerett, så vil mødre med småbarn, mødre som er bundne til hjemme, mødre hvis høyeste livsgjerning og livsinteresser ligger på de kanter, ivre for å komme inni det offentlige liv!

I det hele taget, man taler bestandig, når man debatterer disse ting, om kvinner under ett; man tar seg et enkelt tilfelle; man tenker seg en kvinne som står i det offentlige liv og så debatterer man ut fra det enkelte tilfelle, som om det var noe som gjaldt hele kvinneslekten, - som om hver eneste  kvinne i landet ville renne avsted og arbeide for å komme inn i det offentlige liv.

Det er likeså meningsløst, som det ville være meningsløst å snakke om mannen i dette tilfelle. Hvorfor taler man ikke mannens forhold i disse saker, når det tales om mannens stemmerett?  Kan man ikke stille opp akkurat de samme skremmebilder når det gjelder mannens stemmerett? Hvorfor sier man ikke at mannen, hvis han får stemmerett, vil forsømme sine forretninger, sin hustru og sine barn, sette hele sin økonomiske eksistens på spill og reise hjemmefra bare for det offentlige livs skyld, - og forsømme alt, hva der påligger ham?

Det prinsipielle skal da, etter hva flertallet i komiteen forteller oss være, at kvinnesaksbevegelsen som munner ut i stemmerett for kvinner, hviler på en sådan overordentlig urimelig og uriktig grunn; den hviler på en absurd, fra livet løsreven teori, om en forutsatt likhet mellom mann og kvinne.

Ja, nå er det så rart, at kvinnesaksbevegelsen hviler nettopp på det motsatte. Den hviler nettopp på en forutsatt og bestemt utpreget oppfatning av at kvinner har en særskilt oppgave i livet, en særskilt samfunnsoppgaven en særskilt virkekrets, særskilte evner, som skal komme med.  

Det er ganske visst at kvinnesaksforkjempere har erklært fra Stuart Mills dager av og nedover, at dette, som de Herrer av kvinnesakens bekjempere bestandig har fremhevet om kvinnens natur og om kvinnens vesen, om kvinnens ditt og om kvinnens datt, det gjelder ikke fordi man har aldeles ikke noen anledning til å se hvorledes kvinnens natur ville  helt og fullt utvikle seg, når de kom under de samme betingelser, hvorunder mennenes natur har fått anledning til å utvikle sig.

Det er det riktige, og det holder vi fast ved; men på den annen side så sier vi at allerede av det som vi nå ser av det som vi vet, som utviklingen har ført med seg, kan det klart og greit begripes at det er en betydelig forskjell mellom menn og kvinner og det på denne forskjell vi legger den største hovedvekt. Og derfra tar vi det sterkeste argument for at nettopp den kvinnelige side av samfunnet må få lov til å komme inn i samfunnets rettigheter for der å utføre sitt arbeide.

Når derfor flertallet forteller oss at den antatte likhet endog så går ut på å ville utslette en opprinnelig satt forskjell i psykologisk og fysiologisk henseende, en forskjell som er så stor at ingen utvikling eller generasjon har kunnet å utviske den, så sier jeg: Det kan dog vel ikke være flertallets ramme alvor, at kvinnesaksforkjempere mener at kvinnesaken selv i sin endelige seier skulle kunne frembringe en fysiologisk likhet mellom menn og kvinner.

Vi får dog vel i alle fall holde oss til det psykologiske; og hva nå det psykologiske angår, så er det, som jeg sagt, så langt fra tanken, at vi der vil utviske forskjellen, at - som også minoriteten i komiteen med rette har fremhevet - det, der har vakt vår interesse for at få kvinnene med i stemmeretten, det er nettopp de bestemte praktiske krav, som for øyeblikket er oppe i samfunnet, og hvorom vi tror, at de skal kunne lettere imøtekommes, dersom kvinnene får del i det offentlige liv.

Det er dette, som mindretallet i komiteen har pekt på, når det har nevnt de to saker, fredssaken og løsningen på fattigdomsspørsmålet, som det vesentlig vi håper skal bli befordret gjennom kvinnens deltagelse i det offentlige liv. Derfor er det slett ikke likheten vi beroper oss på, men det, er nettopp denne forskjell, som eksisterer, denne forskjell som gjør at vi ikke bare ser i kvinnens stemmerett en rettferdighetshandling. Det gjør vi også, men vi ser den som til nytte for samfunnet.

Vi ser i den den fordel som samfunnet ville få derigjennom at det ensidige mannlige som hittil har rådet i samfunnet blir avløst av en påvirkning utover samfunnet fra kvinnens side.

Og da nytter det ikke å komme og vise oss hen til at kvinnen øver innflytelse - som det heter så nydelig - i «det skjulte». Å nei såmenn om kvinnen øver noen innflytelse i «det skjulte»!

Øver hun innflytelse i disse saker som her er tale om, så øver hun den i kraft av at hun vil noe og forstår noe. Kvinner som bare blir henvist til å ha alene med den snevreste hjemmets krets at gjøre, kan ikke øve noen innflytelse der, hvor det gjelder disse større saker. Der, hvor de i det hele taget kan noe, vil noe og vet noe, øver de innflytelse, men da øver de den ikke på den måte som de har rett til å øve den på, på den måte er den selvsamme, hvorpå vi menn øver innflytelse.

