Perspektiver på minoritetshistorie: jødisk historiografi i Norge

De norske jødenes historie har i de siste tiårene fått en viktigere rolle i den norske minnekulturen og historieskrivingen.

Den jødiske historieskrivingen er imidlertid ikke en enhetlig fortelling, men er preget av minst tre forskjellige perspektiver:

  1. Den jødiske minoritetens egen integrasjonsfortelling fokuserer på de positive forbindelsene mellom nordmenn og jøder og tjener som bekreftelse på en norsk-jødisk identitet.
  2. Den selvkritiske motfortellingen som oppstod i kontrast til etterkrigsårenes heroiserende motstandsnarrativ, fremhever det norske medansvaret under krigens jødeforfølgelser og vender seg mot glemselen av Holocaust i den norske minnekulturen.
  3. Innvandrernarrativet ser den jødiske minoritetens historie i rammen av en flerkulturell nasjonalhistorie og belyser minoritetenes forskjellige integrasjonsstrategier og identitetsformer i sammenligning med andre minoriteter.

Først etter grunnlovens adgangsforbud for jøder ble opphevet i 1851, kunne jøder oppholde og bosette seg legalt i Norge. Den jødiske minoriteten i Norge forble imidlertid en av de minste i Europa. Men allerede før nordmenn hadde nærkontakt til jøder i eget land, fantes det bestemte forestillinger om jøder og jødisk historie i det kristne storsamfunnet. Det kristne blikket på jødisk historie skal derfor belyses først.

Den kristne tradisjonen

I den kristne tradisjonen har jødenes historie tradisjonelt inntatt en særstilling som lar seg utlede av en teologisk historieforståelse. Ut fra denne forståelsen var jødene i tiden før Kristus bærere av den guddommelige frelseshistorien, og i motsetning til antikkens «hedninger» utgjorde de Guds utvalgte folk på jorden. For perioden etter Kristus ble de derimot betraktet som frafalne på grunn av sin avvisning av Jesus som Messias, og således fratatt sin plass i den guddommelige frelsesplanen og erstattet av den kristne kirke som «det sanne Israel».

Jødisk historie fremstår dermed som forhistorie og motfortelling til kristendommens historie. Denne spenningen mellom nærhet og distanse har preget den kristne historieskriving om jødene helt opp til moderne tid. Fremstillingen av jødisk historie hadde som formål å underbygge en kristen identitet og var underlagt et teologisk tolkningsskjema. Som del av den kristne verdenshistorien fra skapelsen til nåtiden og som advarende motfortelling til kirkehistorien hadde jødisk historie sin faste plass i den religiøse oppdragelsen, og ble i hovedsak skrevet av teologer.

I opplysningstiden forsøkte enkelte kristne forfattere å fremstille jødenes etterbibelske historie ikke bare som en forfalls- og frafallshistorie, men også som en historie om undertrykkelse og lidelse med tydelig kirkekritiske undertoner. Den franske hugenotten Jacques Basnage kritiserte i sitt omfattende verk om jødenes historie fra Kristus til nåtiden (1714) tydelig kirkens jødeforfølgelse og oppfordret til religiøs toleranse. Samtidig var han overbevist om at jødene en gang måtte bli kristne. En tilsvarende blanding av opplyste tolerante og tradisjonelle kristne forestillinger finner man også i de første nordiske verkene om jødisk historie, som ble til i Danmark på 1700-tallet, nemlig Ludvig Holbergs Jødiske Historie fra Verdens Begyndelse, fortsatt til disse Tider (1742) og Christian Bastholms Den jødiske Historie fra Jerusalems sidste Ødelæggelse indtil vore Tider (1782).      

