Synteser i norsk historie

Hva er synteser i historieskrivning, og hvilke synteser har satt spor?

Synteser er hypoteser eller påstander om store sammenhenger i historien. De bygger på mange detaljerte undersøkelser, men presenterer et mønster eller en sammenheng mellom disse som ingen har påpekt før. Det stilles ikke vanlige krav til sannhet og korrekthet for synteser slik som i detaljstudier. I stedet er spørsmålet om syntesene er interessante, altså om de er inne på noe som virker sannsynlig eller treffende, og gjerne overraskende. Det går ingen klar grense mellom en syntese og en perspektivrik spesialundersøkelse, og det vil være forskjeller på synteser med forskjellig ambisjonsnivå. Det dreier seg om graden av spenn i tid og/eller rom.

Store spørsmål

Alle synteser bygger på en del spekulasjon og frihåndstegning og kan nærme seg tankespinn. Mange vil likevel hevde at synteser er det store målet for historieforskningen. De kan fortelle oss om hvilken vei historien har gått, hva som har vært drivkreftene, og hva som har vært typisk for et enkelt lands historie.

Dette er store spørsmål, og åpenbart av grunnleggende og til dels eksistensiell karakter for mange mennesker. Det er naturlig at historikere beskjeftiger seg også med slike spørsmål og ikke bare mer detaljerte undersøkelser. For hvis historieforskerne ikke forsøker å gi svar, etterlater de seg et tomrom, eller overlater scenen til andre som antakelig har dårligere forutsetninger og kanskje tvilsomme motiver. Men kan ikke historikere lage sikre synteser, f. eks. ved å gjøre en masse små og grundige undersøkelser som man bruker som byggesteiner for et hus? Problemet er at det ikke er ende på hvor mange steiner man må lage, og et grunnleggende spørsmål gjenstår: Hvordan skal steinene settes sammen, hvilke er viktigst og kan tåle størst vekt, og hvilke egner seg best til fasaden? Historikerne må altså forenkle, og de kommer ikke unna vurderingene.

Bygger på empiri

Men det er selvsagt et nært forhold mellom synteser og konkrete undersøkelser. Til tross for noe frihåndstegning må syntesene bygge på en god del solide undersøkelser, og ofte har synteser ledet historikere til å foreta detaljerte undersøkelser i ettertid for å finne ut om syntesen virker sannsynlig eller ikke. Synteser kan altså inspirere til videre forskning. En annen sak er at mange synteser har vært temmelig tvilsomme. Før og under annen verdenskrig ble det lansert mange slike, noe som førte til en stor skepsis til synteser blant etterkrigstidens historikere, både internasjonalt og i Norge.

Ernst Sars syntese

La oss se på noen norske synteser og først kåre norgesmesteren på feltet. Det er ikke vanskelig. Norgesmesteren heter Ernst Sars og levde fra 1835 til 1917. Etter å ha presentert ham skal jeg ta for meg to nyere historikere: Edvard Bull den yngre (1914-1986) og Francis Sejersted (1936-2015).

Sars var preget av europeisk positivisme og utviklingstankegang og ble professor i historie ved Universitetet i Kristiania i 1869. Sars’ mest kjente verk er Udsigt over den norske Historie som i fire bind fører den den norske historien fra før-historisk tid og til 1814. Senere skrev han seg fram til 1905.

Sars så en klar kontinuitet gjennom den norske historien, særlig knyttet til bøndenes stilling. Han mente i motsetning til hva som var vanlig på hans tid, at landet før rikssamlingen var mer aristokratisk enn nabolandene, og dermed ble det ikke utviklet en adelsmakt som sluttet opp om den nye kongemakten slik som i de fleste europeiske land. Fordi aristokratiet hadde vært særlig sterkt, greide det altså ikke å utvikle seg og ble svakt. Det betydde på den annen side at bøndene fikk en sterkere stilling i Norge enn det som var vanlig, også fordi det fikk tilførsler av gamle adelsætter som sank ned i bondestanden. Bøndene var i høy grad selveiere, odelsbønder, men også leilendingene hadde en sterk rettsstilling. I Danmark sto bøndene mye svakere.

