Historieskrivning før Ranke

Å styrke moralsk karakter og dømmekraft, var målet med historiekunnskap i antikken.

Vestlig tradisjon

Den norske historieskrivningen står i en vestlig og først og fremst europeisk tradisjon som strekker seg tilbake til antikken. De eldste bevarte fremstillingene av det vi nå regner som historie, er greske og skrevet omkring 400 f.Kr.: Herodots Historie og Thukydids Peloponneserkrigen. Begge handlet om begivenheter og konflikter i nyere gresk historie.

Det er ikke enkelt å hevde at disse verkene representerte noe nytt. I en viss forstand kan nesten alle de tekstene vi kjenner som er enda eldre, sies å handle om fortiden. De dreier seg også om det som har skjedd: det gjør alle tekster som ikke er ren diktning. Men de tidlige greske historiefremstillingene gjør på ulike vis krav på å presentere sannheten om fortiden, og de presenterer på måter som forble viktige for ettertidens historikere.

Metode som fortsatt gjelder

For det første bruker de kilder. Dette gjelder særlig Thukydid, som redegjør for hvordan han har skaffet seg kunnskap om den krigen han skriver om og for hvordan han har gått frem for å vurdere hvilke kilder som er mest troverdige. For det andre er begge tekstene strukturert på en distinkt historisk måte: begge handler om begivenheter som blir forklart og forstått gjennom fortellinger om forutsetninger og årsaker. For det tredje har begge implisitte kriterier for hvilke begivenheter som er fremstillingenes virkelige temaer, og hvilke som enten er uviktige eller som bare er med for å bidra til å forklare de store begivenhetene. Denne tidlige historieskrivningens helt dominerende begivenhet var krig.

Det er mye som skiller disse tekstene fra vår egen tids historieskrivning, men samtidig er det slående hvor gjenkjennelige de er som fremstillinger av historie. Antikkens måter å etablere kunnskap om temaer som medisin, natur og språk er helt forskjellige fra våre; historikerne var historikere også for to og et halvt årtusen siden.

Moral var målet

Paradoksalt nok henger dette sammen med det som er en tydelig forskjell mellom gammel og ny historieskrivning: den gamle, klassiske historieskrivningen – det vil i praksis si frem til omkring år 1800 – hadde som overordnet mål å gjøre ettertidens mennesker klokere: ikke bare gi dem kunnskaper om fortiden for kunnskapens egen skyld, men styrke deres moralske karakter og dømmekraft og gjøre dem til bedre samfunnsborgere. Det er en målsetning som er forsvunnet fra den akademiske historieskrivningen, selv om den til en viss grad lever videre i skolefaget.

Historieskrivningens mest distinkte pedagogiske grep var eksempelet. De antikke greske og ikke minst de romerske historikerne var opptatt av å fremstille livsløp og hendelser slik at de kunne bli eksempler til etterfølgelse – eller også iblant til skrekk og advarsel. De aller best egnede historiske skikkelsene i denne sammenhengen var selvsagt de som tok del i de store begivenhetene: de store menn, hærførere og politiske herskere.

Det mest berømte verket i eksempel-sjangeren var romeren Valerius Maximus’ Facta et dicta memorabilia, «Minneverdige handlinger og uttalelser», skrevet i Keiser Tiberius’ regjeringstid (14-37 e.Kr.). Denne samlingen av ca. 1000 anekdoter danner ikke noen slags sammenhengende historie slik Herodots og Thukydids arbeider gjør det, men alle anekdotene handler om historiske begivenheter og personer – både fra romernes og andre folks fortid.

Kronologisk ordnet

Både i Antikken og Middelalderen ble det også skrevet historiske fremstillinger som var kronologisk ordnet og tok for seg erobringer, senere også kirkens og endelig rikenes historier – som for eksempel Snorre Sturlassons Kringla heimsins, sagaene om de norske kongene (1230-tallet). Det eksemplariske og pedagogiske forble likevel et grunnleggende fellestrekk ved denne litteraturen helt frem til ca. 1800. Studenter og elever fortsatte å lese Valerius Maximus, men etter hvert ble han supplert eller erstattet med samlinger av eksempler fra det som var kommet til å bli deres «egen» historie: Johannes Schefferus ga ut Det svenske folkets minneverdige eksempler på latin i 1671; i 1777 kom Ove Mallings Store og gode Handlinger af Danske, Norske og Holstenere. De som studerte slike eksempler, fikk en oppdragelse i borgerskap, men også i språk, politikk, historie, og moral.

