Forklaringer i historie

Hvorfor – er et grunnspørsmål i historiefaget. Forsettet om å forklare er det som tydeligst skiller vitenskapen historie fra andre beretninger om fortida.

Med så høye ambisjoner om å forklare er det på plass med en advarsel: På tysk heter det erklären, som på norsk forklare. Og å gjøre noe klart må da være bra? Men på engelsk heter operasjonen explain, etter latin explanare, bokstavelig å gjøre noe plant, slett. Så historikere må også erkjenne at de aldri vil kunne gi en fullgod forklaring.

Forklaringstyper

Vi regner med fire ulike forklaringstyper:

  • Intensjonal – noe skjedde fordi noen ville det, hadde det til hensikt. Her kan mange ord si noe liknende, som at noen hadde intensjon, motiv, ønske, begjær, prosjekt, vilje, lyst. Forklaringen er bundet til individuelle aktører og er framtidsrettet, mot den framtida aktøren ser.
  • Kausal – noe skjedde på grunn av noe; det fantes en årsak. Her vil en se den enkelte hendingen som eksempel på mer allmenne lover. Den forklaringen er på et vis fortidsrettet; noe skjedde før eller samtidig med det en skal forklare. Årsaka (forklaringen) kommer i tid før det en skal forklare.
  • Funksjonell – noe fantes fordi det fylte et behov, gjerne for å opprettholde et visst system.
  • Narrativ – noe forandret seg mellom to tidspunkter, forklaringen ligger i det som skjedde mellom disse tidspunktene. (Narrativ forklaring er diskutert i artikkelen «Narrasjon»).

Ingen av disse typene er eksklusive for historiefaget. Alle kan bli brukt både i historiefaget og andre fag, men med ulik hyppighet. I historiefaget brukes funksjonsforklaringer minst. Narrative forklaringer brukes derimot hyppigere i historie enn i andre fag. Intensjonale forklaringer deler historie med det en kan kalle humanfagene. Kausale forklaringer brukes også i disse fagene, og dertil når en søker å trekke inn naturvitenskapelige innsikter i historie.

Intensjonale forklaringer

Det er de historikere, som briten Robin G. Collingwood i The Idea of History (1946),som mener at alle forklaringer dreier seg om å forstå hvorfor en person gjorde hva hun/han gjorde. Oppgaven er å trenge inn i tanken til aktørene, å finne «innsida» av tanken, dens mening. Collingwood sier at historie angår: «Re-enactment of past thought».

Mer formelt sagt er en intensjonal forklaring på en handling slik: En aktør har et mål. I den situasjonen han/hun er i, mener aktøren at målet kan nås via den aktuelle handlingen. Handlingen er middelet til å nå målet. Vanligvis er folk bevisst om sammenhengen, men vi må også regne med halvt bevisste, ja ubevisste handlinger.

Nå kan folk ha ulik oppfatning om slike sammenhenger. Å danse regndans kan en vestlig observatør oppfatte som irrasjonell magi. Men vedkommende gjør det jo fordi hun/han tror det virker; det er ikke ufornuftig, men uttrykker en annen type fornuft eller forestilling om årsaker.

Iblant kan det være nyttig på skjelne mellom ekspressive handlinger – som er uttrykk for en sinnsstemning, mentalitet eller kultur, og instrumentelle handlinger – som skal føre til oppnåing av et mål.

Et annet skille kan trekkes mellom strategi og taktikk, altså framgangsmåten for å nå det egentlige, langsiktige målet, og bevegelser som er mer kortsiktige. En taktisk defensiv i form av en midlertidig tilbaketrekning kan inngå i en langsiktig strategi. En kan gi avkall på noen krav fordi det gir gevinst til slutt. En kan sette opp delmål på veien mot endemålet. Noen har evnen til å tenke i flere trekk framover. Men noen går seg også vill i taktikken!

Personer kan skjule sine egentlige motiver bak det historikeren Jens Arup Seip kalte vikarierende motiver, som «bæres til skue som en medalje på brystet».

Vanligvis er aktøren en enkeltperson. Men det kan argumenteres for at det også finnes kollektive aktører. Én type er den uorganiserte kollektive aktøren, som en menneskemasse. Ved å opptre samtidig og sammen kan de bli en kraft som er større enn summen av individene. En annen type er den organiserte kollektive aktøren, som en forening, et parti, en stat. Vi sier at «Senterpartiet har vært mot EU-medlemskap», eller at «Norge gikk inn for dette i FN» Nå kan en si at i realiteten er det enkeltpersoner som handler i for eksempel et parti, ikke en slags overindividuell kraft. Men til dette kan en svare at individer her gjerne handler på vegne av et større kollektiv; de har et mandat og en rolle avledet av dette kollektivet.

