Knut Hamsun - Markens grøde

Kildeintroduksjon

Barnedrap er et av temaene i den prisbelønte Hamsun-romanen. 

Knut Hamsun (1859-1952) fikk i 1920 Nobelprisen i litteratur for romanen Markens grøde

Romanen har blitt tolket som en kritikk av industrialisering, urbanisering og forfall av tradisjonelle verdier som tilhørte jordbrukssamfunnet. 

I romanen møter vi Isak som sammen med sin kone Inger bygger og utvikler gården Sellanrå fra ingenting. De får to sønner, og etter hvert også en datter. Datteren blir født med hareskår (leppe-gane spalte), som sin mor.

I utdraget under er det Inger som står i fokus og hvordan hun reagerer når hun oppdager at datteren har samme misdannelse som henne selv. Utdraget gir også innblikk i hvordan Hamsun fremstiller straffemyndighetene.

fargerikt maleri av ektepar i åkeren
Edvard Munch: "Markens grøde" (1923) Foto/eier: Munchmuseet. Gjengitt med tillatelse fra eier. 

Kilden

Tittel: Markens grøde
Datering: 1917
Opphav: Knut Hamsun
Hentet fra: Samlede verker, bind 7, Gyldendal 2000, ss. 165-186
Rettigheter:  

Mer informasjon om kilden

[Modernisert tekstutdrag]

[s. 165]

Se, nå var familien i marken kommet godt på fote og dersom årets avling lyktes så var nybyggerne likefrem å misunne. Hva stod tilbake? Høyhus naturligvis, en løe med treskegulv i midten, det var et fremtidens mål, det ville nås som de andre mål, gi det tid! Nå hadde vesle Sølvhorn kalvet, geitene fått kje og sauene lammet, det vrimlet av småfe på beitet

Og hva med menneskene? Eleseus gikk alt på sine ben hvor han ville og lille Sivert var kristnet. Inger? Hun var visst til med barn igjen, hun var så frodig. Hva var enda en gang et barn for henne? Ingenting – det vil si store ting, pent småfolk, hun var stolt over barna og lot forstå at det ikke var alle som Gud ga slike store og pene barn. Inger var i full virksomhet med å være ung.

Hun hadde et vansiret ansikt og hadde levd hele ungdommen oppover som et utskudd, guttene så henne ikke skjønt hun både kunne danse og arbeide, de forsmådde hennes sødme, de vendte seg bort – nå var det hennes tid, hun utfoldet seg, hun stod alltid i blomst og gikk med barn. Isak selv, husbonden, han var og ble en alvorlig mann, men han hadde hatt god fremgang og var tilfreds. Hva han hadde holdt liv i seg med før Inger kom var meget dunkelt, potet og geitemelk, ja dristige retter uten navn, nå hadde han alt som nevnes kunne for en mann i hans kår.

[ss. 172-173]

I dag skal storoksen avgårde. Den er blitt et stort dyr og for kostbar å holde her på nybygget, Isak skal ned i bygden med den, avhende den og få en passelig stor okse med tilbake.

Det er Inger som har bestemt dette og Inger visste vel hva hun gjorde da hun fikk Isak avsted nettopp i dag.

Skal du gå så må det være i dag, sa hun. Oksen er fødd opp, det er god pris på oppfødd slakt om våren, han kan sendes til byen, der er det så flott hva de betaler. – Jaja, sa Isak. – Det verste er dersom oksen skulle bli farlig for deg på veien. – Det svarte ikke Isak på. – Men nå har han jo alt vært ute en ukes tid og sett seg om og blitt vant. – Isak tidde. Men han hengte en stor kniv og slire på seg og tok oksen ut.

Å, for en rugg, blank og fryktelig, sidene gynget på den når den gikk. Den var nokså kortbent, når den løp brøt den ungskog ned for brystet, den var som et lokomotiv. Dens hals var svær inntil vanskapthet, i denne hals bodde en elefants styrke.

Dersom at han nå bare ikke slår seg gal for deg, sa Inger. – Isak svarte om en stund: jaja, så får jeg slakte han på veien og bære kjøttet.

