Bryllupstradisjoner i Øvre Telemark

Kildeintroduksjon

Hvordan så en brudgom ut på 1700-tallet? Hvordan skulle bryllupet feires og hva skjedde på bryllupsnatta?

Dette er spørsmål man kan få svar på i den den såkalte «topografiske» litteraturen fra siste halvdel av 1700-tallet.

Topografiske beskrivelser ble gjerne skrevet av embetsmenn og prester og inneholdt detaljerte skildringer av de ulike regionene i Norge, der alt fra naturforhold og ressurser til økonomi, historie og levevis ble beskrevet. Den topografiske litteraturen er en viktig kilde til å forstå hvordan Norge så ut og hvordan det norske samfunnet fungerte på 1700-tallet.

Kildeutdraget under er hentet fra en beskrivelse over Øvre Telemark og tar for seg hvordan et tradisjonelt bryllup kunne gå for seg på denne kanten av landet. 

Nygift par på vei ut av kirken. Fotografisk trykk av maleri av Adolph Tidemand 1870. Foto: Wolday, Mokonnen/ Larvik museum

Kilden

Tittel:

Beskrivelse av bryllupsskikker i Øvre Telemark

Datering: 1785
Opphav: Johan Rudolph Lund
Hentet fra:

Johan Rudolph Lund. Forsøg til Beskrivelse over Øvre-Tellemarken i Norge, af Johann Michael Lund, belønnet med det Kongl. Danske Landhuusholdnings-Selskabs anden Guld-Medaille, Tiende Capitel, § 67. Kiøbenhavn: Trykt hos Joh. Rud. Thiele, 1785

Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er modernisert.]

§ 67.

Av de Øvre Telemarks bønders skikker er ingen særlig merkverdige forekommet meg, unntatt deres skikker ved brylluper, hvilke uten all tvil skriver seg fra meget gammel tid. Jeg tror derfor å gjøre mine lesere en fornøyelse med å anføre disse.

Dagen før vielsen skal gå for seg, kommer de bestilte «Jaasets» eller brudgoms-menn og ifører brudgommen den alminnelige brudgoms-drakt, som består av en med mye søm på hals-linningen utstrassert skjorte, oven på hvilken han får en blå trøye, og atter der uten på en rød kofte. Av bukser bruker han på de hos bøndene såkalte feltbukser, som er sorte av farge, meget vide, lange og sammenrynkede i mange fine folder. Ved knærne er buksene omspendte med en rem, som er besatt med messingringer. Strømpene er blå, og brudgommens sko til denne høytid har overmåte høye heler. Om livet bærer han et belte, som med mange ringer er behengt.

Når brudgommen således er kledt, henges ham om halsen et sølvkjede med et kors i, som faller ned på brystet. På hodet bærer han en hatt, hvis pul er en god halv alen høy, og hvilke slags hatter aldri uten av brudgommer bæres. Om hatte-pullen er bundet en smal hvit klut, som henger ned over den ene aksel med en dusk.

I hånden fører han en jernkårde, hvis grep er ombundet med en hvit klut, som henger neden for kården med frynser eller en liten Port d`Epee. Man forestiller seg neppe hvor besynderlig men derhos ærverdig en sådan brudgom ser ut, og jeg sa til meg selv, da jeg engang i Førrisdal så en brudgom således kledt: Således så kanskje hine norske herrer ut.

Når brudgommen er i sin fulle habit, tar begge brudgoms-mennene likeledes hver sin kårde i hånden og med brudgommen begir de seg til en av hans slektningers eller venners gård, hvor de andre, som er ment å følge, innfinner seg. Samme gård kalles samlingsgården, hvor verten i huset må beverte rikelig med mat og drikke. Brudgommen med sitt følge reiser derfra atter til stevnegården, som er den gård hvor bruden oppholder seg. Der mottas han med skudd av geværer og med musikk av en eller flere trommer eller fioliner. Spillemennene går da først inn i stuen, dernest brudgommen og så hans Jaasets, alt meget seremonielt, den ene etter den andre. Brudgommen får plass i høysetet: ved den øverste bordende, hvor på bruden kommer inn, som hittil har vært I loftet: på et overværelse, og hennes ankomst skjer med disse seremonier: Spillemennene kommer foran med musikken, og dernest brudesvennene, hvilke åpner døren og smeller 3 ganger med den så sterkt, at den er i ferd med å revne, derpå går de inn i stuen sammen med bruden, og hennes brude-koner, som følger bak etter.