Sterke bønder og en svak adel var ingen fordel for det norske kongedømmet i middelalderen, for adelen var den dominerende klassen i så vel nabolandene som i de andre europeiske landene. Men det skulle forandre seg. På 1700-tallet ble de høyere klasser både i Norge og Danmark påvirket av nye ideer som førte fram til nasjonalitetsprinsippet, at hver stat skulle ha en nasjonal basis. I dette tankemønsteret var det også en demokratisk tendens, den jevne mann, spesielt bonden, ble sett som folkets sunne kjerne. Dermed ble den norske odelsbonden og den jevne norske samfunnsstruktur et ideal. De demokratiske norske samfunnsforholdene var altså kommet i samklang med verdensutviklingens gang. Det ble et fortrinn som ledet fram til 1814 og Grunnloven.

På 1800-tallet gikk veien videre fram til full selvstendighet gjennom Venstrebevegelsen der Sars var aktiv deltaker. Der ble de norske demokratiske tradisjoner fra bondesamfunnet knyttet sammen med verdiene til det liberale byborgerskap, og det ledet til 1905 som nærmest ble en fullendelse av den norske historien. Sars laget altså sammenhengende linjer helt fra sagatiden og til 1905. Det som hadde vært en ulempe i middelalderen, ble snudd rundt på 1700- og 1800-tallet, da de norske forholdene kom i samsvar med den allmenne kulturutviklingen, og et jevnt og sterkt bondesamfunn ble et fortrinn. Sars syntese er av de helt store, på grunn av det lange tidsspennet, men også fordi den favner bredt.

Edvard Bulls syntese

Her kan det passe å gå videre med Edvard Bulls syntese: Fra bøndenes og husmennenes samfunn til den organiserte kapitalisme som ble publisert i festskriftet til Jens Arup Seip fra 1975. Edvard Bull var professor ved Norges Lærerhøgskole/Universitetet i Trondheim (senere en del av NTNU) fra 1963 til 1981. Mens Sars var venstremann, var Bull sosialist, først medlem av Arbeiderpartiet og senere SV. Og mens Sars først og fremst var opptatt av politisk historie, var Bull sosialhistoriker.

Bull så derfor bondesamfunnet mer nedenfra enn Sars. Mens Sars poengterte de demokratiske verdiene, understreket Bull at bondesamfunnet nok kunne være egalitært, men oftest hierarkisk. Bøndene var den herskende klassen, og husmenn, tjenere og fattigfolk underklassen. Omkring 1860 begynte det Bull kalte «kapitalismens frigjørende fase» og som varte fram til 1920. Det var mangel på arbeidskraft, og det var underklassene som ble frigjort dvs. fikk mer innflytelse over sine arbeidsforhold. Husmennene kunne bryte opp og få arbeid i den nye industrien i byene eller utvandre til Amerika.

Mens det norske folks frigjøring for Sars kulminerte med de politiske begivenheter i 1905, ville Bull si at det ikke dreide seg om virkelig frihet for alle og dra frigjøringsprosessen videre fram til 1920 som for ham blir høydepunktet.

Etter 1920 fulgte vanskelige tider, og vi fikk en ny periode som varte fram til begynnelsen av 1970-årene som Bull kaller den organiserte kapitalismen. Nå kom hovedavtalen i arbeidslivet, statsbanker og statsbedrifter, kredittregulering og produktivitetskampanjer. Mens fagorganisasjonen tradisjonelt hadde støttet alle streiker som hadde sjanse til å føre fram, gjaldt det nå å hindre streiker og krav fra spesielle grupper. Det var nå under Arbeiderpartiets ledelse at kapitalismen ble fullt gjennomført i Norge, ikke frikonkurransens privat-kapitalisme som i den foregående fasen, men en organisert kapitalisme, fastslår Bull.

Etter krigen ble gårdsbruk nedlagt i stort omfang, fortsetter han, og fiskere gikk på land. I 1970-årene ble industrien strukturrasjonalisert og nye kjempeanlegg bygget, f. eks. på Mongstad. Det ble en storstilt flytting. Men denne gangen betydde ikke flyttingen noen frigjøring slik som den gjorde for husmennene på 1800-tallet, forklarer Bull. Det var ikke en ufri underklasse som flyttet denne gangen, men selvstendige bønder og fiskere. «De flyttet til ‘høyere realinntekter’, og til lettere adgang til skoler, helsestell og andre goder. Men ikke til større frihet, ikke til større muligheter for å bestemme over sitt liv og sitt arbeid.» 