Inger satte seg ned på dørhellen. Hun hadde vondt og var flammet i ansiktet, hun hadde holdt seg oppe til Isak gikk, nå ble han borte med oksen i skogen og Inger kunne ynke seg uten fare. Lille Eleseus snakker alt og han spør: Mamma vondt? – Ja vondt. – Han hermer etter moren, tar seg til ryggen og ynker seg. Lille Sivert sover.

Inger får Eleseus med seg inn, gir ham saker og ting å leke med på gulvet og går selv til sengs. Stunden var kommet. Hun er hele tiden ved full samling, hun holder øye med Eleseus, hun kaster blikket bort på veggen og ser hva klokken er. Hun skriker ikke, rører seg knapt, en kamp foregår i hennes innvoller, en byrde glir plutselig ifra henne. Nesten i samme øyeblikk hører hun et fremmed skrik i sin egen seng, en liten velsignet røst stakkar, og nå har hun ingen ro, men løfter seg opp og ser nedover seg. Hva ser hun? Hennes ansikt blir i samme øyeblikk gråt og uten uttrykk. Uten forstand, et stønn høres, det er så unaturlig, så umulig, det kom et skjevt hyl fra henne.

Hun synker tilbake i sengen. Det går et minutt, hun har ingen ro. Det lille skrik i sengen blir sterkere, hun løfter seg atter opp og ser – å Gud, det verste av alt, ingen nåde, barnet var attpå kjøpet pike.

Isak var kanskje ikke kommet en halv mil bort, det var en knapp time siden han gikk ut av gården. I løpet av ti minutter var barnet født og drept…

Isak kom hjem igjen den tredje dag, han leiet i bånd en sulteforet okse som knapt kunne røre seg derfor var veien blitt så lang.

Hvorledes gikk det? spurte Inger, og enda var hun selv nedfor og syk.

Det hadde gått tålelig bra. Jaja storoksen hadde vært gal den siste halvmilen og Isak hadde måttet binde den og hente hjelp fra bygda. Da han så kom tilbake hadde oksen slitt seg og ikke vært å finne på en stund. Nå det gikk jo alt sammen, handelsmannen som kjøpte opp slakt til byen hadde betalt godt. – Og her er nå den nye oksen, sa Isak, la barna komme og se han!

Den samme interessen for hvert nytt dyr, Inger så på oksen og kjente på den, spurte om prisen. Lille Sivert fikk sitte på ryggen av den. – Jeg savner så storoksen, sa Inger, han var så blank og snill. Bare de nå slakter han pent!

Dagene ble opptatt med onnearbeidet, dyrene var utslupne, i det tomme fjøset sto potet i kasser og binger for å gro. Isak sådde enda mer korn i år og brukte sin ytterste flid med å få det pent i jorden, han gjorde senger til gulrot og nepe og Inger sådde frø. Alt gikk som før.

Inger gikk en tid med en høypose over magen for å være tykk, hun minsket litt på høyet etterhvert og kastet tilslutt posen. Isak ble endelig en dag oppmerksom og spurte forundret: Hvordan var det, ble det ikke til noe denne gangen? Nei, sa hun, ikke denne gangen. – Nå. – Hvorfor det? – Det hadde seg vel så. Hva du tror, Isak, før du får brutt opp alt dette som vi ser! – Gikk det galt med deg? spurte han. – Ja –  Nå. Fór du ikke selv ille? – Nei. Jeg har så ofte tenkt på om at vi ikke kunne få oss gris. Isak, sen i vendingen, svarte om en stund: – Ja gris, jeg har tenkt på han hver vår. [...]

[En kvinne fra bygda, Oline, kommer på besøk. Hun finner og åpner graven i skogen hvor det lille barnet som ble drept ligger. Inger og kvinnen blir uvenner og slåss. Inger er redd for hva som skal skje videre.]