Styrker og svakheter

De sterke sidene ved intensjonelle forklaringer er flere:

  • Denne tilnærmingen setter det handlende subjektet sentralt, det betoner menneskets frihet, vår evne til å velge.
  • Mer allment kan en si at dette bygger opp under et humanistisk menneskesyn, som en art som tar ansvar for sine handlinger.
  • Det har også vært sagt at ved motivforklaringer unngår en å gjøre personene til et objekt, som forskeren studerer utenfra og ovenfra. Å legge vekt på deres hensikter er å vise en ’solidarisk forskerholdning’, der en så å si står ved sida av individene når de gjør sine valg.

Så finnes det også svakheter og innvendinger mot (utelukkende eller overveiende) å bruke intensjonsforklaringer:

  • Er det sjølsagt at mennesket er så fritt? Er vi ikke formet av historie og samfunn?
  • Hvis vi betoner valg, glemmer vi ikke da at mange handlinger gjøres som del av rutiner eller på grunn av tvang, ikke etter fri overveielse?
  • Mye setter seg i samfunnet, så å si bak ryggen vår, som ulike demografiske prosesser i en befolkning.
  • Utilsiktede virkninger kommer ofte fordi en ikke har oversikt over hvilke handlinger andre personer gjør og virkningen av disse. Man kan derfor ikke innkalkulere dem i beslutningen. Eksempelvis kan det å ale opp én kamel til gi eieren mer velstand. Men hvis alle kameleiere gjør dette, vil sjøl kamelene ikke finne mat.
  • Intensjoner kan ikke fange opp krefter som ikke er menneskelige, men har stor innvirkning på livene våre, som klima.
  • Store prosesser – som migrasjon - kan det forklares ved enkeltpersoners intensjoner?–Metode ved intensjonsforklaring

Metode

Hvordan kan vi nå fram til sikrere kunnskap om hvilke intensjoner og motiver folk hadde? Hvilke metoder har vi til rådighet?

En første mulighet er at aktørene sjøl har sagt eller skrevet om hva de ville. Slike utsagn må sjølsagt kildegranskes. Hvis det er sprik mellom påstått holdning og faktisk handling, kan en lure på om holdningen er ekte.

Så kan en prøve å «leve seg inn i» situasjonen. Slik intuisjon kan ha verdi. Men vi må prøve å «disiplinere» innlevelsen metodisk. Det må ikke bli en konkurranse i sensibilitet, der jeg hevder å ha rett fordi jeg er den mest følsomme. 

Hvis en kan finne situasjoner der personen hadde valg, kan en utlede hans /hennes preferanser ut fra det valget som ble tatt. Derfor bør en kartlegge handlingsmuligheter. For eksempel har Albert O. Hirschman sagt at en kunne velge mellom å bli og gjøre sin stemme hørt (voice), å dra seg ut (exit) eller å bli og slutte opp om enheten (loyalty).

Om en person handler på en viss måte, hvilket motiv kan forklare handlingen? Vi må prøve å gjenskape problemsituasjonen og hvilken situasjonsbedømming som lå bak. Og: Hvis en person gjør en viss handling i en situasjon, hvilken logikk kan ligge bak? Tilsynelatende irrasjonell atferd kan da gis mening

Å slutte slik fra handling til hensikt er ikke uten videre enkelt. Kanskje hadde personen flere hensikter. Kanskje var handlingen uheldig og kontraproduktiv. Så slike slutninger fra handling til motiver, må gjøres med stor varsomhet.

Kausale forklaringer

Kausale forklaringer, årsaksforklaringer, går ut på å se det enkelte fenomenet som skal forklares, som et eksemplar av en mer allmenn kategori eller klasse av fenomener. Å forklare går ut på å finne den allmenne loven som dekker fenomenet. Denne covering law model ble framholdt av Carl Gustav Hempel: The Functions of General Laws in History, 1942. 

Tankegangen er i bunn og grunn den samme som i naturfagene; en snakker også iblant om enhetsvitenskap. Hvis loven er allmenn, betyr det at en også kan forutsi forløp. Så her er det bakt inn en determinisme; det er gitt hva som skjer.

Hva kan det å finne en lov bety i praksis? La oss se på Helge Dahl, Språkpolitikk og skolestell i Finnmark 1814 til 1905 (1957). Her skriver han at det har vært til skade for samene ”at det har vært så lite målstrev dem imellom, det har sine grunner; de har aldri vært mange, de er spredt over store vidder, det er store forskjeller mellom dialektene deres.”

Reformulert som et mer allment utsagn kunne det kanskje være slik: En befolkningsgruppe må bestå av et visst antall, ha en geografisk nærhet og en viss likhet for at det kan skapes det grunnlaget av bevissthet om egen kultur som gjør kamp for eget språk mulig.

