Historiefagets vitenskapshistorie

Kildekritikk ble historiefagets metodelære og den tyske historiske skolen et forbilde for resten av Europa.

Historie som fag og profesjon

Ved inngangen til 1800-tallet hadde man allerede lenge forelest i historie ved mange europeiske universiteter. Det gjorde man for at studentene skulle lære noe av historien, ikke for at de skulle lære å skrive historie. Historie var allerede både en form for undersøkelse, basert på kildekritikk, og en form for fortelling. Men utover 1800-tallet utviklet historie seg til en disiplin og en profesjon. Det vil si at historie ble et fag man kunne studere for å lære å utøve det: historiker ble til noe man kunne bli.

Leopold von Ranke

For mange er det én mann som er symbolet for denne nye historikerprofesjonen: Leopold von Ranke, professor i historie ved det nye universitetet i Berlin. Ranke skapte seg et navn blant dem som studerte historie på høyere nivå gjennom sitt bidrag til kildekritikken og sitt virke som lærer. Den uttalte ambisjonen hans ligger i en forførende enkel formulering. Historikerens oppgave, skrev Ranke, var ikke å dømme fortida, men å fortelle det «slik det egentlig var.» Ranke ble den sentrale referansen i det som ble kalt den tyske historiske skolen. Senere generasjoner omtalte Ranke som historiefagets «far», men det er å gi både ham og hans tid altfor stor ære i historieskrivingens historie.

Historisitet

Både italienske humanister og franske jurister hadde skrevet om kildekritikk århundrer før Ranke. De italienske humanistene i renessansen hadde utviklet en sans for og kunnskap om tings historisitet. De hadde lært seg å skille mellom latinske tekster som var skrevet på ulike tidspunkt i historien. For franske jurister på 1600-tallet hadde det vært viktig å skille mellom dokumenter som var autentiske og dermed legitimt hjemlet privilegier, og dokumenter som var forfalskninger og derfor ikke hadde noen rettslig vekt. Ifølge den franske historikeren Marc Bloch var det på denne tiden at ordet «kritikk» kom til å betegne en bestemt måte å utspørre sannhetsgehalten i en tekst. De såkalte antikvarene, lærde menn som studerte fortidige gjenstander og forløpere for senere tiders arkeologer, hadde også opparbeidet seg en stor kunnskap om tingenes historisitet. Disse gruppene hadde jobbet systematisk med kritiske evalueringer av spor som fortidens mennesker hadde etterlatt seg.

Lenge ble likevel kildekritikken oppfattet som lite relevant for dem som dyrket den litterære formen for historieskrivning. Mange mente som den engelske filosofen Thomas Hobbes, som oversatte Thukydid til engelsk, at historien var tilstrekkelig godt fortalt av klassikerne. Men en ny holdning til historien tok form, og den tilsa at mye gjenstår å undersøke i historien.

Kritiske undersøkelser av kilder

Den engelske historikeren Edward Gibbon tok et langt skritt i retning av å forene de to tradisjonene, den antikvariske og den litterære, i sitt storverk The Decline and fall of the roman empire, 1700-tallets mest berømte historiske verk. I de tallrike fotnotene til dette verket fører Gibbon en uavbrutt kritisk dialog med sine kilder, som i all hovedsak besto av litteratur. Han skapte et historieverk som var seg bevisst på at det inngikk i en dialog med tidligere historisk litteratur. Og han var ikke helt alene. Ved Universitetet i Göttingen grunnla en liten gruppe historikere midt på 1700-tallet et «historisk institutt» og et historisk tidsskrift. Tidsskriftet ble et organ for å publisere resultater av kritiske undersøkelser av de historiske kildene.

For disse vitenskapsmennene var en viktig del av en historieskrivers arbeid å samle kilder, og gjøre dem tilgjengelige for andre historikere. 1800-tallets kildekritikk sto i gjeld til både Gibbon og Göttingenhistorikere. Og ikke minst sto den i gjeld til statsmannen og historikeren Barthold Niebuhr, som skrev om romerske historie på grunnlag av en ambisjon om å konstruere den antikke kronologien på ny.