[ss. 180-181]

Dagene de går. [...] Den store sorg og tildragelse – javel, den var tilstede, gjerningen var gjort og følgene måtte komme. Det gode går oftest en sporløs vei, det onde drar alltid følger etter seg. Isak tok saken forstandig fra begynnelsen, han sa til sin kone at hvordan har du fart fram! – Hertil svarte ikke Inger noe. – Og om en stund talte Isak igjen: Er det slik at du har kvalt det? – Ja, sa Inger. – Du skulle ikke ha gjort det. – Nei, svarte hun. – Og ikke forstår jeg hvordan du kunne gjøre det. – Hun var akkurat som meg, svarte Inger. – Hvordan? – I munnen. – Isak tenkte lenge på det: Jaja, sa han.

[s. 183f]

Etterforskningen tok sin tid. Inger ble forhørt i enerm, hun nektet ikke, graven i skogen ble åpnet og tømt, liket ble sendt til undersøkelse. Og det lille lik, det var pyntet i Eleseus sin dåpskjole og hadde luen med perlene på.

Isak ble liksom igjen vekket til mæle: jaja, nå er det så galt for oss som det kan bli, sa han. Jeg sier enda mitt samme at du skulle ikke ha gjort det. – Nei, svarte Inger. – Hvordan bar du deg ad? – Inger svarte ikke. – Og at du direkte kunne få det over ditt sinn! – Hun var likt skapt som jeg. Så snudde jeg henne rundt på ansiktet. – Isak ristet på hodet. – Og så ble hun død, fortsatte Inger og begynte å storgråte. – Isak tidde en stund: Jaja, nå er det for sent å gråte, sa han.

– Hun hadde brunt hår i nakken, hulket Inger.

Dermed endte det igjen.

Og atter gikk dagene, Inger ble ikke satt fast, øvrigheten brukte mildhet mot henne. Lensmann Heyerdahl spurte henne ut som han ville ha spurt et annet menneske ut og sa bare. – Det er sørgelig at slikt skal hende! Da Inger spurte hvem som hadde meldt henne, svarte lensmannen at det var ingen, det var mange, han hadde fått nyss om saken fra forskjellige kanter. Hadde hun ikke selv delvis røpet seg til noen samer? – Inger: Jo hun hadde fortalt noen samer om han Os-Anders som kom til henne med en hare midt på sommeren og gjorde barnet under hennes hjerte haremynt. Og hadde ikke Oline sendt haren? Det visste ikke lensmannen. Men hvordan det var så ville han ikke engang føre inn i sin protokoll slik uvitenhet og overtro. – Moren min fikk se en hare da hun gikk med meg, sa Inger.

Løa var ferdig, det ble et romslig hus med høystål på begge sider og treskegulv i midten. Skjåen og de andre midlertidige steder ble nå tømt og høyet brakt inn i løa, kornet ble skåret, tørket på staur og innkjørt, Inger tok gulrot og nepe opp. Alt var i hus. Nå kunne alt ha vært så godt, det var velstand på nybygget, Isak brøt atter nytt land til telen kom. Han gjorde kornåkeren stor, og det var jordbryter han var; men i november sa Inger: Nå kunne hun ha vært halvåret og ha kjent oss alle! – Det er ingen råd med det nå, sa Isak. [...]

Så snart det ble fremkommelig i marken, ble hun hentet ned i bygda til forhør. Isak måtte være hjemme. Mens han gikk her satte han seg fore å gjøre turen over til Sverige og oppsøke Geissler. Den snille lensmannenille kanskje enda engang vise sin vennlighet mot folkene på Sellanrå. Men da Inger kom tilbake hadde hun alt spurt seg for og fått litt rede på dommen: egentlig var det livsstraff, paragraf 1, men. Se, hun hadde reist seg her midt i rettens helligdom og bare tilstått, de to av bygdens vitner hadde sett medlidende på henne og sorenskriveren hadde spurt henne pent ut; men hun ble allikevel den underlegne blant lovens lyse hoder.

De høye herrer jurister er så flinke, de kan paragrafer, de har lært dem utenat og husker dem, så lyse hoder er de. Og de er heller ikke uten egen intelligens, ikke engang uten hjerte. Inger kunne ikke klage på retten; hun nevnte ikke haren, men da hun under tårer bekjente at hun ikke hadde villet sitt vanskapte barn så ondt som å la det leve, så nikket sorenskriveren sakte og alvorlig. Men, sa han, du er jo selv haremynt og har fått det bra i livet? – Ja. Gudskjelov! svarte Inger bare. Og hun fikk intet sagt om sin barndoms og ungdoms hemmelige pinsler.

