Bruk og misbruk av historien?

Hvordan kan forholdet mellom faghistorisk kunnskap og historiebruk forstås?

Mange måter å bruke historie på

Kunnskap og fortellinger om fortidige forhold brukes på ulike måter av mange aktører i samfunnet. På sett og vis er vi alle historiebrukere: Vår forståelse av hvem vi er henger gjerne sammen med det vi vet om hvem vi har vært, hvor vi stammer fra, med familiens og slektens historie. Historiens identitetsdannende funksjon er viktig også på et mer overordnet nivå, for hvordan for eksempel nasjoner og andre fellesskap forstår seg selv og andre.

Historie brukes også på andre måter, for eksempel som argumenter i politiske prosesser og debatter, eller som markedsføring av regioner og ymse merkevarer. Historie er også godt stoff for underholdning i form av historiske filmer, tv-serier, bøker og spill. Påstander om at kunnskap om bestemte forhold i fortiden har vært fortiet, skjult eller uoppdaget, er en hyppig brukt måte å markedsføre for eksempel egne bok- eller filmprosjekter som nyskapende, sannhetssøkende, originale og forfriskende.

Historiebruksforskere som Klas-Göran Karlsson har forsøkt å klargjøre historiebrukens ulike former og hensikter. I følge Karlsson kan det skilles mellom syv typer historiebruk. Vitenskapelig historiebruk, der forskere og lærere søker å oppdage og/eller rekonstruere fortidige forhold er en form hvor hensikten er å produsere kunnskap. Eksistensiell historiebruk er annen, som dreier seg om alle menneskers måter å minnes og glemmes på. En tredje er moralsk historiebruk som kan dreie seg om avsløring av «fortiet» historie, rehabilitering av historiens glemte grupper, eller forsoning.

Ideologisk historiebruk er en fjerde form med en helt annen hensikt, for eksempel kan den handle om legitimering av politiske prosjekter, eller rasjonalisering av ført politikk. Denne skiller seg fra politisk-pedagogisk historiebruk som har til hensikt å sette problemer under debatt ved hjelp av betoning av likheter mellom fortidige og nåtidige forhold (Norge er «den siste sovjetstaten», hevdet den svenske næringsministeren Bjørn Rosengren i 2003).

Den sjette formen er kommersiell historiebruk som vi finner for eksempel innen reklamen, og som kan sikte mot økonomisk vinning. Ikke-bruk av historien, å aktivt nekte å forholde seg til fortiden, har også vært identifisert som en særskilt historiebruksform. Noen av historiebruksformene kan være overlappende. Felles for dem alle, i følge Karlsson, er at historiebruk handler om menneskers søken etter mening og sammenheng i tilværelsen – det hjelper mennesker å orientere seg i tid.

Historie som vitenskapelig kunnskap

Gir det mening å se på faghistorikere som en gruppe blant mange andre historiebrukere? Ja, dersom vi med historiebruk tenker på virksomhet som dreier seg om å produsere forestillinger om forholdet mellom fortid, nåtid og fremtid. Faghistorikernes produksjon av slike forestillinger skiller seg likevel ut fra andre former for historiebruk ved å være vitenskapelig.

Faghistorikernes jobb er blant annet å skape kunnskap om forhold i fortiden og sammenhenger mellom fortid og nåtid gjennom forskning, i tråd med kildekritikkens regler og klart definerte metoder. De vitenskapelige historiekunnskapene som etableres gjennom forskning, utgjør også et kjerneelement i historieundervisningen i skolen og på universitetene. Slik kunnskap, som i prinsippet alltid vil kunne endres gjennom ny forskning, kan sees på som korrekt i den forstand at den er etablert på en etterprøvbar måte, i tråd med de prinsipper, standarder og fremgangsmåter som fagfellesskapet av faghistorikere enes om som gangbare. Slik kunnskap har som regel gjennomgått en kontroll og vurdering av fagfeller, og vurderes også opp mot allerede etablert kunnskap på det aktuelle feltet.

Den fremste formidlingsformen for vitenskapelig historie er fortellingen, blant annet i form av vitenskapelige monografier, artikler og forelesninger. En likhet mellom faghistorikere og andre historiebrukere, for eksempel filmskapere og politikere, er at også disse produserer historiefortellinger, formidlet gjennom film og politiske dokumenter. Om disse historiefortellingene er i samsvar med og korrekte sett med fagfolks vitenskapelige blikk, er en annen sak.

Hvordan er forholdet mellom historie forstått som vitenskapelig kunnskap om forhold i fortiden, og den historien som brukes til ulike formål, for eksempel til å underholde – eller til å forme politiske holdninger? Vi skal nærme oss dette gjennom å se på hvordan historikerne forholder seg til ulike former for historiebruk.

Historiebruk til besvær?  