Den norsk-jødiske integrasjonsfortellingen

Da Holberg og Bastholm skrev sine bøker om jødenes historie, fantes det ingen jøder i Norge. Selv etter «jødeparagrafen» ble opphevet i 1851, kom få jødiske innvandrere. En formalisert jødisk menighet ble først dannet i Kristiania i slutten av 1800-tallet (1892), som deretter forble relativ liten. Som et første forsøk på å skrive den jødiske minoritetens historie i Norge utkom i 1922 skriftet Jødernes Historie i Norge. Henrik Wergelands Kamp for Jødesaken, skrevet av Det Mosaiske Trossamfunds sekretær Harry Koritzinsky. Det faktum at over to tredjedeler av dette skriftet er viet Wergelands kamp mot grunnlovens innreise- og bosetningsforbud for jøder, og at jødenes historie i Norge selv blir behandlet kort og summarisk, vitner om Wergelands store betydning for dannelsen av de norske jødenes identitet og deres integrasjon i den norske nasjonen.

Det klart viktigste verket om jødenes historie i Norge er imidlertid Oskar Mendelsohns Jødenes historie i Norge gjennom 300 år som Mendelsohn skrev på oppdrag av Det Mosaiske Trossamfund. Dette nesten 1400 sider lange bokverket kom ut i to bind i henholdsvis 1969 og 1986 og er først og fremst en omfattende dokumentasjon av et tidligere ukjent og omfangsrikt kildemateriale. Mendelsohns disposisjon følger to spor: (1) de ytre, rettslige, politiske og sosiale rammebetingelsene for jødisk tilstedeværelse i Norge, og (2) den jødiske minoritetens demografiske utvikling og historien til menighetens indre liv. Til tross for at historikeren Mendelsohn forsvinner nesten helt bak det forlagte omfattende materialet, lar det seg likevel avlese en hovedfortelling i hans verk, nemlig den klassiske fortellingen om en minoritets integrasjon i det nasjonale felleskapet.

Enhver integrasjonsfortelling om jødene i Norge vil imidlertid møte to utfordringer: det faktum at grunnleggerne av den moderne norske nasjonen skrev utelukkelsen av jødene inn i Grunnloven, og det faktum at relativ mange norske jøder ble deportert og myrdet under andre verdenskrig, til sammen mer enn en tredjedel. Hvorvidt og i hvilken grad kunne de norske jødene virkelig betrakte seg som tilhørende den norske nasjonen?

Mendelsohns svar på dette spørsmålet er, skjønt ofte implisitt, et tydelig «ja» hva angår 1800-tallet: Gjennom Wergelands heroiske innsats ble grunnlovsforbudet fra 1814 etter langvarige og intense debatter opphevet, og dermed var grunnlaget for jødisk liv i Norge lagt. Gjennom over 200 sider behandler Mendelsohn denne historien som har en «happy ending» og som danner de norske jødenes identitetsskapende opprinnelsesfortelling og det rettslige og ideologiske grunnlaget for deres integrasjon i den norske nasjon.

Mendelsohns svar på integrasjonsspørsmålet i første halvdel av 1900-tallet er derimot et langt mer forsiktig «ja». Denne fortellingens forsvinningspunkt ligger i Auschwitz, og er en historie med en tragisk utgang. Mendelsohns fremstilling av okkupasjonstiden betoner to motstridende utviklingslinjer: På den ene siden er den jødiske erfaringen en integrert del av den nasjonale historien om heltemodig motstand mot en overlegen nazistisk okkupasjonsmakt og dens norske medløpere. Mendelsohn fremhever da også at jødene hadde deltatt aktivt i denne kampen. På den andre siden viser Mendelsohn mange inntrykksfulle eksempler på at den jødiske minoriteten inntok en særstilling i det okkuperte Norge. I de tyske okkupantenes og  den norske NS-bevegelsens antisemittiske verdenssyn fremstod jødene som en fiendtlig gruppe, og var derfor utsatt for særskilte propagandaangrep, registrerings- og kontrolltiltak og for særlig nederdrektig sjikane og tortur i fangenskap. Et spørsmål som følger av dette er hvorvidt den spesielle trusselen mot den jødiske minoriteten ikke kunne ha vært oppfattet før, og om den norske motstandsbevegelsen kunne ha handlet tidligere og gjort mer for å redde jødene. Mendelsohn nevner riktignok at dette spørsmålet ble diskutert sporadisk i pressen etter krigen, men han forfølger ikke dette videre og viser seg lite interessert i å anlegge et kritisk perspektiv overfor motstandsbevegelsen. På denne måten passer hans fremstilling inn i den nasjonale konsensusfortellingen om krig og motstand.        