Men sorenskriveren måtte vel allikevel ha skjønt ett og annet, han var selv med klumpfot og hadde aldri kunnet danse. Dommen – nei det vet jeg ikke, sa han. Egentlig er det livsstraff, men. Og jeg vet ikke om vi får det ned i gradene, annen grad eller tredje grad, 15 til 12 år, 12 til 9 år. – Det sitter noen menn og humaniserer straffeloven, de blir ikke ferdige. Men vi får håpe det beste, sa han. […]

Det glapp, Inger var reist på 8 år. Isak blev tom og mørk og hørte bare ett og annet ord av det lensmannen sa: At det var bedrøvelig at slikt skulle skje. Han håpet, at det ble en lærepenge for Inger, så hun omvendte seg og ble et bedre menneske, og ikke drepte sine barn!

Les original kildetekst

Se, nu var familjen i marken kommet godt på fote og dersom årveien lyktes så var nybyggerne likefrem å misunde. Hva stod tilbake? Høihus naturligvis, en løe med træskegulv i midten, det var et fremtidens mål, det vilde nås som de andre mål, giv tid! Nu hadde vesle Sølvhorn kalvet, gjeiterne kidet og sauerne lammet, det vrimlet av småfæ i bumarken. Og hvad med menneskene? Eleseus gik alt på sine ben hvor han vilde og lille Sivert var kristnet. Inger? Hun laget sig visst til med barn igjen, hun var så frodig. Hvad var endda en gang et barn for hende? Ingenting – det vil si store ting, pent småfolk, hun hovmodet sig over børnene og lot forstå at det ikke var alle som Gud betrodde slike store og pene børn. Inger var i fuld virksomhet med å være ung. Hun hadde et vansiret ansigt og hadde levet hele ungdommen opover som et utskud, gutterne så hende ikke skjønt hun både kunde danse og arbeide, de forsmådde hendes sødme, de vendte sig bort – nu var det hendes tid, hun utfoldet sig, hun stod idelig i flor og gik med barn. Isak selv, husbonden, han var og blev en alvorlig mand, men han hadde hat god fremgang og var tilfreds. Hvad han hadde holdt liv i sig med før Inger kom var meget dunkelt, potet og gjeitmælk, ja dristige retter uten navn; nu hadde han alt som nævnes kunde for en mand i hans kår.

s. 172 - 173

I dag skal storoksen av gårde. Den er blit et uhyre dyr og for kostbar å holde her på nybygget, Isak skal ned i bygden med den, avhænde den og få en høvelig fors okse med tilbake.

Det er Inger som har sat dette igjennem og Inger visste vel hvad hun gjorde da hun fik Isak av sted netop i dag.

Skal du gå så må det være i dag, sa hun. Oksen er fremfødd, det er god pris på fremfødd slagt om våren, han kan sendes til byen, der er det så storveies hva de betaler. – Jaja, sa Isak. – Det værste er om at oksen skulde bli farlig for dig på vejen. – Det svarte ikke Isak på. – Men nu har han jo småt været ute en ukes tid og set sig om og blit vant. – Isak tidde. Men han hængte en stor kniv i slir på sig og tok oksen ut.

Å for en rugg, blank og frygtelig, lænderne gynget på den når den gik. Den var nokså lavbenet, når den løp brøt den ungskog ned mot brystet, den var som et lokomotiv. Dens hals var vældig indtil vanskapthet, i denne hals bodde en elefants styrke.

Dersom at han nu bare ikke slår sig gal for dig, sa Inger. – Isak svarte om en stund: jaja, så får jeg slagte han på veien og bære kjøtet.

Inger satte sig ned på dørhellen. Hun hadde ondt og var flammet i ansigtet, hun hadde holdt sig opret til Isak gi, nu blev han borte med oksen i skogen og Inger kunde ynke sig uten fare. Lille Eleseus taler alt og han spør: Mama ondt? – Ja ondt. – Han  hærmer efter morn, tar sig til ryggen og ynker sig. Lille Sivert sover.