Da Ranke skrev om renessansens Italia, så bygget han på en lang rekke historikere, helt tilbake til renessansen selv, som hadde skrevet om det samme. Han fant det maktpåliggende å vurdere hver enkelt kjensgjerning som var ham overlevert, for å vurdere dens pålitelighet. Tidligere historikere hadde kanskje nøyd seg med å vurdere den eldre historikerens autoritet. Hadde man å gjøre med en autoritet, så kunne man stole på ham. Men for Ranke var det ikke snakk om historikerens autoritet så mye som den historiske opplysningens autoritet. Han inviterte sine kolleger til å se med kritiske øyne på de overleverte sannheter. Dette kritiske arbeidet var imidlertid for Ranke et arbeid som gikk forut for arbeidet med å skrive historie: Først skulle historikeren vurdere sine fakta kritisk, så gjenstod det å sette dem sammen til en overbevisende fortelling.

Unngå litterær stil

Slik var det dobbelte kravet som den tyske historiske skolen etablerte for historieskrivningen: å arbeide kritisk med kildene og å forfatte en medrivende tekst. For senere generasjoner av historikere var det imidlertid ofte en opplevd konflikt mellom disse kravene, og historiefaget kom tidvis til å ha et ambivalent forhold til det å skrive godt. For en del av de profesjonelle akademiske historikerne på slutten av 1800-tallet ble det nærmest en dyd å skrive dårlig. Det kommer av at en ny type litteratur tok form med profesjonaliseringen av historieskrivningen: en historie som ikke var en fortelling, så mye som en kritisk granskning av et bestemt kildemateriale. Denne historien skrev de for kolleger, det vil si menn som hadde en lignende utdannelse som dem selv, og som hadde lignende jobber som dem. En forførende litterær stil, var for dem uakademisk og noe den profesjonelle historikeren burde unngå. Det gjaldt fremfor alt å markere at historie ikke var en form for litteratur.

Historisk seminar: kildekritikk

For de som studerte under Ranke, var det vesentlig at de skulle lære seg historie som granskning. Det som var essensen av historiefaget for Den tyske historiske skolen, var at historiefaget var en kritisk utspørring av kildematerialet. Det skulle de lære seg ved å delta på et historisk seminar. Et seminar er i denne sammenhengen en undervisningsform der studenten fikk arbeide med historiske kilder, og lære å forholde seg kritisk til dem. Det ble en viktig tysk eksportartikkel. Denne undervisningsformen ble eksportert til Frankrike, til USA, til Storbritannia og til Skandinavia.

Kildekritikk ble metodelære

Senere på 1800-tallet, for den neste generasjonen historikere, ble det viktigere å sette ord på hva de egentlig gjorde med kildene. Den profesjonelle historien etter Ranke ble opptatt av å artikulere kildekritikken i et språk som kunne være vitenskapsteoretisk overbevisende. Kildekritikken ble da til historiefagets metodelære.

Johan Gustav Droysen var en viktig representant for denne tendensen. Metodelæren var ofte temmelig tørr, og den interesserte neppe så mange andre enn de akademiske/profesjonelle historikerne. Men for historikere som Droysen i Tyskland, Langlois og Seignobos i Frankrike og Erslev i Danmark var det maktpåliggende å kunne gi en etterrettelig framstilling av hva historikeren gjorde, på en måte som gjorde det klart for den som leste det, at den moderne historikeren behersket en kunnskap som var stringent og systematisk, med en solid filosofisk basis – kort sagt, at historie var en vitenskap.

Levninger lyver ikke 

Sentralt i denne metodelæren (eller Historik, som Droysen kalte det) var begrepet levning. Tenk på en antikk statue, tenk på Venus fra Milo, i sin mangelfulle tilstand. På tross av sine manglende armer så representerer denne uthugde steinblokka en rest av en svunnen tid. Når vi ser denne levningen, så ser vi fortida uten filter. Slik ser historikeren på kilden, etter denne levningslæren – på alle kilder, også de tekstlige: De er rester av en svunnen tid, som må leses som en levning etter en praksis som vi ikke kan observere direkte. Denne levningen er uendelig mye mer pålitelig enn den fortelleren som har skrevet de kildene vi har til fortidige fenomener og prosesser. Fortidens fortellere er notorisk upålitelige, men fortidens rester (eller levninger) kan ikke lyve, om vi, historikerne, bare vet å spørre dem ut på den rette måten.

Det funksjonelle kildebegrepet

Læren om de historiske levninger var en enormt viktig nydanning av 1800-tallets profesjonelle historikere, et produkt av den nasjonen som hadde de mest profesjonelle historikerne av alle, den tyske. Og herfra ble den et vellykket eksportprodukt, sammen med det historiske seminaret: I Frankrike, som etter nederlaget i den fransk-tyske krig var så ivrige etter å ta igjen det tyske forsprang på alle samfunnsområder, ble det tyske forbildet inkorporert i det som der ble kalt Den metodiske skolen, på grunn av sin vektlegging av metodelæren. I England var kosmopolitten og adelsmannen lord Acton den viktigste importøren av den tyske profesjonelle tilnærmingen til studiet av historien. I Skandinavia var Kristian Erslev en sentral formidler, men også videreutvikler av tyske og franske metodikker.