Oppsummert kan vi si at den jødiske minoritetens egen integrasjonsfortelling tjener i hovedsak en dobbeltfunksjon: Rettet innad forsøker den å utjevne det fremmede og problematiske ved innvandrer- og minoritetssituasjonen med positive myter som viser at minoriteten var velkommen i majoritetssamfunnet og kunne føle seg hjemme. Slike fortellinger kan kalles hjemme-skapende myter (home-making myths), og er et kjent fenomen i amerikansk innvandringshistorie. Fortellingene om Wergelands vellykkede kamp for å la jøder bosette seg i Norge, om motstandsbevegelsens redningsaksjoner for de norske jødene, og om «gode nordmenn» under krigen, er sentrale elementer i dette narrativet. Rettet utad har integrasjonsfortellingen som mål å synliggjøre den jødiske minoritetens bidrag og innsats for det norske fedrelandet. Integrasjonsfortellingen har slik sett en identitetsskapende funksjon: Den har ikke fullstendig assimilasjon som mål, men snarere anerkjennelsen av egen identitet innenfor en felles nasjonal referanseramme. Dette kommer til uttrykk i betegnelsene «jødiske nordmenn» og «norske jøder». Mendelsohns verk bekreftet en slik norsk-jødisk identitet etter traumet Holocaust etterlot.  

Fortellinger om svik og ansvar

Som i andre land som var okkuperte av Nazi-Tyskland, utviklet det seg i Norge etter krigen en patriotisk minnekultur som brukte den heroiske motstandskampen mot okkupantene og quislingene som hovedelement i en nasjonal konsensusfortelling. I dette perspektivet var antisemittisme et «unorsk» fenomen, som utelukkende ble tilskrevet den tyske okkupasjonsmakten og det relativt begrensede NS-miljøet, mens det ble understreket at patriotiske nordmenn hjalp jødene under krigen. Det var først i 1980-årene at en selvkritisk motfortelling oppstod som også ville synliggjøre de mørkere sidene av historien om forholdet til jødene i Norge. Interessant nok kom ikke dette tilløpet til historierevisjon fra etablerte historikere, men oftest fra engasjerte forskere utenfor historikerlauget.

I 1984 publiserte kriminologen Per Ole Johansen sin bok Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-1943, hvor han på grunnlag av aktstykker fra Justisdepartementet kritisk belyste forholdet mellom den norske offentlige forvaltningen – med særlig vekt på fremmedpolitiet – og jødiske innvandrere og flyktninger i mellomkrigstiden. Utgangspunktet for Johansens historiske problemstilling var det faktum at det norske byråkratiet og politiet hadde ytet et vesentlig bidrag til registreringen og arrestasjonen av jødene under okkupasjonen. Johansens studie dokumenterer en talemåte i offentligheten og byråkratiet der jødiske innvandrere ble oppfattet som en trussel («bolsjevikjøden», «handelsjøden», «kriminelle jøder»), og som var påvirket av fremmedfiendtlige og rasistiske forestillinger så vel som alminnelige fordommer. Mot glansbildet av norsk-jødisk harmoni fokuserte Johansen altså på det norske samfunnets «vrangside» i forhold til jødene og argumenterte for at utbredelsen av antisemittiske holdninger i det norske embetsverket før krigen kunne ha bidratt til den «servile» utførelsen av anti-jødiske tiltak under krigen.    