Inger får Elesesu med sig ind, gir ham saker og ting å leke med på gulvet og går selv tilsengs. Stunden var kommet. Hun er hele tiden ved fuld samling, hun holder øie med Eleseus, hun kaster blikket bort på væggen og ser hvad klokken er. Hun skriker ikke, rører sig knapt: en kamp foregår i hendes indvolde, en byrde glir pludselig ifra hende. Næsten i samme øieblik hører hun et fremmed skrik i sin egen seng, en liten velsignet røst stakkar, og nu har hun ingen ro, men løfter sig op og ser nedover sig. Hvad ser hun? Hendes ansigt blir isamme nu gråt og uten uttryk. Uten forstand, et støn høres, det er så unaturlig, så umulig, det som et skjevt hyl ifra hende.

Hun synker tilbake i sengen. Det går et minut, hun har ingen ro. Det lille skrik i sengen blir stærkere, hun løfter sig atter op og ser – å Gud, det værste av alt, ingen nåde, barnet var atpå kjøpet pike.

Isak var kanskje ikke kommet en halv mil bort, det var en kap time siden han gik ut av gården. I løpet av ti minutter var barnet født og dræpt….

Isak kom hjem igjen den tredje dag, han leiet i bånd en sultefodret fors okse som næppe kunde røre sig derfor var veien blit så lang.

Hvorledes gik det? Spurte Inger, og endda var hun selv så nedfor og syk. [...]

Dagene blev optat med onnearbeide, kreaturene var utslupne, i det tomme fjøs stod potet i kasser og binger for å gro. Isak sådde endda mere korn i år og brukte sin ytterste flid med å få det pent i jorden, han gjorde senger til gulrot og næpe og Inger sådde frø. Alt gik som før.

Inger gik en tid med en høipose over maven for å være tyk, hun minsket litt på høiet efterhvert og kastet tilslut posen. Isak blev endelig en da opmærksom og spurte forundret: Hvorledes var det, blev det ikke til noget dennegang? Nei, sa hun, ikke dennegang. – Nå.- Hvorfor det? – Det hadde sig vel så. Hvad du tror, Isak, før du får brutt op alt dette som vi ser! – Gik det galt med dig? Spurte han.  Ja. –  Nå. Fór du ikke slev ilde? Nei. Jeg har så ofte tænkt på om at vi ikke kunde få os gris.  – Isak, sen i vendingen, svarte om en stund: Ja gris, jeg har tænkt på han hver vår.

[En kvinne fra bygda, Oline, kommer på besøk, finner og åpner graven i skogen hvor det lille barnet som ble drept ligger. Inger og kvinnen blir uvenner og slåss. Inger er redd for hva som skal skje videre.]

[ss. 180-181]

Dagene de går. [...] Den store sorg og tildragelse – javel, den var tilstede, gjerningen var gjort og følgene måtte komme. Det gode går oftest en sporløs vei, det onde drar alltid følger etter seg. Isak tok saken forstandig fra begynnelsen, han sa til sin kone at hvordan har du fart fram! – Hertil svarte ikke Inger noe. – Og om en stund talte Isak igjen: Er det slik at du har kvalt det? – Ja, sa Inger. – Du skulle ikke ha gjort det. – Nei, svarte hun. – Og ikke forstår jeg hvordan du kunne gjøre det. – Hun var akkurat som meg, svarte Inger. – Hvordan? – I munden. – Isak tenkte lenge på det: Jaja, sa han.

s. 183

Etterforskningen tok sin tid. Inger blev forhørt i enrum, hun nægtet intet, graven i skogen blev åpnet og tømt, liket blev sent til undersøkelse. Og det lille lik, det var pyntet i Eleseus sin dåpskjole og hadde luen med perlene på.

Isak blev liksom igjen vakt til mæle: jaja, nu er det så galt for os som det kan bli, sa han. Jeg sier endda mit samme at du skulde ikke ha gjort det. – Nei, svarte Inger. – Hvorledes bar du dig ad?? - Inger svarte ikke. – Og at du bent kunde få det over dit sind! – Hun var likeens skapt som  jeg. Så snudde jeg hende rundt på ansigtet. – Isak rystet på hodet. – Og så blev hun død. Fortsatte Inger og begyndte å storgråte. – Isak tidde en stund: Jaja, nu er det for sent å gråte, sa han. – Hun hadde brunt hår i nakken. Hulket Inger.

