Baglersagaene – om jernbyrd

Kildeintroduksjon

Jernbyrd var en form for guddommelig bevisførsel som ble brukt i middelalderen. 

Jernbyrd var en bevisførsel i middelalderens rettssystem som gikk ut på at man måtte gå på eller bære glødende jern for å bevise sin uskyld eller rett. Hvis brannsårene var infisert noen dager senere talte vedkommende usant, men hvis sårene var borte eller leget mente man at Gud hadde grepet inn og bevist at personen snakket sant.

Baglersagaene handler om baglerkongene Erling Steinvegg og Filippus Simonsson – og birkebeinerkongene Håkon Sverresson, Guttorm Sigurdsson og Inge Bårdsson. Baglerne holdt til i Viken, kystområdene på Østlandet, og Birkebeinerkongene hadde sitt hovedområde i Trøndelag. Birkebeinerne og baglerne betegner de to hovedgrupperingene som sto mot hverandre i borgerkrigstida i høymiddelalderen. De sloss om hvem som skulle være Norges konge. 

Akkurat som Sverres saga og Håkon Håkonssons saga er Baglersagaene samtidssagaer. Det betyr at fortellingene er skrevet ned kort tid etter at hendelsene fant sted, noe som gjør dem til mer pålitelige historiske kilder enn f.eks. Snorres kongesagaer.

I kildeutdraget får du inntrykk av hvordan kongevalg foregikk og hvilke konsekvenser valgene fikk i borgerkrigstiden. Du kan også lese om hvordan jernbyrd foregikk.

Fortellingen starter i 1202, etter kong Sverres død da sønnen Håkon Sverresson ble valgt til konge over birkebeinerne.

Gerhard Munthes illustrasjoner til Magnussønnens saga: Harald Gille går over gloande jarn. I sagaen fortelles det at Harald gikk jernbyrd for å bevise at han var kongssønn. Tre dager etter han gikk over sju eller ni glødene plogjern var føttene uskadde og hele og Harald hadde bevis for at han snakket sant.
Gerhard Munthes illustrasjon til Magnussønnens saga: Harald Gille går over "gloande jarn" for å bevise at han var kongssønn.

Kilden

Tittel: Baglersagaene, kap. 7-9
Datering: ca. 1220
Opphav: Ukjente forfattere
Hentet fra: Norges Kongesagaer oversatt av Alexander Bugge, I.M. Stenersens Forlag, Kristiania, 1914
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

Kapittel 7

Tiende dag jul [3. januar 1204] holdt erkebiskopen stevne med hirden og de beste menn om hvem de skulle ta til konge. De ble da alle enige om at ta Guttorm, sønn av Sigurd Lavard, sønn av kong Sverre, til konge; han var da fire år gammel. Håkon Galen skulle styre riket og hirden på hans vegne, og Peter Støyper og Einar kongsmåg skulle ta vare på kongen og fostre ham. Dette samtykket alle i og stadfestet det med våpentak.

Da de gikk til bords, ledet høvdingene kongen inn og satte ham i høysetet og viste ham kongelig heder. Da tok kongen et sverd og festet ved Håkon Galens side, hengte et skjold på hans aksel og gav ham jarlsnavn med samtykke av alle høvdingene og satte ham i høysetet hos seg. På dette viset holdt de flokken sammen. Deretter sendte kongen og jarlen brev nord til Trondheim, at Inge, sønn av Baard Guttormsson, skulle ha styret over hele Trøndelag.

Kapittel 8

Da de som før hadde vært med baglerne, spurte dette høvdingeskifte, tykte de seg ikke å ha meget fred i vente av birkebeinerne og fór fra landet syd til Danmark. Noen av dem, Torleiv Skalp og Anund Lunns sønner, Odd Runn og Arnbjørn Troll, kom til Erling Steinvegg i Kaupmannahavn [København]; da ble flokken reist. Da dette spurtes, drev det mange menn som før hadde fulgt baglerne, til dem. De sendte bud nord i Viken til sine venner og stevnte dem til Ålborg i fasten. Dit kom da fra Norge Reidar sendemann, Jon Drotning, Salve Disesson og Philippus av Veigin [Veien på Ringerike]. De drog ut derfra med skutehæren.

Men da de kom til Viken, gikk alt folket under dem, og således fór de øst til Oslo. Der var da biskop Nikolas tilstede. Erling bad biskopen om å få bære jern [jernbyrd] for å sanne sin farsætt; men biskopen ville ikke at skirselen skulde gjøres der i Oslo. Sveitehøvdingene gikk da til ham og talte Erlings sak, og det ble da til at biskopen bad ham bære jern i Borg [Sarpsborg], om han ville. Erling fór da til Borg og fastet der til jernet. Biskop Nikolas kom dit da han skulle ta ved jernet, og sa at han ikke skulle bære jernet likevel. «Far nå til Tunsberg og bær jern der,» sa han; «fordi dit vil danekongen [kong Valdemar Sejr] komme; han skal se jernbyrden.» Erling fór da til Tunsberg og bidde der på danekongen.

Kapittel 9

Straks biskop Nikolas hadde spurt at Erling dro folk sammen i Danmark, fór han til danekongen og spurte, om han ville yte denne Erling noen hjelp. Kongen svarte at han hadde lovet ham det for deres frendskaps skyld.