Et annet eksempel, som velger en biografisk tilnærming for å belyse norsk svikt overfor jødene, er Espen Søbyes bok Kathe, alltid vært i Norge, som kom ut i 2003. Den forteller livshistorien til Kathe Lasnik, født i Oslo i 1927 av foreldre innvandret fra Russland i 1908, som var 15 år da hun i november 1942 ble deportert til Auschwitz og drept. Med utgangspunkt i informasjonen fra spørreskjemaet hun fylte ut kort tid før hun ble arrestert, lette Søbye etter spor av Kathes korte liv. Ved hjelp av arkivdokumenter og intervjuer med overlevende søsken og klassekamerater lyktes det ham å vise mennesket Kathe, hvis liv inntil hun ble arrestert og drept, knapt skilte seg fra jevnaldrenes. Nettopp den nærgående biografiske fortellingen som gjorde et ansiktsløst jødisk offer til en norsk jente fra nabolaget, reiste spørsmålet om hvorfor det ikke ble gjort mer for å redde jødene. Søbyes svar konsentrerer seg om rollen til Knud Rød, politiinspektøren som var ansvarlig for organiseringen av arrestasjonene, og som etter krigen med henvisning til sine nære forbindelser til den norske motstandsbevegelsen ikke bare ble frikjent av Høyesterett, men også gjeninnsatt i polititjeneste. Søbyes tematisering av Knud Røds rolle utvidet og skjerpet den selvkritiske fortellingen, hvor også den norske motstandsbevegelsen ble innlemmet i kritikken. Den kastet lys over motstandsbevegelsens rolle under arrestasjonen av de norske jødene, så vel som over den mangelfulle rettslige og moralske håndteringen av denne rollen etter krigen. Frifinnelsen av Knut Rød og dommerens begrunnelse som gikk god for Røds «nasjonale innstilling», tjente kun som indisier på at jødene selv ikke engang av «gode nordmenn» ble ansett som en integrert del av det norske fellesskapet, og at forsøk på å hindre deportasjonen derfor ikke var prioritert av hjemmefronten.

Med økende avstand til hendelsene har det selvkritiske narrativet om norsk deltakelse i Holocaust de siste årene blitt ytterlige skjerpet. Et aktuelt eksempel er journalisten Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? som kom ut i 2018 og umiddelbart utløste en heftig historikerdebatt. Basert på omfattende kildearbeid hevdet Michelet at hjemmefronten nedprioriterte hjelp for jødene i 1942 til tross for at lederne hadde mottatt varsler om en forestående aksjon mot jøder i Norge, og at de som faktisk hjalp jøder over grensen tok seg urimelig godt betalt for innsatsen. I den offentlige debatten ble Michelets teser bryskt tilbakevist av en rekke okkupasjonshistorikere, som kalte hennes fremstilling feilaktig, ensidig, og moralistisk, mens andre historikere hilste hennes bidrag velkomment, selv om de ikke var enige i enkelte tilspissete tolkninger. Debatten om Michelets bok viste at temaet selv 76 år etter deportasjonene var emosjonell betent. Debatten berørte dessuten en rekke grunnleggende historiefaglige spørsmål, for eksempel om aktørenes kunnskap og handlingsrom, om kildebruk og ikke minst om etterpåklokskapens vurderinger. Denne diskusjonen er ikke avsluttet. Et år før Michelet kom historikeren Bjarte Bruland i sitt grunnleggende verk Holocaust i Norge (2017) til en helt annen konklusjon. Han fremhevet at de ideologiske premissene og det avgjørende initiativet til antijødiske tiltak i Norge lå ved de tyske okkupantene, og poengterte at arrestasjonen i 1942 kom plutselig og ga de jødiske ofrene og norske motstandsfolk lite tid til å reagere. At likevel over 1000 jøder ble reddet på kort varsel til Sverige, vitnet etter hans syn om en imponerende innsats av hjemmefronten.  