Erslev var ikke helt fornøyd med det tyske kildebegrepet. Der de tyske, franske og engelske metodikerne skilte mellom kilder som var levning og kilder som var beretninger så pekte Erslev på at det her snarere var snakk om to ulike måter å lese kilder på. Slik ble det funksjonelle kildebegrepet til. Men den vesentlige begrepslige nydanningen, når vi betrakter det på trygg historisk avstand, var selve begrepet levning.

Den tyske historiske skolen, med sin kildekritikk og sine seminarer, ble et forbilde for de nye profesjonelle historikerne i Europa og Nord-Amerika. Skolen var kjennetegnet av sin metode, men også av hvordan den forstod sitt emne: Historien var i overveiende en politisk historie, basert på politiske kilder. Nærmere bestemt var historie en disiplin som studerte staten.

De historiske skolenes undersøkelser av staten føyer seg inn blant mange fag som på 1800-tallet søkte kunnskap ved hjelp av historiske perspektiver. Denne erkjennelsesmåten, som vektlegger betydningen av en historisk utvikling, kalles for historisme, og det skulle senere bli utfordret av ulike varianter av strukturalisme.

Historie som samfunnsvitenskap

Mot slutten av 1800-tallet tok sosiologien form som en vitenskap om samfunnet. Den fremste representanten for denne disiplinen var den franske sosiologen Emile Durkheim. Denne sosiologien bygde på en antakelse om at samfunnet best forstås som sosiale strukturer; de ulike delene av samfunnet har en bestemt funksjon i den større helheten. En slik forståelse av samfunnet kan ses som et alternativ til og en utfordring av historismen. Durkheim og flere av de som hørte til hans skole, ytret seg ofte kritisk til historie som vitenskap. De mente at historikerne var altfor opptatt av politiske begivenheter og av de sosiale tingenes opprinnelse. I stedet for opprinnelse burde samfunnsforskere være opptatt av funksjon, mente sosiologene.

Den utfordringen som sosiologien representerte, ble tatt imot av to historikere i Frankrike, Marc Bloch og Lucien Febvre, som på 1920-tallet grunnla Annalesskolen. Bak dette navnet finner vi en form for historie som etter andre verdenskrig ble dominerende i Frankrike, men som også hadde mange tilhengere utenfor Frankrike.

Annalesskolen

Annalesskolen delte sosiologenes kritikk av den tradisjonelle historieskrivningen. De ble talsmenn for en tilnærming til historien som viet mer oppmerksomhet til relativt varige strukturer enn til hendelser og personer. Et eksempel som forble viktig i mange tiår, var denne skolens interesse for det de kalte mentaliteter. Mentalitet har å gjøre med hvordan mennesker innenfor en kultur tenker. Den må forstås som en kollektiv, sosial, størrelse. Innenfor mentalitetshistorien legger man til grunn at mentaliteten forandrer seg over tid, og at denne forandringen går sakte. En slik interesse for de sakte forandringer er karakteristisk for annalesskolen, og den ledet flere av dens representanter til å problematisere den grunnleggende historiske kategorien tid.

Fernand Braudel, som var den ledende representanten for denne skolen på 1940-, -50 og -60-tallet, foreslo en tidsforståelse som skiller mellom ulike tidslag, eller historiske varigheter: For det første de begivenheter som gikk fort, som krig og parlamentering – den korte varigheten. For det andre pekte han på de økonomiske konjunkturene, som tilsynelatende følger sin egen rytme, relativt uavhengig av de politiske handlingene. Og for det tredje pekte han på den lange varigheten, det vil si de fenomenene som forandrer seg svært langsomt, som klima og miljø, og som må studeres over perioder av århundrer for at historikeren i det hele tatt skal legge merke til dem som foranderlige faktorer. 

Noe av poenget med denne inndelingen, for Braudel, var å vise at forestillingen om historien som en sammenhengende utvikling, som var sentral for historismen, ikke var i stand til å fange opp alle de faktorene som bidro til å forme samfunnenes utvikling.

