Hva er arkeologi?

Jo lenger tilbake i menneskets utvikling man kommer, jo mer avhengig blir samfunnet av arkeologenes arbeid for kunnskap.

Menneskets røtter går langt tilbake i tid, men skriftspråket – de historiske kildene – er et relativt ungt fenomen. Det er først i middelalder (1050-1537 e.Kr.) at skriftspråket ble utbredt i Norge, men det er også svært mye som ikke ble nedskrevet for ettertiden. For å få et godt bilde av folks hverdagsliv og samfunn er vi helt avhengige av å studere de fysiske sporene de etterlot seg. Dette kaller vi kulturminner. Tiden før skriftspråkets gjennombrudd kalles gjerne for forhistorien.

En utgravning er som et åsted. I prinsippet setter alle menneskelige handlinger spor etter seg på et eller annet vis. Utfordringen er å vite hva man skal lete etter og hvordan man skal tolke funnene. Det er her arkeologene kommer inn i bildet. Vi dokumenterer alle spor, systematiserer dem og tolker dem. Deretter får vi et godt bilde av hva som har skjedd og når det har skjedd. Jo lenger tilbake i menneskets utvikling man kommer, jo mer avhengig blir samfunnet av arkeologenes arbeid for kunnskap.

Hvert enkelt kulturminne er en puslespillbit som utfyller bildet av fortidens samfunn. Rydningsrøyser, kullgroper, hustufter, gjenstander – alt bærer med seg informasjon om hvordan folk tilpasset seg naturen og hverandre. De er også små byggesteiner for det samfunnet vi har rundt oss i dag.

Arkeologi trekker store veksler på andre fagretninger, som biologi, geologi, samfunnsvitenskap og klimahistorie. Arkeologiske funn er ikke tilstrekkelige i seg selv. De må settes i en sammenheng – det vi kaller kontekst. Pollenanalyser forteller oss for eksempel hva som ble dyrket. De arkeologiske sporene forteller oss hvordan de driftet jorda. Klimahistorien gir oss et rammeverk for å forstå endringer og tilpasningsstrategier. Når alle puslebitene settes sammen får vi et godt bilde av jordbrukshistorien. Samfunnsvitenskapelig kunnskap er viktig for å forstå det forhistoriske samfunnet, om menneskenes forhold til religion, tradisjon og håndverk.

Vi må huske på at menneskene som levde før var ganske ulike oss som lever i dag. Deres holdninger, tro og rettferdighetssans hadde utspring i en helt annen virkelighet. Vikingtiden (800-1050 e.Kr.) var for eksempel et slavesamfunn og et klassesamfunn, hvor makt og innflytelse ofte ble bygd opp og holdt i hevd med vold. Menneskeofringer var også en del av deres virkelighet. Samtidig så var det en global tid, med utstrakt handel, reisevirksomhet og kulturell utveksling – ting vi kjenner oss igjen i – og et tingsystem som bar med seg kimen til dagens rettsordning. Alle disse impulsene formet dem, slik mange andre impulser hadde formet deres forfedre og dermed dem selv. I siste instans så former det også oss. Vi er hele tiden i gradvis endring. Kunnskap om forhistorien gir dermed også kunnskap om samfunnet av i dag - og om oss selv.

Det å forstå alle disse faktorene er det som til syvende og sist er arkeologi.

Kulturminneforvaltningen i Norge

Det er fylkeskommunen som har det regionale forvaltningsansvaret for kulturminnene, og som gjennomfører arkeologiske registreringer i forkant av utbyggingstiltak. For tiden er det Riksantikvaren som har dispensasjonsmyndigheten, dvs. at de fatter vedtak om eventuell oppheving av fredningen. De fastsetter også vilkårene for arkeologiske utgravninger m.m.

Med Regionsreformen vil selve dispensasjonsmyndigheten etterhvert bli flyttet over til de nye regionene. Riksantikvaren skal fortsette med å fastsette vilkår, men får også ansvar for å behandle klagesaker. Universitetsmuseene i Oslo, Bergen, Trondheim, Tromsø og Stavanger har hovedansvaret for å gjennomføre selve utgravningene i hver sin landsdel. I tillegg har Norsk Maritimt museum, Bergen sjøfartsmuseum og Norsk institutt for kulturminneforskning (NIKU) ansvar for undersøkelser av henholdsvis maritime kulturminner og middelalderbyene.

I Norge er det vanligvis utbygger som betaler for undersøkelsene og Statens vegvesen/Nye veier har finansiert flere store utgravningsprosjekter de siste tiårene. Dette gjelder ikke for «mindre private tiltak». Skal du bygge ut huset ditt, så er det staten som betaler hvis arkeologiske undersøkelser skulle bli nødvendig.

I Norge er feltarkeologi et profesjonalisert yrke og arbeidet utføres i all hovedsak av spesialister. For å bli en dyktig feltarkeolog kreves årelang erfaring, universitetsutdanning og en solid dose praktisk sans. Både fylkeskommunene og universitetsmuseene ansetter hvert år et stort antall arkeologer for å utføre lovpålagte undersøkelser. Mange reiser fra prosjekt til prosjekt. De er i praksis kulturminneforvaltningens førstelinjetjeneste.

Hvorfor graver vi?