Biskopen sa da: «Underlig tykkes det meg, herre, av så klok en høvding som De er, å la en flokk reise seg i Deres land og gi dem hjelp til å herje på en annen konges rike, når ingen vet av hvilke ætter deres høvding er kommet. Jeg tenker han er en sønn til en torpkarl [småbonde] på Opplandene, og at han for sine løgners skyld er drevet fra landet og lenge har vært jaget vekk og hatet av alle gode menn. Men vil De sende Deres hær til Norge for å gi landet fred og fri det fra den store uro, Guds vrede og plage, som birkebeinerne nå i lang tid har gjort og vakt der, da er det et bedre råd at sette over det en av Deres egne frender, som De vet vil være Dere tro og lydig. Fordi Gud har nå gjort ende på alle de av birkebeinernes høvdinger som hadde noe vett til å rå over dem, fordi de brukte sitt vett mere til det onde enn til det gode, og nå har de tatt et uvettig barn til konge over seg, og selv vet de ingen råd som duger.»

Kongen svarte: «Mine frender har så gode kår her i Danmark, at de ikke har hug på å fare til Norge med denne flokken.»

Da sa biskopen: «Jeg vet en mann som er vel falden til at ta dette verv på seg. Og det er Deres frende Philippus, søstersønn til kong Inge [Inge Haraldsson, død 1161] i Norge. Han har alt det ved seg som kan pryde en konge eller høvding.»

Biskopen talte ofte og snilt om dette for kongen, og til sist ble det til at kongen gav ham sitt samtykke og lovte selv å komme til Norge neste sommer.

Sommeren etter [1204] fór kong Valdemar nord til Norge med 300 skip og kom til Tunsberg ved Botolvsmesse-tid [17. juni]. Med ham var Philippus, sønn av Simon, sønn av Alna-Kåre.

Philippus’ mor var Margret, datter av Arne på Stovreim og dronning Ingerid, Ragnvald Ingessøns datter. Margret var sammødre søster til kong Inge Haraldsson og til Orm kongsbror, Ivar Sneis’ sønn. Kong Valdemar hadde lovet biskop Nikolas at Philippus skulle bli høvding over baglernes flokk, om de selv ville samtykke deri.

Men da denne sak ble båret frem for baglerne, ropte alle høvdingene i flokken imot og sa at de til konge ville ha kong Magnus’ sønn, som hadde byrd til det, men på ingen vis ville de tjene eller ha til konge en mann som ikke var mere storættet enn en av dem. Heller ville de løse flokken og søke hver til sitt. Bøndene svarte også at hvis det fantes noen kongssønn ville de gi ham kongsnavn og være ham tro og lydige. Men hvis det ikke var noen, ville de ikke gjøre noen reisning innenlands.

Da biskop Nikolas skjønte at flokken ikke ville få nogen fremgang hvis ikke Erling ble tatt til konge, sa han til ham: «Det synes meg som om bøndene er meget trege til å gjøre noen reisning, og du har liten hjelp å vente av dem, hvis jeg ikke støtter deg og fremmer din sak. Fordi jeg vet for sant at hvis jernbyrden mislykkes for deg, så lar danekongen deg drepe, og skjønt jeg vel kan tenke mig, hvem har vært din far, så kan jeg dog vende det den veien jeg vil. Men hvis du vil øke min frende Philippus’ heder og navnbøter og gjøre ham til din jarl, så vil jeg slå meg til deg og styrke deg å reise denne flokk og følge deg av all min makt med mine frender og venner.» Det ble samtykket og avtalt mellom dem at Philippus skulde bli jarl, om Erling ble konge.

Erling Steinvegg fór da til Tunsberg og fastet til jernbyrd for annen gang. Biskop Nikolas vidde jernet, og kong Valdemar foresa ham eden og rådde for jernbyrden.

Da den tid kom da Erling skulde løse sin hånd, satte kong Valdemar væpnede menn rundt kirken, så det var lett å se hva Erlings lodd [skjebne] ville bli hvis han ikke stod seg i prøven. Biskop Nikolas ledet Erling til frem i kordøren. Han løste sin hånd og holdt den opp, la sine fingre i den og sa med høy røst: «Han har renset seg vel; aldri så jeg en hånd komme så uskadd fra jernet som denne.»

Kongen stod bent fremfor kordøren og alle hans menn nedenfor i kirken. De tok da alle til at love Gud og å synge: Te deum laudamus [Vi priser deg, Gud]. Erling var den dagen i gjestebud hos kongen, og kongen gav ham 35 hærskip med full utrustning. Dagen etter ble Erling tatt til konge på Haugating, og på dette ting gav Erling Philippus jarlsnavn. En stund etter fór kong Valdemar tilbake til Danmark med hele sin hær. Han fór fredelig fra Norge og voldte ingen mann mén.

Mange folk søkte da til Erling og gikk ham til hånde. Blant dem var: Arnbjørn, sønn av Jon Gautsson, Helge Birgesson, Asbjørn Kopp, Gyrd Beinteinsson, Guttorm Tvare, Orm Lange, Tord Dokka, Simon Kyr, Benedikt av Gumanes, Kolbein Raude og Jon Skjålge. De hadde meget og vakkert folk.

Etter Jonsok fór de over til Borg og holdt Borgarting; der ble Erling tatt til konge og Philippus til jarl. Siden fór de tilbake til Tunsberg. Da birkebeinerne spurte dette, strøk de alle bort fra Viken og nord til Trondheim, men somme til Bergen. Men da de birkebeinerne som satt i Bergen fikk høre at det lå en danehær i Viken, dro de nord til Trondheim og dvelte der om sommeren.

Ordforklaringer

Måg: svoger

Bie (bidde): vente

Skirsel: renselse

Publisert 11. apr. 2018 13:54 - Sist endret 12. mars 2020 23:34