Det er altså et ganske nostalgisk syn på kapitalismen vi møter hos Bull og ikke den samme utviklingsoptimisme som hos Sars. Syntesen er heller ikke av samme dimensjoner som Sars’ selv om den er imponerende nok. Den dreier seg stort sett om utviklingen av levekårene for den jevne mann og kvinne over vel hundre år.

Francis Sejersteds syntese

Mens Bull hadde en helt annen vinkling enn Sars, ligger Francis Sejersted nærmere. Han var professor i økonomisk historie ved Universitetet i Oslo fra 1973 til 1998. Sejersted var politisk konservativ og medlem av Høyre. Hans mest kjente syntese er presentert i artikkelen Den norske «Sonderweg» opprinnelig fra 1991. Den handler om den økonomiske utviklingen i Norge på 1800- og 1900-tallet. Sammenlignet med andre land finner Sejersted at Norge på ett punkt skilte seg ut: Det utviklet seg aldri et sterkt nasjonalt storindustri- og finansborgerskap som Wallenbergene i Sverige. Dermed manglet Norge det som var den dynamiske kraft i mange andre land.

Her gjør Sejersted det samme som Sars, ser hvordan forholdene i Norge passer inn i den allmenne kulturutviklingen og finner en diskrepans. Det som var typisk for Norge, var et sterkt småborgerskap og her inkluderte han de selveiende bøndene, som identifiserte seg med en demokratisk utvikling. Her er Sejersted nær Sars med hans betoning av odelsbøndene og mangelen på storgods og overklasse.

I Norge fikk vi derfor en kapitalisme bestående av små enheter preget av demokratiske normer, en demokratisk kapitalisme. Dette skapte barrierer mot store konsentrasjoner i det økonomiske liv. Bankvesenet er et godt eksempel. Vi fikk et velutviklet lokalt forankret halvoffentlig sparebankvesen og i liten grad store nasjonale forretningsbanker som var vanlig i andre land.

I den store oppbyggingen av eksportindustrien etter annen verdenskrig med Arbeiderpartiet ved makten kom staten til å spille en aktiv rolle – gjennom finansieringsordninger som la til rette, og ved direkte statlig industrireisning gjerne i sammenheng med kraftutbygging. I følge Sejersted tok staten den oppgaven som sterke industri- og finansborgerskap tok i andre land, vi fikk altså en kompensatorisk stat. Staten spilte altså en konstruktiv rolle i den økonomiske utviklingen. Den skepsisen til utviklingen, til store enheter og rasjonalisering som er så tydelig hos Bull, er fraværende hos Sejersted. For ham går utviklingen fremover. Forskjellen kan skyldes både politiske oppfatninger og faglig spesialisering, dvs. sosialhistorie mot økonomisk historie.

Sejersteds syntese er selvfølgelig også langt mer beskjeden enn Sars’, men noe mer ambisiøs enn Bulls. Sejersteds syntese strekker seg over vel 150 år, men begrenser seg til økonomiske og til dels sosiale forhold. Men som Sars og i motsetning til Bull har Sejersted et blikk for norske særtrekk sammenlignet med utlandet.

Lang linje

La meg avslutningsvis gripe fatt i utviklingen etter krigen som Edvard Bull skisserte med liten begeistring: nedlegging av gårdsbruk og fiske, anlegg av store industriarbeidsplasser og flytting til byer og tettsteder. Denne utviklingen, godt hjulpet av økende realinntekter og et stadig bedre utdanningstilbud, gjorde at det gjennom en generasjon eller to vokste fram store nye befolkningsgrupper som blandet seg med eldre mellomlag og sammen kom til å utgjøre en bred og ganske homogen norsk middelklasse. Her finner man trolig et særtrekk ved Norge i dag, for overklassen er fortsatt liten og underklassen nesten forsvunnet som Bull var inne på. En virkelig lang linje i norsk historie kan derfor gå fra Sars’ jevne og sterke bondebefolkning i middelalderen gjennom industrialisering og modernisering og fram til dagens brede og homogene - og ganske velstående - middelklasse.

Emneord: Metode, Historiografi Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 12. feb. 2019 10:19 - Sist endret 15. feb. 2019 13:30