Synnøve Finden og ”Synnøve Finden”

Historiefortelling har blitt viktig i merkevarebygging. Men historiene merkevarene forteller stemmer ikke alltid med den virkelige historien.

Et eksempel på dette er bedriften og merkevaren ”Synnøve Finden”. Produktene markedsføres med en ung vakker budeie med lyse fletter i en jomfruelig natur. På denne måten vil bedriften gi forbrukerne assosiasjoner til nasjonalromantikk, til rein luft og et fritt liv.

Hensikten er med andre ord å knytte positive verdier til produktene, sette i sving følelsene våre og etablere tilhørighet til produktet gjennom noe vi kanskje vil forbinde med det typiske og ekte norske.

Synnøve Findens logo viser en ung budeie med de lyse fletter. Foto: Synnøve Finden.

Markedsføringen er ikke tatt ut av løse luften. Synnøve Finden var en historisk person, hvem var hun, den virkelige Synnøve Finden?

Osteentrepenør

Synnøve Finden ble født i Finden i Sogn i 1882. Hun fikk tidlig innblikk i gårdsarbeid og prøvde seg som budeie. Da hun var 18 år, dro hun til Jæren for å utdanne seg til meierist. Etter ferdig utdanning reiste hun til Kristiania og etter hvert tok hun arbeid i butikk og meieri. Men drømmen hennes var å starte for seg selv.

På en båttur på Oslofjorden i 1926 traff Synnøve en kvinne som også bar på en drøm, enken Pernille Holmen. Pernille drømte om å starte kafé. De to kvinnene ble nære venner.

Synnøve Finden (1883-1957) og Pernille Holmen (1889-1961). Foto: Esther Langberg/Oslo Museum

Snart flyttet Synnøve inn til den syv år yngre Pernille og datteren Evy, innstilt på å gi alt hun hadde og all sin inntekt til Pernille. Pernille hadde handelsbrev, og i 1928 nok penger til at Synnøve Findens osteproduksjon kunne bli en realitet. Bedriften vokste fort, og før andre verdenskrig brøt ut hadde de over førti ansatte.

Begge damene var strengt religiøse, noe forretningsdriften bar preg av. Tor Edvin Dahl var barnebarn av Pernille og har skrevet bok om forholdet mellom de to damene og bedriften de bygde opp. Han sier at ostefabrikken skulle være til Guds ære, overskuddet skulle gå til misjonen. De markedsførte bedriften gjennom menighetsblader.

Bedriften og varemerket ”Synnøve Finden”

Synnøve Finden døde i 1957. Tre tiår senere, i 1987, ble imidlertid den gamle bedriften til Synnøve Finden overtatt av sterke finansfolk. Produksjonen ble flyttet til Enebakk, og seinere kjøpte bedriften lokalene til det nedlagte Alvdal meieri fra Tine Norske Meieriers Salgssentral (NMS).

I dag er ”Synnøve Finden” en norsk næringsmiddelbedrift med produksjon flere steder i Norge, men størstedelen av produksjonen foregår fortsatt i Alvdal, og i Namsos. I tillegg har bedriften datterselskap i Estland og Sverige. Hovedvirksomheten er produksjon og salg av gulost og brunost.

Hvorfor dette bildet av ”Synnøve Finden”?

Den dominerende osteprodusenten Norske Meieriers Salgssentral, hadde i 1960-årene, lenge for «Synnøve Finden» overtok bedriften til den virkelige Synnøve Finden, besluttet å markedsføre på en ny måte – og fikk laget tinemerket.

Den naturalistiske og stiliserte utformingen av treboksen, smørtina, var et forsøk på å forbinde produktene med norsk kultur og historie. I 1972 fikk NMS tillatelse å bruke tina som et felles symbol på varene de produserte.

Ved å ta i bruk bildet av budeia i sin logo ble ”Synnøve Finden” en likeverdig konkurrent til Tine-produktene i merkevarebygging som innebar historiebruk. 

Synnøve Findens logo med en fager budeie med lyse fletter på en stølsvoll, med en gressende ku foran snødekte fjell og med en stigende sol i bakgrunnen, har selvsagt ikke noe å gjøre med hvordan den virkelige Synnøve og Pernille drev osteproduksjon. Men ved å ta i bruk historien gis produktet en illusjon av norske tradisjoner og en form for ekthet. Slik forsøker merkevarebyggere å skape en tilhørighet til produktet.

Salgstallene forteller at de lykkes. Selskapet har ifølge Brønnøysundregistrene en ”meget god” lønnsomhet, og i 2015 var godt over 200 personer sysselsatt i bedriften. Synnøve Findens lille osteproduksjon har med andre ord blitt til en moderne omfattende virksomhet. Forbrukere ser ut til å sette pris på bruk av historie – selv om den ikke alltid stemmer med den fortidige virkeligheten på alle punkter.

Av Jan Bjarne Bøe
Publisert 7. feb. 2019 14:19 - Sist endret 15. feb. 2019 13:20