Kulturminner er en ikke-fornybar ressurs – det betyr at de går tapt for alltid når de fjernes. I Norge er derfor alle kulturminner eldre enn 1537 automatisk fredet. Det er dermed ikke lov å skade eller fjerne disse, men hvert eneste år gjennomføres det et stort antall utbyggingstiltak i Norge som kommer i berøring med kulturminner.

I mange tilfeller oppheves fredningen mot at det først gjennomføres en arkeologisk undersøkelse. Dette sikrer at kunnskapen om kulturminnet blir tatt vare på for ettertiden, samtidig som tilveksten til forskningsmaterialet blir større. Dette bidrar til at kunnskapen om forhistorien blir stadig mer presis, samtidig sikrer vi at samfunnsutviklingen får gå sin gang.

Hva finner vi?

Under den moderne markoverflaten skjuler det seg mange spor etter eldre virksomhet. Vi trenger ikke gå spesielt dypt heller. Vanligvis ligger de gamle sporene rett under det moderne matjordslaget.

Den vanligste arkeologiske metoden av i dag er maskinell flateavdekking. Da fjernes matjordslaget med en gravemaskin, mens arkeologer går etter og dokumenterer de funnene som dukker opp. Ofte kan det være et kaos av spor. Det kan være små fargeforskjeller, ansamlinger med steiner eller endringer av fyllsammensetningen i undergrunnen. Hver gang en spade blir stukket i jorden, så etterlater det et avtrykk i undergrunnen som kan gjenfinnes. Ørsmå nyanser, og noen ganger markante forskjeller. Alt dette er rester etter eldre aktiviteter. Det kan være ildsteder, hull etter stolper, nedgravninger osv. Det avgjørende er å sette det i system, se sammenhenger og mønstre.

På bildet ser du en gårdsbygning fra 400/500-tallet e.Kr., funnet på utgravningsfeltet Brandrud I på Breivegen i Sør-Fron høsten 2011. De røde flekkene er ildsteder, de svarte sirklene er merker etter takbærende stolper og de lange svarte feltene er dreneringsgrøfter rundt huset. De markerer husets form og størrelse. Dette var et såkalt treskipet langhus, noe som var en alminnelig bygningstype i bronsealder og jernalder (1800 f.Kr.-1050 e.Kr.).

Andre stolper markerer inngangspartier, rominndelinger osv. Funn av store flak med bjørkenever indikerer at huset har hatt torvtak. Ved å sette funnene i system er det mulig å rekonstruere huset.

Forkullede korn, husdyrekskrementer og avfall kan fortelle om hva huset har vært brukt til. Det var vanlig i jernalderen at den ene enden av langhuset ble brukt til fjøs, mens den andre var bolig- og verkstedsdel. I dette tilfellet ser det ut til at hele huset ble brukt som bolig og verksted. Her er det blant annet funnet smieslagg og en liten esse, men ingen spor etter husdyr.

Bevaringsforhold

Et relativt fuktig og mildt klima gir dårlige bevaringsforhold for organisk materiale og jern. Det er derfor ikke så vanlig å finne mye gjenstandsmateriale på jernalderboplassene i Norge. Det vi finner er ofte forkullede rester av konstruksjonselementer, korn, bein og makrofossiler. Forbrenningen gjør at de kan ligge upåvirket i jorda i tusenvis av år, så fremt de får ligge i fred. Det kan gi viktig informasjon om kosthold, dyrehold og byggeskikk. I tillegg kan det dukke opp keramikk og i sjeldne tilfeller glass.

For å unngå at gjenstandene blir ødelagt er det viktig å behandle dem riktig, og snarest mulig få sendt dem til konserveringslaboratoriet.

Jern ruster lett, men kan klare seg lenge i jorda hvis det ikke utsettes for luft. Kobberlegeringer klarer seg gjerne bedre enn jern, men begynner også å korrodere i møte med luft.

Hvor gamle kan funnene være?

I arkeologien er det to måter å aldersbestemme funn og gjenstander på: absolutt og relativ datering. Absolutt datering innebærer at vi ved hjelp av naturvitenskapelige metoder daterer selve materialet. I arkeologien er det mest utbredt med såkalt radiologisk datering. 14C er en radioaktiv variant av vanlig karbon (kull) som dannes i lufta. Dette stoffet tas opp i alt som lever, men når organismen dør begynner nedbrytningen. Ved å måle nivåene kan man finne ut hvor lenge siden det er treet eller dyret døde. Alt organisk materiale vi finner på utgravninger kan i prinsippet dateres etter denne metoden, men det vanligste er å datere trekull fra for eksempel ildsteder. Da kan man med stor sikkerhet knytte dateringen til en konkret handling på boplassen.

Relativ datering betyr at man aldersbestemmer en gjenstand ut fra hvordan den er utformet. Gjenstander har endret form og utseende gjennom hele vår forhistorie, på mange måter som i dag, og ved å studere denne utviklingen får man en god indikasjon på hvor gammel hver enkelt gjenstand er. Dette kalles typologi. Metoden er spesielt viktig når vi får inn såkalte løsfunn, som metalldetektorfunn, eller ikke har noe organisk materiale for 14C-datering. Sistnevnte er ofte tilfellet på steinalderutgravninger, hvor det meste av organisk materiale vanligvis har forvitret og man i hovedsak gjenfinner gjenstandsmateriale av stein.

Emneord: Metode Av Ingar M. Gundersen
Publisert 28. feb. 2019 10:37 - Sist endret 13. mars 2019 14:46