De kollektive fenomener i historien

En annen måte Annaleshistorikere satte tonen for den internasjonale historieforskningen, var måten de tok i bruk statistikk i historieforskningen. Dette er også et eksempel på hvordan de fjernet seg fra tradisjonell historieskrivning. Historismen hadde lagt til grunn at historikerens oppgave var å forstå det individuelle menneskets handlinger i historien. Annalesskolen flyttet, inspirert av sosiologien, oppmerksomheten vekk fra individet og over mot de kollektive fenomenene. De var opptatt av fødsel og død (demografi), og av produksjon og handel (økonomi). Og denne interessen forfulgte annaleseshistorikere blant annet ved å produsere og bruke statistikk i sine undersøkelser, fordi statistikken er uttrykk for mange individuelle handlinger.

Marxistisk historieskriving

En annen strømning i historiefaget på 1900-tallet som på mange måter trakk i samme retning som annalesskolen, var marxismen, eller den historiske materialismen. Også mange marxister mente at de politiske begivenhetene som historikerne tradisjonelt hadde vært opptatt av i den store sammenhengen var å betrakte som historiens overflatekrusninger. Det som var avgjørende for historiens gang, var et samfunns produksjonsmåte. Denne måten å se på samfunnet bidro på 1900-tallet til å styrke mange historikeres interesse for økonomi og andre strukturelle forhold.

En kulturell vending

Både den politiske begivenhetshistorien og den samfunnsorienterte strukturhistorien var viktige strømninger i 1900-tallets historieskrivning. Ingen av disse strømningene ga særlig stor plass til ideene, eller til kulturen i fortidige samfunn. Ulike former for kulturhistorie kom derimot til å bli viktige på slutten av 1900-tallet.

Det fantes en interesse for kulturhistorie helt tilbake til opplysningstida, da filosofer som Voltaire og Montesqieu interesserte seg for fortidiges samfunns seder og skikker. Og på midten av 1800-tallet ga Jacob Burckhardt viktige bidrag til den italienske renessanses kulturhistorie, og studerte sammenhengen mellom renessansens kunst og det samfunnet den ble til i. Men senere materialistisk orientert historieskrivning oppfattet ofte kultur som samfunnets ideologi, det vil si noe som tilslørte de egentlige drivkreftene i samfunnsutviklingen. På 1960- og 70-tallet begynte imidlertid en del sosialhistorikere å vise en ny interesse for samfunnets meningsproduksjon. Det viktigste navnet her var E. P. Thompson, en britisk marxistisk inspirert historiker, som skrev en bok om hvordan den britiske klassen fikk en klassebevissthet (The making of the english working class, 1963). For Thompson var ikke utviklingen av klassebevisstheten en enkel refleks av produksjonsforholdene, men resultatet av en kompleks historisk prosess som involverte arbeidernes aktive deltakelse. Den engelske arbeiderklassen var noe som ble laget av noen, den var et slags kulturprodukt. Det nye nå var at man begynte å ta meningsproduksjonen på alvor i historieskrivningen, og at man utvidet kulturbegrepet radikalt, slik at det også kom til å inkludere mange fenomener som lå langt fra det man ofte snakker om som «kunst og kultur».

Den franske filosofen Michel Foucault var også viktig for å utvide forståelsen av hva som kunne betraktes som kultur. Gjennom en rekke historiske undersøkelser av seksualitet, straff og galskap bidro han til å utvide kretsen av objekter man kunne skrive historie om. Alle disse studiene var dessuten studier av fortidige samfunns meningsproduksjon, og slik sett bidrag til den nye kulturhistorien.

Den språklige vendingen

Et annet trekk som ble viktig for historieskrivningen på slutten av 1900-tallet var den sterke interessen for språk som mange humanistiske og samfunnsvitenskapelige disipliner opplevde. Den såkalte «språklige vendingen» bar med seg et nytt språksyn. Man problematiserte nå språkets mulighet til å representere en virkelighet som befinner seg utenfor språket. Mening var noe som ble til i språket, mente man, det var ikke noe som fantes der ute og som språket formidlet. Og det var denne meningsproduksjonen som burde være historikerens studieobjekt.  For å ta et eksempel som stod sentralt: «orienten» er etter dette synet ikke et ord som viser til noe som finnes i verden før ordet ble formulert, men noe som ble til i og gjennom språkliggjøringen. Dette var et sentralt poeng i litteraturkritikeren Edward Saids innflytelsesrike verk Orientalism (1978), som kom til å få stor innflytelse på historiske studier av forholdet mellom Vesten og andre deler av verden. Dette språksynet, i bred forstand, representerte en utfordring for den historiske metoden, fordi historieskrivningen jo siden 1800-tallet hadde lagt til grunn at kildene i arkivene formidlet en fortidig virkelighet.

