Kjønns- og kvinnehistorie

Hvem får være med og hva blir holdt utenfor når vi skriver historie? Kvinner var lenge utenfor historikeres synsfelt. Hvordan ble de endel av historieforskningen, og har det endret historien?

Kjønn blir tema for historikere

Kvinner var ikke der det skjedde, verken i politikken eller i krig. Det var grunnen til at de ikke var interessante for historikere, mente historikere, men også andre. Fortsatt lever den forestillingen blant flere. Men da historikere begynte å studere kvinneliv, utvidet det ikke bare historien tematisk. Studiene rokket ved tidligere forståelser av fortidens samfunn. 

Nye ideer fra de radikale

Interessen for kvinner - og for kjønns betydning, ble en del av historiefagets emneområde da historiefaget opplevde en demokratiseringsbølge – inspirert av studentbevegelsen, miljøbevegelsen og kvinnebevegelsen. Radikalismen på 1970-tallet krevde synliggjøring av de glemte aktører i samfunnet, av hverdagslivet, av de små menneskenes historie. For kvinnebevegelsen ble det viktig å kjenne sin egen fortid og finne årsaker og forklaringer til kvinneundertrykkelsen.

Politisk interesse hos studenter og forskere førte til at den politiske historien fikk et nytt innhold og at forskerne ble opptatt  av det som hadde foregått også utenfor de  tradisjonelle politiske kanalene.

Også innenfor historiefaget skjedde endringer som åpnet opp for å studere kjønn. Historieforskningen hadde frem til da i stor grad usynliggjort betydningen av kjønn. For de som ble kvinnehistorikere i denne tiden ble synliggjøring av kvinners fortid et viktig mål. Sosialhistorie og demografi, som fikk et oppsving på syttitallet, ble viktig inspirasjon for historikere som studerte kvinner og kjønn.

Målet var å gi andre deltakere enn politiske aktører et ansikt og en plass i historiekunnskapen. Det ble satt i gang prosjekter basert på massehendelser fra blant annet kirkebøker og folketellinger, som ble registrert og databehandlet elektronisk, noe som også skapte nye muligheter innen kildebehandling. Flere tilgjengelige kilder gjorde det mulig å studere mer fullstendig andre aktører enn makteliten -  arbeidere, bønder, vanlige menn – og kvinner ble synliggjort som historiske aktører. 

Synliggjøringsprosjektet

1975 blir gjerne regnet som et startpunkt for kjønns- og kvinnehistorien. Riktignok hadde det vært gjort forsøk på å belyse kvinners historie helt fra 1700-tallet. I Norge ga for eksempel Anna Caspari Agerholt ut Den norske kvinnebevegelses historie i 1937. Agerholt var en av de første  kvinnene med fagutdannelse som historiker, og hennes fortelling om «den gamle kvinnebevegelsen» inneholder et vell av detaljer og kunnskap som viser både godt historikerhåndverk og en forståelse for temaet innenfra. Boka ble gjenopptrykket i 1973 og var til inspirasjon for både den nye kvinnebevegelsen og mange historiestudenter og forskere som kunne bruke den som kilde og avspark for egen forskning. Mimi Sverdrup Lundens De frigjorte hender (1941) og Den lange arbeidsdagen (1948) ble også gode historiske forløpere og inspirasjonskilder.

Kvinnehistorie på universitetet

Men det ble likevel den nye kvinnebevegelsen på 70-tallet som ga avsparket til det vi i dag forstår som kjønns-og kvinnehistorie. På en konferanse i regi av forskningsrådet i kvinneåret 1975 var kvinnehistorie tema, og feltet ble definert slik av Ida Blom, den til da eneste kvinnehistoriker i fast universitetsstilling: 

«Med kvinnehistorie menes et samlebegrep for all forskning som tar opp kvinners aktivitet i fortiden og problemer med særlig relevans for tidligere tiders kvinner». 

Forskningsrådet ga dette året ut rapporten Forskning om kvinner – en utredning om muligheter og behov for samfunnsvitenskapelig  forskning om kvinners livsforhold  og stilling i samfunnet, Og det ble laget kunnskapsoversikter og initiert kvinneforskning i mange fag.