Dermed endte det igjen.

Og atter gik dagene, Inger blev ikke sat fast, øvrigheten brukte mildhet mot hende, lendsmand Heyerdahl spurte hende ut som han vilde ha spurt et andet menneske ut og sa bare. – Det er sørgelig at slikt skal hænde! Da Inger spurte hvem som hadde mældt hende svarte lensmanden at det var ingen, det var mange, han hadde fåt nys om saken fra forskjellige kanter. Hadde hun ikke selv delvis røbet sig til nogen lapper? – Inger: Jo hun hadde fortalt nogen lapper om han Os-Anders som kom til hende med en hare midt på sommeren og gjorde barnet under hendes hjærte haremyndt. Og hadde ikke Oline sendt haren? Det visste ikke lendsmanden. Men korsom var så vildde han ikke engang føre ind i sin protokol slik uvidenhet og overtro, - Mor mi hun fik se en hare da hun gikk med mig, sa Inger.

Løen var færdig, det blev et rummelig hus med høistål på begge sider og træskegulv i midten. Skjåen og de andre midlertidige steder belv nu rømmet og høiet bragt ind i løen, kornet blev skåret, tørket på staur og indkjørt, Inger tok gulrot og næpe op. Alt var i hus. Nu kunde alt ha været så godt, det var velstand på nybygget, Isak brøt atter nyland til tælen kom og gjorde kornakeren stor, og det var jordbryter han var; men i november sa Inger: Nu kunde hun ha været halvåret og ha kjendt os alle! Det er ingen råd med det nu, sa Isak.

[...]

Så snart det blev fremkommelig i marken, blev hun hentet ned i bygden til forhør. Isak måtte være hjemme. Mens han gik her alene foresatte han sig å gjøre turen over til Sverige og opsøke Geissler, den snilde lendsmand vilde kanskje endda engang vise sin venlighet mot folkene på Sellanrå. Men da Inger kom tilbake hadde hun alt spurt seg for og fått litt rede på dommen: egentlig var det livsstraff, paragraf 1, men. Se, hun hadde reist seg her midt i rettens helligdom og bare tilstått, de to av bygdens vitner hadde sett medlidende på henne og sorenskriveren hadde spurt henne pent ut; men hun blev likevel den underlegne blant lovens lyse hoder. De høie herrer jurister er så flinke, de kan paragrafer, de har lært dem utenad og husker dem, så lyse hoder er de. Og de er heller ikke uten privat forstand, ikke engang uten hjærte. Inger kunde ikke klage på retten; hun nævnte ikke haren, men da hun under tårer bekjendte at hun ikke hadde villet sit vanskapte barn så ondt som å late det leve, så nikket sorenskriveren sagte og alvorlig. Men, sa han, du er jo selv haremyndt og har fåt det bra i livet? – Ja. Gudskjelov! svarte Inger bare. Og hun fik intet sagt om sin barndoms og ungdoms dulgte lidelser.

Men sorenskriveren måtte vel allikevel ha skjønt et og andet, han var selv med klumpfot og hadde aldrig kunnet danse. Dommen – nei det vet jeg ikke, sa han. Egentlig er det livsstraf, men. Og jeg vet ikke om vi får det med i graderne, anden grad eller tredje grad, 15 til 12 år, 12 til 9 år –. Det sitter nogen mænd og humaniserer straffeloven, de blir ikke færdige. Men vi får håpe det bedste, sa han.

[….]

Det glapp, Inger var reist på 8 år. Isak blev tom og mørk og hørte bare et og andet ord av det lendsmanden sa: At det var bedrøvelig at slikt skulde ske. Han håpet, at det blev Inger en lærepenge, så hun omvendte sig og blev et bedre menneske, og ikke dræpte sine børn!

Publisert 16. sep. 2019 15:30 - Sist endret 12. mars 2020 23:34