Et eksempel på denne dreiningen på slutten av 1900-tallet finner vi i utviklingen av kjønnshistorien. Kvinnene hadde lenge utgjort en ganske usynlig del av historien. Kvinner var ikke usynlige i 1700-tallets kulturorientering (for eksempel skrev Ludvig Holberg om kvinner i historien), men 1800-tallets historisme innebar på sett og vis en innskrenkning av historiens emne til menn og politikk. 1970-tallets nye sosialhistorikere var blant annet opptatt av å trekke fram maktesløse grupper i historien, og blant de gruppene som nå fikk oppmerksomhet fra historikerne, var kvinner, og kvinnehistorie ble nå en egen undersjanger historie. Kvinnehistorikerne begynte ganske raskt å problematisere selve kategorien «kvinne». Inspirert av Simone de Beauvoirs berømte setning om at «man ikke fødes som kvinne, man blir det» vendte interessen seg mot de sosiale mekanismene som skaper «kvinner» og «menn» som sosiale og kulturelle kategorier. Kvinnehistorien ble nå oftere omtalt som kjønnshistorie. Denne vendingen mot kategoriene var helt i tråd med historiefagets brede orientering mot språk og meningsproduksjon mot slutten av 1900-tallet.

Bortenfor nasjonen

Ved inngangen til 2000-tallet er den kanskje mest markante tendensen i historiefaget at det historiske blikket har blitt mindre nasjonalt og kanskje også mindre eurosentrisk. Den nye formen for historieskrivning på 1800-tallet var tett knyttet til nasjonalstaten. Slik var det i nye selvstendige nasjonalstater som Norge og Tyskland, eller i gamle stater som Frankrike og Storbritannia. Nasjonen ble langt på vei forstått om et fellesskap som ble definert gjennom en felles historie, og en av historikernes viktigste oppgaver ble å vise fram eller å skape en slik felles fortid. Men utover 1900-tallet var det også mange historikere som søkte sammen med kolleger i andre land om å utforske historiske problemer som ikke var avgrenset til den enkelte nasjonalstat. Den norske historikeren Halvdan Koht var en slik historiker, som kombinerte et forsøk på å forklare den norske nasjonens historiske utvikling med en sterk internasjonal orientering. Etter andre verdenskrig ble kanskje historieskrivingen i mange land mer nasjonal igjen - ikke i betydningen nasjonalistisk, men i betydningen at nasjonen i mange tilfeller utgjorde de uproblematiserte grensene for den historiske undersøkelsen. Ved siden av denne nasjonalhistorien fantes noe man kalte «verdenshistorie» og som i mange tilfeller var en historie som handlet om Europas voksende dominans i verden.

Ved årtusenskiftet ble historikere mange steder kritiske til denne arven: historien med nasjonen og Europa i sentrum. To uttrykk for denne kritikken er «globalhistorie» og «transnasjonal historie». Den førstnevnte formen for historie prøver å anlegge et «jordklodeperspektiv» på historien – ofte med en interesse for den sosioøkonomiske prosessen «globalisering» i sentrum.  «Transnasjonal historie» på sin side er mer av et metodisk program som utforsker fenomener på tvers av grenser, og forsøker å følge bevegelsen til ideer og varer på tvers av grenser og gjennom historien.

Historiefagets krokete historie

Framstillinger av historiefagets historie kan ofte komme til å gi inntrykk av at faget har gjennomgått en rettlinjet utvikling, der en tilnærmingsmåte til historien erstatter en annen ettersom tida går. En slik framstilling har jeg også forsøkt å gi her, selv om jeg vet at den gir et altfor enkelt bilde. I dagens historieskrivning finner vi spor av opplysningstid og romantikk, av nasjoner og sosiale strukturer, av språk og meningssystemer. Mer enn en utvikling er det kanskje snakk om en lagvis sedimentering, der ingenting forsvinner, men nye ting legger seg over det som var før. Selv om det er mulig mer eller mindre presist å peke på skiftende tendenser i historieskrivningen, så er det kanskje også slik at mange av de beste historikerne alltid har gjort noe annet.

Emneord: Historiografi Av Svein Atle Skålevåg
Publisert 29. jan. 2019 10:32 - Sist endret 15. mai 2019 10:08