Ikke alle hadde en like forsiktig og nøytral  tone som Ida Blom i sitt innlegg, publisert i den første kvinnehistoriske bokutgivelsen Kvinner selv (1976). I forordet til  Den skjulte tradisjon – skapende kvinner i kulturhistorien. (1982) skrev redaktøren Kari Vogt:

 "Kvinnebevegelsen har ført med seg en interesse for ny informasjon og forskning. Mannssamfunnets vitenskapelige miljøer har oversett og skjult opplysninger og viten som er avgjørende for de mennesker  som vil forbedre forholdet mellom kjønnene. Å få fatt på denne viten er ikke enkelt. For det første finnes den  ofte i vanskelig tilgjengelige kilder. For det andre eksisterer det solide kommunikasjonsbarrierer både i de vitenskapelige miljøer og ellers i samfunnet. De som vil vite og de som vil formidle trenger ikke lett gjennom de vanlige fordommer."

Kjønn og klasse

Det første nordiske kvinnehistoriske prosjektet ble startet opp i 1980 med tittelen Kvinners arbeid i familie og samfunn med Ida Blom som forskningsleder. Ny kunnskap kom på bordet. Mye hadde basis i demografi og sosialhistorie, samt arbeiderhistorie der kjønn og klasse ble perspektiver som ble testet mot hverandre.

Det var åpenbart ikke det samme å være kvinne i arbeiderklassen som i borgerskapet under det moderne gjennombrudd omkring 1900, som var den mest vanlige perioden å studere for kvinnehistorikerne. Kunne man i det hele tatt snakke om «kvinnenes historie»?

I dag ville vi kalt samvirket mellom faktorer som kjønn og klasse for interseksjonalitet. I dette begrepet ligger også oppmerksomheten på samvirket mellom etniske, rasemessige og kulturelle faktorer med klasse og kjønn. Et interseksjonelt blikk viser hvordan kjønnsundertrykkelsen endrer karakter og styrke om kvinnen er svart/hvit, rik/fattig osv.

Kjønn og makt

Forståelsen av at kvinner var undertrykt preget grunnholdningen til de aller fleste kvinnehistorikerne, men det skulle bli til dels intense diskusjoner om graden av og formen for undertrykking, og ikke minst om årsakene til den. Kjønn og makt ble tema på mang en konferanse utover 1980-tallet. Men norsk kjønnshistorie adopterte i liten grad patriarkatsteorier som en deterministisk forklaring på kjønnsmakt.

Det relasjonelle ved kjønn 

Den forsiktige feltdefinisjonen fra 1975 fikk snart nye elementer. Omkring midten av 1980-tallet ble det relasjonelle ved kjønn trukket fram, og det ensidige fokus på synliggjøring av kvinners liv kom mer i bakgrunnen. I 1986 kom den amerikanske historikeren Joan Scotts  artikkel  «Gender –a useful category in history» ut i American Historical Review.  Denne artikkelen fikk stor betydning også for norske og nordiske kjønnshistorikere.

Scott hadde et poststrukturalistisk utgangspunkt, og studiet av språkets og begrepenes kontekstualitet ble et viktig grep for å forstå kjønn og makt. Hvordan maktrelasjonene var forankret i samfunnsstrukturer som ikke var uforanderlige, men som måtte dekonstrueres for å forstå opphav og utvikling, ble sentralt. En slik teori kunne hjelpe til å forstå hvordan kjønnsforholdene kunne fremstå som naturlige selv om de var kulturskapte.

Kjønn som kulturskapt

Nettopp å vise det kulturskapte og konstruerte i relasjonene mellom kvinner og menn og i samfunnets kjønnede konstruksjoner har blitt en viktig del av kjønnshistoriens praksis og legitimeringsgrunnlag. Etter hvert har konstruksjonen fått nye etasjer og sidefløyer, i takt med historiefagets utvikling og gjennom innkorporering av kunnskapselementer og metoder fra andre fag, som antropologi og sosiologi.

Kjønnshistorikere har imidlertid holdt seg på et moderat nivå i forhold til konstruktivismen, slik den framstår hos en del kjønnsteoretikere, som for eksempel Judith Butler som hevder at hvert menneske så å si skaper sitt eget kjønn gjennom en performativ praksis.