Historien som brukes for eksempel i underholdningsøyemed, trenger jo slett ikke være korrekt for å være underholdende. Faghistorikernes fremste tilnærmingsmåte til ulike former for historiebruk har nettopp vært å vurdere historiebruken opp mot etablert vitenskapelig kunnskap og faghistoriske standarder. Bevæpnet med omfattende historiekunnskaper og metodisk skolerthet, står faghistorikerne gjerne parat til å slå ned på det de oppfatter som forvrengninger, fordreininger og i verste fall forfalskninger av fortidige forhold, være det seg hos filmskapere, politikere, journalister eller forfattere.

Ett eksempel kan være kritikken den danske TV-serien «1864» fikk fra historikerhold for å presentere fortiden forenklet og feilaktig; et annet er NRK-serien «Kampen om tungtvannet» som ble beskyldt for historieforfalskning. Slik ukorrekt historiebruk stemples gjerne som misbruk av historien – og poenget med å stemple det slik, er ofte å bidra med kunnskap om hvordan forholdene i fortiden egentlig var.

Fra NRK-serien Kampen om Tungtvannet. Foto: Filmkameratene AS/Robert Holand Dreier

En slik tilnærming til mange former for historiebruk er både legitimt og viktig: Det er gode grunner til å slå ned på påstander om for eksempel at jødeutryddelsene under andre verdenskrig aldri fant sted, og å avsløre forfalskede dokumenter fra fortiden som nettopp forfalskninger. Men ser vi bort fra denne typen åpenbare tilfeller av løgn og forfalskning, kan en slik tilnærming også reise noen potensielle utfordringer.

For det første: Hva skal være malen som andres historiebruk måles opp mot? Mangt er faghistorikere enige om, men det er også mye forskerne strides om. Grensen mellom legitime tolkningsforskjeller om historiske forhold og ulike former for «misbruk» er ikke alltid lett å gå opp. Er Carl I. Hagens fremstilling av Fremskrittspartiet som arvtagere etter etterkrigstidens sosialdemokrater misbruk av historien til politiske formål – eller en legitim tolkning av historiske forbindelseslinjer?

For det andre: En slik vurderende tilnærmingsmåte kan få historikere til å fremstå som «besserwissere» som ikke anerkjenner at bruken av historie kan være verdifullt for mange selv om den ikke tilfredsstiller faglige kriterier. Og for det tredje: Den gir oss ikke nødvendigvis forståelse for hvorfor historie brukes på bestemte måter.

Historiebruk som forskningsfelt

Nettopp hvorfor – og av hvem og hvordan – fortiden tas i bruk, og i hvilke sammenhenger bruken finner sted i, er spørsmål historiebruksforskningen søker å besvare. I de senere år har slike spørsmål engasjert fagfolk fra en rekke vitenskapsfag. I tillegg til historikere er også kulturvitere, sosiologer, filosofer og fagdidaktikere opptatt av hvordan historie brukes i samfunnet.

Felles for forskerne på feltet er at de er mer opptatt av måtene historiebruk foregår på, hvordan fortiden både gis mening og er med på å gi mening, enn å vurdere graden av brukens korrekthet – det vil si, vurdere hvorvidt historien som brukes og måten det skjer på, er i overensstemmelse med de vitenskapelige historiekunnskapene og faglige standardene som finnes.

Det er selvsagt ikke irrelevant for historiebruksforskerne å vurdere om for eksempel politikeres historiebruk på ett eller annet vis forvrenger historisk kunnskap, men spørsmålet her er altså snarere hvorfor historiebruken blir som den blir, og hva slags effekter det har.

Hvem eier velferdshistorien? Et eksempel på ideologisk historiebruk

Historikeren Ketil Knutsen har undersøkt hvordan partiledere fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har brukt historien om velferdsstatens fremvekst for å overbevise velgerne om at nettopp deres parti representerer det gode som velferden jo oppfattes som av nordmenn flest.

I følge Knutsen er fremveksten av velferdsstaten i Arbeiderpartiets historiebruk «en frigjørings- og velstandsfortelling under Aps ledelse»: Arbeiderpartiet bygget velferdsstaten egenhendig – og velferden må «bygges videre på av Ap, byggherren, for å være bra.» (Bøe og Knutsen 2012: 110). I Høyre-lederes fortelling er det ikke staten og det offentlige, men frivillige og private aktørers innsats i byggingen av velferden som fremheves, og det betones at også Høyre er et velferdsparti som har et minst like stort eierskap til velferdsstaten som Arbeiderpartiet.

Grunnen til at Høyre fra rundt 2010 har vært opptatt av å fremheve dette, var i følge Knutsen en opplevelse av at Arbeiderpartiet monopoliserte «de gyldne historiene om fremveksten av velferdsstaten» og dermed tiltrakk seg velgere. «Botemiddelet for Høyre har ikke vært å ta et oppgjør med minnene, men heller å ta eierskap til dem ved å gjøre dem til sine egne.» (Bøe og Knutsen 2012: 113).