Den eneste måte hvorpå man tilgavns kan øve innflytelse i sitt fedreland, det er med å kjempe med stemmeseddelens våpen. Det er ved å gi sin mening med i alle fedrelandets gjøremål, ja det er det moderne samfunnet taler om at et menneske kan virke noe og det nytter ikke lenger å henvise til kvinners virksomhet i «det skjulte», likeså lite som det lenger nytter å smøre kvinnene av med en festtale den 17. mai eller sette henne opp på et galleri, mens mennene sitter nede og spiser stek og drikker champagne.

Og likeså sikkert som det er, at man i den siste menneskealder med kjempeskritt har vokst i forståelsen av at det går ikke an å stenge kvinnene ute på disse mer primitive måter som våre fedre stengte dem ute. Således går den følelse med ubønnhørlig makt fremover, at det går ikke an å stenge dem ute fra det som ikke bare er mannens rett, men en menneskerett.

Det er derfor også så at flertallets innstilling vitner om, hvor svak i grunnen deres posisjon er, de som nå kjemper mot  kvinnens stemmerett. Dersom et sådant forslag hadde kommer frem bare for 10 år siden, så skulle vi ha sett et ganske annerledes kraftig innlegg enn det som de herrer har levert. Da skulle vi sett at de hadde begynt med paradis og syndefallet og ført frem både Peter og Paulus, og så skulle vi ha hørt, at det var så langt fra at ville innrømme som flertallet  kvinnene all mulig opplysning og kvinnenen all mulig delaktighet i det å kunne erverve seg stillinger i samfunnet, at de ville ha preket Paulus ord for oss i en sånn grad at vi nok skulle ha fått erfare at kvinnene måtte ha lov til å gå utenfor den ganske snevre hjemmets krets.  

Men bare i de siste 10-20 år er dette forsvunnet, og nå står flertallet selv, de gode Høyremenn, som danner dette flertallet, på grensen til alle mulige innrømmelser av høyeste slags, det vil si de innrømmer like fra begynnelsen av gjennom i det hele tatt det resonnement som føres med hensyn til kvinnene, det kan jo virkelig også føres om så meget annet. [...]

Det hele reduserer seg simpelthen til dette, at det sitter en del som har makten, og de finner, at de som er utenfor, ikke bør ha makten fordi de er vant til gjennom århundrer, gjennom årtusener å se på dem som de som ikke kan delta i dette.

Etter hvert trenger kjennsgjerningene seg frem; med større og større makt gjør de gjeldende at disse før utestengte ikke kan bevege seg på det felt og det felt, de kan overta den ting og den ting, og så bøyer man seg og gir seg; men man holder de siste og sterkeste skanser så lenge som mulig.

Men det ene er ikke forskjellig fra det andre. Det er ingen prinsipiell forskjell i det at man innrømmer kvinnene stemmerett, og i det at man innrømmer dem å ta embetseksamen, eller i det at man innrømmet dem i sin tid å bli telegrafistinner, eller det at man innrømmet dem i sin tid å få lik arv som sine brødre, Det er ikke den minste prinsipiell forskjell. Det er bare simpelthen trinn oppover på den samme stige.  

Det er grader innenfor den samme utvikling. Og om enn kampen føres forskjellig, og ordene som brukes lyder annerledes på det ene sted enn på det andre.  Det er allikevel den samme tanke som ligger til grunn på begge steder både i motstanden og i tilslutningen og derfor er det at kvinnens stemmerett i sin tid vil komme til å seire tross alt den motstand som reiser seg mot den.

Den vil seire ut av livet, ut av kravene, således som livet fører dem frem, ut av den samlede bevissthet hos menneskene om at man både har bruk for kvinnene og at kvinnenes deltakelse id et offentlige livet er noe som simpelthen er en naturlig utvikling av kulturen fremover fra det laveste kulturtrinn og inntil det standpunkt vi står på nå. Så er det akkurat i linje med den snorrette utvikling som det alt sammen har tatt den tid kvinnen ikke var annet ett lastdyr.

Inntil disse dager da ethvert menneske som vil gjøre fordring på å ha en smule dannelse innrømmer den ting fullt ut at kvinner har aldeles den samme rett til å være menneske og til å skaffe seg menneskelig opplysning som vi menn har. Det er ikke annet enn et trinn i det hele og derfor vil det i sin tid komme.

Jeg vil da stemme for det alternativ VII A, som hviler på de nuværende stemmerettsbetingelser, idet jeg gjennom denne stemmegivning som jeg altså anser for den egentlig avgjørende i denne sak, vil stemme for prinsippet om at kvinnene skal komme med likesåvel som mennene, når de har de samme betingelser. Jeg vil for øvrig også så snart det blir anledning stemme for alminnelig stemmerett for dem likesåvel som for men.

Original kildetekst

Stortinget om Stemmerett for kvinner 17. mai 1914-11. juni 1913

Publisert 3. okt. 2018 16:00 - Sist endret 19. mars 2020 11:26