En egen metode?

Hvis kunnskapen om kvinnenes liv og kjønns betydning i fortiden var skjult i historiefagets tekster, hvordan skulle man få tak i den og skape ny kunnskap i nye tekster? 

Kildene fortalte i stor grad om menns virke, og samfunnet ble beskrevet i «kjønnsnøytrale» vendinger. Hvordan kunne en nyskriving av historien fra et kjønnsperspektiv finne sted?

Diskusjonene om metodevalg og teoretiske perspektiv har fulgt kjønnshistorien fra første stund, både nasjonalt og internasjonalt. Fra 1983 ble de nordiske kvinnehistorikerkonferansene en viktig arena for slike diskusjoner. Mange kvinnehistorikere var ganske alene på sine institusjoner og var som «første generasjon» utdannet i et historiefag preget av «mannen som norm».

Fellesskapet på de nordiske møtene ga en trygg plass å diskutere ideer og metoder. Gjennom å invitere toneangivende kjønnshistorikere, som Joan Scott som keynote speakers, ble impulser fra den internasjonale kjønnsforskningen formidlet og diskutert. Hva skulle settes søkelys på? Kvinners hverdagsliv eller kjønnsmaktens ytringsformer? Skulle man isolere eller integrere? Krevdes andre metoder for å forske på kjønn? Hvilke? Hvordan?

”Jo længere man arbejder med kvindeforskning, jo tydeligere bliver det dog, at den må oparbejdes i omfattende grad før integrationen og forandringen kan gennemføres. Men videnskabshistorien fortæller os, at forandringer – videnskabelige revolutioner – ikke sker på en dag eller et tiår. Det kræver tid, tålmodighed, pænge og ressourcer. Men vi er på vej. Ved at hævde at  kønnet er en lige så vigtig kategori som klasse, er kvindehistorie på vej ind i en ny fase”

– hevdet Bente Rosenbck på Sandbjerg-konferansen i 1985.

Diskusjonene ble også ført i tidsskriftene, både innen kvinnebevegelsen, kvinneforskningen og historiefaget. Allerede i 1975 ble det diskutert om kvinnehistorie burde ha sitt eget felt og sin egen metode, og det fantes yngre og mer radikale krefter som ønsket en mer spisset definisjon enn Ida Bloms. I 1978 ble det en diskusjon mellom Kari Melby og Ida Blom i tidsskriftet Kjerringråd, der Kari Melby målbar et ønske om en mer kvinnespesifikk metode og en tilnærming til emnet som liknet mer på den amerikanske «herstory»-retningen :

"Herstory" 

Denne ville skrive en helt ny alternativ historie til «mannen som norm-historien», som de amerikanske feministene betegnet som «His-story». Ida Blom mente det ikke var metoden, men gjenstandsområdet og perspektivet som var nytt.

Kildekritikken som historisk metode burde være god nok også for kvinnehistorien, og hun advarte mot en separatistisk tilnærming. I en artikkel om 20 års kvinnehistorie 1996 ga  Melby henne rett i denne strategien. 

Kvinnehistorie - en egen disiplin i faget?

I Historisk tidsskrift 1985/86 ble en diskusjon om kjønn som kategori satt i gang av Ottar Dahl, nestor innen historisk metode. Gro Hagemann, Ida Blom og Eva Østerberg tok til kraftig motmæle, og denne debatten ble en god synliggjøring av kvinnehistoriens plassering og grensedragning mot faderhuset.

Dahl mente det var viktigere å se på kjønn som variabel enn å studere kvinner som en kategori som legitimerte kvinnehistorie som egen disiplin. Kvinnehistorien hadde knapt sin berettigelse utenfor demografi og familiehistoriske emner, hevdet han.

Blom mente Dahl slo inn åpne dører fordi betydningen av kjønn allerede lenge var diskutert på feltet, men innenfor et langt bredere område enn familie- og sosialhistorie.

Eva Østerberg pekte på den nødvendige forbindelsen mellom offentlig og privat og mellom styrende og styrte for å få et helhetlig bilde av fortidige samfunn, mens Gro Hagemann trakk fram Joan Scotts anbefaling om å analysere  kjønnsforskjellenes betydning for sosiale, økonomiske og politiske maktforhold.