Eksemplenes betydning

Men på hvilken måte kunne man tro på det som sto i disse bøkene? Eksemplenes sannhet var grunnleggende moralsk, men de hvilte samtidig på at de stemte overens med det leserne ellers visste om fortiden. Og det fantes altså historier som ga mer dekkende og sammenhengende fremstillinger av riker og institusjoner. Antikken var svært lenge en slags universell estetisk og litterær målestokk for europeerne, men fra Middelalderen av vokste det også frem en historisk litteratur om andre land og andre perioder. Norske eksempler er forfattere som Absalon Pedersøn Beyer og Tormod Torfæus.

Empirisk etterprøvbarhet

Likevel forble det pedagogiske siktemålet tydelig, og med tiden kom mange lesere til å ønske seg en fastere forankring i kunnskap om fortidige forhold: også historieskrivningen tok opp i seg tidlig-moderne vitenskapelige idealer om empirisk etterprøvbarhet. Kritikken mot den retorisk elegante, men primært moraliserende historien rammet spesielt den historieskrivningen som handlet om antikken og som brukte datidens historikere som eneste kilder.

Kildekritikken - historie som vitenskap

Blant de som fremmet denne kritikken, var de såkalte antikvarene, altså de som samlet rester av fortiden – mynter, innskrifter, arkeologisk materiale. De var verken opptatt av å lage store, helhetlige fremstillinger eller av å presentere moralske eksempler, men av presis datering og konkret, detaljert viten om det de samlet. Det er blitt hevdet at de reddet de mer ambisiøse historikernes troverdighet og at de var avgjørende for å tilføre faget den kildekritikken og den åpenheten for mangfoldet av mulige kilder som med tiden gjorde historie til vitenskap.

Arkivet

Vitenskapeliggjøringen skjedde først og fremst på 1800-tallet. Utviklingen av en egentlig historiedisiplin, med felles regler og metoder, skyldtes flere forhold. En forklaring er politikkens økte betydning: i samfunn der man kunne diskutere og forestille seg at samfunnet kunne forandre seg, kunne man også lettere tenke seg at det hadde vært annerledes før, og at denne annerledesheten kunne utforskes systematisk. Til denne utforskningen kunne man bruke både kildekritikk og fortolkningsmetoder hentet fra jus, teologi og språkvitenskap, metoder som kunne samles under betegnelsen hermeneutikk. Og for å samle kilder kunne man gå til en type institusjon som hadde fått en helt ny betydning for de europeiske statsapparatene: arkivet.

Leopold von Ranke

Flere forhold bidro altså til å gjøre historisk forskning mulig, og til å rede grunnen for historie som vitenskapelig universitetsfag. Den mest berømte av det tidlige 1800-tallets historikere var tyskeren Leopold von Ranke, professor i Berlin, og det er han som typisk gis æren for å ha lansert det som skulle bli moderne historieskrivning. Han introduserte sin bok om Fyrster og folk (1824) med å slå fast at «Man har gitt historien den oppgave å dømme fortiden for å gi samtiden lærdom til nytte i fremtidige år.» Dette var altså den gamle, moralske eksempelhistorien som det er gjort rede for her. Men Ranke ville altså gjøre noe nytt: «Det herværende arbeidet har ikke så høye mål: Det vil bare legge frem hvordan det egentlig var.»

Fortiden på dens egne premisser

Dette ble det nye historiefagets grunnlov: målet var å beskrive fortiden slik den «egentlig» hadde vært, på dens egne premisser – ikke fordi ettertiden skulle trekke moralsk lærdom av å lese om den, men rett og slett fordi det hadde en egen, vitenskapelig verdi å kunne forstå og forklare epoker som var blitt borte, slik de var. Dette er fremdeles målsetningen for det meste som gjøres av historisk forskning. Men spørsmålet om hva denne forskningen har å gi sin samtid, hva den har å lære bort, er det blitt mer utfordrende enn før å svare sikkert på.

Emneord: Historiografi Av Erling Sandmo
Publisert 22. jan. 2019 13:27 - Sist endret 12. feb. 2019 10:17