I Fremskrittspartiets versjon anerkjennes det at Arbeiderpartiet i sin tid bygget velferdsstaten – men partiet sies å ha «forrådt idealene», fremhever Knutsen: I dag er Fremskrittspartiet det Arbeiderpartiet en gang var, og dermed fremstilles FrP som «velferdsstatens og Gerhardsen-epokens rettmessige tradisjonsbærere» (Bøe og Knutsen 2012: 114–116). Faghistorikerne, på sin side, understreker at «den norske velferdsstaten har verken én far eller én mor. (…) Verken den politiske høyre- eller venstresiden hadde i utgangspunktet et klart definert mål for det som i etterkrigstiden framstår som en universell velferdsstat. Først etter andre verdenskrig ble universalitet et prinsipp partiene samlet seg om» (Andresen, Angell og Heiret 2011).

Historie som orienteringsredskap i tid

I historiebruksforskningen oppfattes historie grunnleggende som et orienteringsredskap i tid. Historiske fortellinger skaper sammenhenger mellom fortid, nåtid og fremtid, ved at de gir mening til erfaringer av fortiden, plasserer oss i bestemte nåtider, og kan også være med på å gi retning til det som kan komme.

Den grunnleggende menneskelige aktiviteten det er å «orientere seg i tid, i lys av historiske erfaringer og kunnskaper, og i forventning om en spesifikk fremtidig utvikling» kan i følge Karlsson gripes av begrepet historiebevissthet, en av historiebruksforskningens nøkkelbegreper. Måten slike sammenhenger mellom forestillinger om fortid, forståelser av nåtid og forventninger til fremtid etableres på for eksempel i skolen, i politiske partier eller i Hollywood-filmer, kan sees på som uttrykk for bestemte historiekulturer – og mer grunnleggende, som uttrykk for den allmennmenneskelige historiebevisstheten.

Historiefaglig etablerte kunnskaper om fortiden utgjør gjerne et element i denne historiebevisstheten, men forskere har vist at folks forestillinger om fortiden preges også av helt andre historiefortellere og fortellinger enn de fagfolk måtte skrive – være det seg egne besteforeldre, forfattere, filmskapere, politikere eller dataspill.

Ett eksempel kan være forestillingene om middelalderen: Som historikeren Leidulf Melve viser, har romaner som Ivanhoe (W. Scott, 1820), Ringenes herre (J.R.R. Tolkien, 1954-1955), bøkene om Harry Potter (J.K. Rowling, 1997–2007), A Song of Fire and Ice (G.R.R. Martin, 1996–) og filmer og TV-serier basert på dem, gitt opphav til forestillinger om «den romantiske middelalderen» preget av «storslagne skikkelser og mektige slagscener», der helter og skurker sloss i mektige borger og slott, gjerne med innslag av overnaturlige elementer og magi (Melve 2018: 7, 19­–21.) Den forskningsmessige relevansen av slike blandinger av fakta og fiksjon er liten (Melve 2018: 137), men dét hindrer ikke rapartisten Snoop Dogg fra å se på tv-serien Game of Thrones basert på Martins bokserie «for historic reasons, to try to understand what this world was based on before I got here. I like to know how we got from there, to here, and the similarities between then and now.» (Phull 2015).

Fra Game of Thrones, sesong 7. Foto: HBO

Faghistorie og annen historie

Det er ikke mulig å avgjøre på et generelt grunnlag hvordan faghistorikerne bør forholde seg til slik historiebruk. Historien som Snoop Dogg tydeligvis oppfattet å ha en orienterende funksjon, er opplagt misvisende – selv om forfatteren bak Game of Thrones var inspirert av forhold i England på 1400-tallet, er fortellingen på ingen måte i samsvar med vitenskapelig kunnskap om middelalderen.

Å påpeke akkurat det gir i seg selv ingen innsikt i hvorvidt eller hvorfor populærkulturelle fremstillinger av fortiden oppleves som relevante av folk: Er det slik at faglige, vitenskapelige fortellinger om fortiden har mindre gjennomslag i folks historiebevissthet enn underholdningsindustrien? Stoler «folk flest» mer på universitetshistorikerne enn på andre historiefortellere?

To store forskningsprosjekter om vanlige menneskers historiebevissthet, henholdsvis fra USA og Finland, antyder at «folk flest» stoler mer på historiefortellingene de møter i museer enn de fiksjoner som serveres på lerret og flatskjerm – mens folk stoler enda mindre på politikernes uttalelser om historie enn på fiksjonen! Interessant nok ser finnene langt på vei til å stole på forskningsbasert historie, mens informantene fra USA opplevde den historien de møtte i skolen som fjernt og irrelevant.

Begge steder står slektens og familiens fortellinger om fortiden sterkt i folks bevissthet (Torsti 2012: 60; Rosenzweig og Thelen 1998: 12). Å undersøke hvordan folks forestillinger om sammenhengen mellom fortid, nåtid og fremtid formes, kan nok være langt mer fruktbart enn ene og alene på skolemesteraktig vis slå ned på unøyaktigheter, omtrentligheter og misvisende fremstillinger i de myriader av fortidsfortellinger vi møter – selv om det altså av og til er nødvendig å påtale bevisst historieforfalskning.

Av Teemu Sakari Ryymin
Publisert 3. apr. 2019 13:03 - Sist endret 3. apr. 2019 15:39