Hagemanns artikkel oppsummerte mye av status for kjønnshistorien i perioden (Historisk Tidsskrift 3/1986), og hevdet betydningen av å se kjønn som et sosialt fenomen som endret forståelsen av menneskelige samfunn.  

Teorien kjønnssystem kritisert

Senere, blant annet i 1992, ble debatten om metode og teori holdt mer mellom kjønnshistorikerne selv. Yvonne Hirdmans teori om  kjønnssystemet, der en vertikal akse viste til systematisk kvinneundertrykkelse og en horisontal til polarisering mellom kjønnene, ble ivrig debattert i flere kanaler.

I en artikkel i Kvinneforskning  2002 ble teorien hudflettet av Ida Blom:

«Stereotypiene som Hirdman trekker fram spikrer  menneskelige egenskaper til kjønn i en dikotomisk orden og et makthierarki. Ved å underlegge seg stereotypienes tyranni har Hirdman gitt et tydelig, men forenklet inntrykk av hvordan kjønn ble konstruert».

Hirdman kom ganske nær herstory og patriarkatsteori gjennom sitt begrep «Genussystemet». For mange kjønnshistorikere ble det viktigere å vise til det sosialt konstruerte og dermed foranderlige i kjønnsforholdene.

Kjønnsforskning har gitt ny forståelse 

Med den språklige og kulturanalytiske vendingen på 90-tallet og Scotts kontekstualiserende begrepsanalyse har den historiske kildekritikken fått tilskudd av nye elementer som mer utfyller og nyanserer enn revolusjonerer historikerhåndverket. Nytt blikk på gamle kilder, ny forståelse av kildenes sosiale og historiske kontekst og tilblivelse, og vilje til å lese mellom linjene og tolke det sagte i lys av det usagte, har utvidet feltet for historisk forskning og for forståelsen av hvordan kjønn virker i historien.

I stedet for en egen disiplin med en egen metode har kjønnshistorien blitt et felt innen historiefaget som anlegger et perspektiv på fortiden der kjønn virker i mange retninger og på mange måter innenfor alle samfunnsområder.

Kjønnshistorien har åpnet opp faget mot hverdagsliv og privatlivets betydning med inspirasjon fra kvinnebevegelsens slagord «det private er politisk». Biografisjangerens vekst og økende aksept innen historiefaget er ett eksempel på hvordan kjønnshistorien har bidratt til endring, økende mangfold og nyskaping i historikernes praksis og forståelse av fortidige samfunn.

Kjønnshistoriens tekster

1970-tallets interesse for demokratisk historieskriving av mange slag førte til mange utgivelser som synliggjorde kvinners liv. Mange av disse var skrevet av andre enn faghistorikere, men ga likevel viktige bidrag i synliggjøringsprosjektet.

Gruppen av faghistorikere med kjønnsperspektivet som spesialfelt var og er relativt liten, og det finnes fortsatt bare ett professorat i Norge med kjønnshistorie som spesialfelt, ved Universitetet i Bergen.

Tekstene som er kommet på feltet er sjangermessig varierte og mangfoldet er stort. I noen grad kan vi også si at kjønnsperspektivet er blitt integrert i historiefaglige tekster som ikke har hatt kjønn/kvinner/menn som primærtema. Men perspektivet har også lett blitt borte i sammenfatningstekster som for eksempel lærebøker.

Da Grunnbok i norsk historie kom ut i 1992 fikk den en så kritisk mottakelse med hensyn til kjønnsperspektivet at forlaget bestilte en ny bok – Med kjønnsperspektiv på norsk historie redigert av Sølvi Sogner og Ida Blom (1999/2005). Denne har blitt stående som viktig pensumlitteratur for historiestudenter i mange kursemner, helt eller delvis. Den gir en viktig oppsummering av kunnskapen som var fremforsket  på feltet i de siste tiårene av 1900-tallet.

De første tiårene av 2000-tallet har nye oversiktsverk som for eksempel Norsk likestillingshistorie og Norske kvinners liv og kamp 1850-2000 kommet til.