Bruden tar plass nest ved brudgommen, og hun er kledt på denne måte: hun har likeledes fint utsydd linnet på, som i brystet er sammenheftet med mange sølvspenner, som er runde og behengte med løv av sølv. Videre er hun iført en sort, kort vadmelstrøye, som på begge sider er forsynet med brede sølvhemper. Skjørtet er rødt. På hovdet har bruden en art av krone, som ellers her kalles hode-sølv, av noen stykker sammensydd rødt klede tett besatt med forgyldt sølv. Om halsen har hun sølvkjeder, hvori noen medaljer er heftet, som henger henne ned på brystet, og om livet er hun forsynet med 2 sølvbelter.

Samlingsdagen fordrives med spising, drikking og dans til om aftenen, det er sengetid, da bruden og hennes følge under musikk går først i loftet, hvor hun, nemlig bruden begir seg til sengs. Deretter blir brudgommen og følgemenn med lik seremoni bragt opp på det værelse hvor bruden ligger, da brudgommen ved inntredelsen i værelset ganske fremmed spør, om han her kan få hus natten over; dertil svarer brude-svennene jo, for betaling kan han både få hus og halv seng. Ved betaling forstås her morgengave (Proemrum Virginitatis), hvorom mellom brudesvennene og brudgommen ventileres inntil samme er fastsatt, og vedtar brudgommen da, at bruden skal ha 30, 40, 60, 80 eller 100 Rdlr., og undertiden også en sadlet hest, likesom brudgommens leilighet er. Brudesvennene spiser dernest den såkalte Brurebiten, mens brudgommen går i seng til sin brud, med hvilken han deretter overlates alene.

Om morgenen må brudgommen for brudesvennene gjenta det han om aftenen før inngikk i henseende til brudens morgengave, hvoretter brudgommen først og dernest bruden med like seremonier går ned og inn i stuen, som forrige dag, hvorpå hele forsamlingen tar frokost, og så reiser til kirken, hvor vielsen skal gå for seg. Reisen skjer til hest under skudd, trommer, spill, skrik og skrål i det stevnegården forlates.

Etter vielsen farer de til den rette bryllupsgård, den gård hvor brudgommen har hjem, og der mottas de med samme høytideligheter og på like måte, som da de forlot stevne-gården; men enhver skjenkes med øl, før de stiger fra hesten: Bruden må på hesten likeledes drikke en liten ølskål, hvilken hun deretter kaster over hodet og over taket av huset. Faller skålen ned på den andre siden av taket, anses det som et tegn til et lykkelig ekteskap, men kommer den på samme side tilbake, som den kastes opp, holdes det for et ondt omen.

Brudgommen løfter derpå bruden av salen og fører henne i loftet: på overværelse, hvorfra de omsider kommer inn i bryllupsstuen og gjør seg til gode, inntil de skal til sengs, da brudgommen atter må gjenta hva han aftenen før og om morgenen samme dag har lovet bruden i morgengave.

Dagen etter drikker brudgommen og bruden hverandre til og legger penger til hverandre i det beger eller den skål de har drukket av, hvorpå hele selskapet drikkes som da lykkeønsker, etterlater seg i den skål de drikker av, deres brudegave, som er 24, 48 eller 96 skilling per person ettersom hva enhvers leilighet er. Når skålen er drukket går brudeparet i loftet, hvor bruden legger sin krone av, og brudgommen legger henne på hodet et hvitt klede, som kalles skaut, som da er tegn til at hun nå er en gift kone. Bruden gjør derpå brudgommens familie en foræring av vanter, bånd og tørklær, og ovenpå dette foretas en dans, som kalles langedansen, da det hele selskap holder hverandre i hånden, og løper alle de hus igjennom, som er på gården, med musikk foran, inntil de kommer til ildhuset, da brudgommen og de øvrige mannspersoner forsyner seg med kårder og gir seg til å hugge i taket og rundt om på veggene, som ender med at de kaster kårdene i veggen med den kraft, at de blir hengende.

Flere seremonier iaktas ikke; men bryllupet med dans og drikk, har noen ganger vart 4 til 5 dager.

Publisert 13. mars 2018 15:25 - Sist endret 12. mars 2020 19:02