En innvandrerminoritet i det flerkulturelle Norge

Et nytt perspektiv på jødenes historie i Norge har utviklet seg i sammenheng med migrasjonshistorien. Som følge av arbeidsinnvandringen etter krigen oppstod det i samfunns- og historievitenskapene en interesse for landets flerkulturelle fortid. I forbindelse med prosjektet om norsk innvandringshistorie (1998-2003), ledet av Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre, ble også jødisk innvandring til Norge gjenstand for systematisk sosialhistorisk forskning. Marta Gjernes’ hovedoppgave om jødiske innvandrere i Kristiania (2002) er et nybrottsarbeid som bruker den demografiske og sosialhistoriske verktøykassen for å belyse den jødiske innvandrerminoritetens rolle i arbeidslivet, dens bosetningsforhold og forandringer i sosial status.

Gjernes samlet omfattende og spredte data om jødisk innvandring til Norge i en database, satte dem i en sosialhistorisk analyseramme og kom slik frem til nye resultater. Hun får fram et bilde av en minoritet som på grunn av sin særskilte yrkesstruktur – med konsentrasjon rundt handel – var tydelig synlig i det norske samfunnet. Med tanke på omverdens fiendtlighet særlig overfor omførselshandelen var det interne nettverket og det indre gruppesamholdet viktig for å oppnå økonomisk fotfeste og overleve. En assimilasjonsstrategi var i denne sammenhengen ingen mulighet. Jødene i Norge ønsket å bevare sin identitet som jøder, samtidig som de måtte ta hensyn til omverdenens skepsis, og valgte dermed strategien «forsiktig integrasjon» i det norske samfunnet. De integrerte seg gjennom sosial oppstigning, utdanning og tilegnelse av borgerlige verdier. Deres nye identitet som «vellukka norske jødar» skulle avløse omførselshandlerens stigma. Samtidig forsøkte det jødiske samfunnet gjennom gjensidig hjelp og intern kontroll å ikke vekke anstøt mot omgivelsene for slik å komme antisemittiske beskyldninger til livs. Relasjonene mellom jøder og den ikke-jødiske omverdenen blir her tolket på grunnlag av sosiale forhold. Konflikter mellom majoritet og minoritet – som blant annet kom til syne i økt forekomst av antijødiske stereotypier – blir i stor grad tilskrevet sosiale årsaker, for eksempel økonomisk konkurranse. Innvandrerperspektivet fremstiller jødisk integrasjon i Norge som en prosess som er påvirket av ytre og indre faktorer. Jødene fremstår ikke som passive ofre, men snarere som historiske aktører med en egen stemme, valg og ansvar.

Et annet eksempel for et sosialhistorisk perspektiv på jødisk integrasjon i Norge er Vibeke Kieding Baniks artikkel (2015) om jødiske kvinner i det norske arbeidslivet. På grunnlag av et omfattende og variert kildemateriale, inkludert folketellinger, biografiske kilder og intervjuer, viser Banik at jødiske kvinner i Oslo var vel integrerte i arbeidslivet. Sysselsettingsgraden deres lå like høyt som hos ikke-jødiske kvinner fra samme samfunnsklasse med nesten en tredjedel (i fulltid) i 1910 og hele 40 prosent i 1942. Mens de fleste kvinner i arbeidslivet var ugifte, var også gifte jødiske kvinner økonomisk aktive og skapte seg en inntekt som gründere, i familiebedrifter eller som familieforsørgende kone. Kvinners deltakelse i arbeidslivet økte med den andre generasjon av jødiske innvandrere som var oppvokst i Norge.   

Gjernes’ og Baniks sosialhistoriske fremstillinger av jødisk innvandring til Oslo førte til et nytt bilde av den jødiske minoriteten og gjorde den nær sagt sammenlignbar med andre sosiale og etniske grupper i Norge. Dette resulterte i et historiografisk perspektiv som ikke utelukkende oppfattet jødenes historie i Norge i skyggen av 1942, men også fremhevet det «normale» ved deres liv i storsamfunnet som innvandrere og minoritet. Jødenes historie ble dermed en del av en flerkulturell norsk nasjonalhistorie.  

Emneord: Disipliner, Historiografi Av Christhard Hoffmann
Publisert 7. mars 2019 13:39 - Sist endret 8. mars 2019 15:32