Historiografisk analyse

Hva preger så kjønnshistorikernes tekster? I kapittel 6 i boka Fortalt fortid analyserer Eirinn Larsen kvinne- og kjønnshistoriens fortellinger  og hva tekstene kan si om feltets identitet. Hun hevder at ønsket om integrering bare i liten grad preger feltets tekster:

 «For er det noe som raskt blir tydelig når man leser feltets tekster, er det kvinne- og kjønnshistorikernes følelse av å stå utenfor faget og historien, slik den ble fortalt i de store nasjonale fortellingene. Med det  mener jeg at kvinne- og kjønnshistorien  forfekter et isolasjonsperspektiv, der kvinne- og kjønnshistorien blir sett på som noe annet, et tilskudd til den kjønnsblinde historieskrivningen.»

Larsen finner tre tydelige identitetsmarkører: For det første fokus på teori, som brakte feltet bort fra synliggjøringsprosjektet i retning av kjønnshistorie og omskriving av historien.

Den andre identitetsmarkøren er avstandstaken til amerikansk herstory-tradisjon til fordel for tydeligere klassefokus og empiriorientering i forskningsprosessen.

Den tredje identitetsmarkøren er ønsket om å integreres i «faderhuset» og de store mesterfortellingene i faget. Opplevelsen av utenforskap er ikke en ønsket tilstand, men ifølge Larsen har den politiske koplingen til kvinnebevegelsen vært et problem for integrering i faget.

Larsen finner at feltets tekster dels er preget av «agensfortellinger» som ville bevisstgjøre til politisk handling, for eksempel Gro Hagemanns tidlige tekster om arbeiderklassekvinnenes historie. Dels finner Larsen at mange tekster er «betydningsfortellinger» som vil vise kvinners bidrag til fortidens samfunn. En tredje variant er protest- eller motfortellingene. Disse variantene gir ulik farge til en hypotese om undertrykking.  

I motsetning til for eksempel Hagemanns presentasjon av kvinnenes avmakt,står Sølvi Sogner og Hilde Sandviks poengtering av kvinnenes faktiske handlingsmuligheter, særlig på lokalt og privat nivå. Nyere tekster er imidlertid i større grad preget av fortolkningsproblematikk og et konstruktivistisk syn på forståelsen av fortiden. I noen grad kan slike tekster ifølge Larsen karakteriseres som motfortellinger som bryter opp og nyanserer mesterfortellingene i historien.

Kvinnehistorikere selv ville i større grad inn i faget, og de snakket om et perspektiv mer enn de snakket om en disiplin. Forholdet mellom biologisk og sosialt kjønn har vært en gjenganger i feltets tekster. 

Kjønnshistoriens utvikling og opprinnelse i de radikale bevegelsene på 1970-tallet hefter i stor grad ved beskrivelser av det kjønns- og kvinnehistoriske feltet i generelle historiografiske fremstillinger. Koplingen til sosialhistorien, arbeiderhistorien og til kvinnebevegelsen gir her ofte inntrykk av en form for interessegruppehistorie mer enn et nyskapende analytisk perspektiv.

Teoridrivende og transnasjonale perspektiver

Men det er også viktig å påpeke at kjønns-og kvinnehistorie har fungert teoridrivende i historiefaget og åpnet opp for forskningsområder, tolkninger og perspektiver som har kommet hele faget til gode, ikke bare det kjønns- og kvinnehistoriske feltet. Kjønnshistoriens tekster er i dag preget av stort mangfold og bred teoridannelse.

Transnasjonale og globale perspektiver har dessuten kommet til, så vel som dybdeanalytiske studier i kjønnskamp og samarbeidsrelasjoner i privatlivet.

Et kjønnsperspektiv på all historisk utvikling ble målet. Men det tok litt tid å formulere et slikt mål. Om kjønn kan bli et gjennomgående perspektiv på all historisk forskning, gjenstår fortsatt å se.

Mannsdominert fag

Kjønnshistorien er for lengst en akseptert retning innen historiefaget. Men den har bare i liten grad ført til bedre kjønnsbalanse i historikerkorpset. I så måte er fagets utvikling preget av seige strukturer.

Emneord: Disipliner, Historiografi Av Inger Elisabeth Haavet
Publisert 24. jan. 2019 13:16 - Sist endret 12. feb. 2019 10:16