Enda mer allment kan en si at felles handling forutsetter et minsteantall, en fysisk nærhet og en likhet mellom personene.

Innvendinger mot Covering Law-modellen

Mot covering law-modellen er det innvendt at det finnes knapt noen slike allmenne lover for menneske og samfunn. Andre sier at lover nok finnes, men tenderer mot å være trivielle, som at det kreves antall, nærhet og likhet for felles handling. Atter andre sier at sjøl om noen lover finnes, blir de faktisk ikke brukt av historikere. Og endelig kan en mene at mange lover virker samtidig. Det enkelte konkrete fenomenet blir da en spesifikk, unik kombinasjon av alle faktorene. Og når det blir så sammensatt, blir det også uforutsigbart.

En annen hovedinnvending har vært at covering law-tanken er deterministisk. Mennesket er ifølge dette synet prinsipielt fritt; vi kan ikke på forhånd vite hva det vil velge. Å kausalforklare mennesker er ifølge kritikere å ta fra dem deres menneskelighet.

Men, som vi så – hensiktsforklaringer forklarer ikke alt. Vi trenger et begrep om årsak, der poenget ikke er å vise til helt allmenne lover, men til sammenhenger som er mer avgrenset i tid og rom; det en kunne kalle lokal kausalitet.

Finnes det noen vei utenom disse problemene?

En mulighet er å følge Collingwood og rett og slett kaste ut kausaltenking/lover, ja årsaksbegrepet. Men som sagt - mon vi ikke trenger det? Hvordan skal vi ellers ta inn ytre, naturgitte årsaker, som istider eller ørkenlegging? Og kan ikke strukturer virke som årsak sjøl om dette ikke har vært noen hensikt? Om for eksempel kapitalistisk strukturer slo gjennom i mye av arbeidslivet, for eksempel ved større krav til dyrt maskineri, ble det vanskeligere for en håndverkersvenn å bli mester. Det skjedde uten at noen hadde planlagt dette.

Som vi så i omtalem av språkpolitikken i Finnmark, kan et fenomen beskrives på flere nivåer. Vi kan operere med grader av generalisering og abstraksjon; det er et spørsmål om hvilken «skala» vi betrakter fenomenet med. En handling kan betraktes og beskrives på ulike vis: nevrofysiologisk, som en  arm i bevegelse, fysisk – å putte konvolutt i valgurne, ut fra meningen for velgeren –  som å fremme velferdsstaten, eller som effekt på det politiske systemet – høy valgdeltaking gir legitimitet.

Bedre enn å snakke om lover er det kan hende å snakke om tendenser. Her ligger at det også kan finnes mottendenser, krefter som trekker i motsatt lei. En måte å beskrive tendenser, er å si at noe er stokastisk. Det betyr at årsaka virker på mange, men ikke på alle.

Nok en måte å unngå svakheter i lovtenking, er ideen om «begrenset regelmessighet» (Sivert Langholm). Det finnes regelmessigheter, gjentatte mønstre. Men disse gjelder ikke i alle typer samfunn, de er begrenset. Tvangen til lønnsarbeid er regelmessig under kapitalismen, men ikke under føydalisme.

Hovedårsaker og biårsaker

Ved sammensatte forklaringer spør vi ofte om det finnes en hovedårsak, motsatt mulige biårsaker. Med dette kan vi mene flere forhold:

  • x er oftere enn z årsak til b
  • x forekommer oftere enn z sammen med b
  • x forårsaker bs sentrale kjennetegn – dets kjerne eller vesen
  • x skaper større endring i b enn z gjør
  • x kan vanskeligere unnværes for b enn z
  • x framkaller mer sannsynlig b enn z gjør

Men b kan være medvirkende, være biårsak. Og biårsaker vil det nesten alltid fnnes, det er sjelden det er én årsak. Påstander om monokausalitet innebærer oftest en reduksjonisme, en overforenkling. Noe bedre er det med en liste med årsaksfaktorer. Men fortsatt  er det ønskelig å veie årsakene og finne den eller de viktigste.

Betingelser

Ved årsaksforklaringer skjelner vi mellom nødvendige betingelser og tilstrekkelige betingelser.

Nødvendige betingelser angår hvordan noe kunne skje: Uten a, ikke b. Hvis a er tilfellet, åpner dette muligheten for b. (Men b ikke av den grunn komme, det kan kreve at flere forhold er oppfylt). En kan si at a disponerer for at b skjer, når noe kommer i tillegg, og utløser b. Sosiale motsetninger kan disponere for opprør; kommer det en konfliktepisode, kan det utløse åpen revolt.

Tilstrekkelige betingelser forklarer at noe måtte skje. Hvis a, så b. A framkaller lovmessig b (jfr.Hempel). Sitasjonen er da at a finnes forut for eller samtidig med b, at a og b er uavhengige av hverandre og at de er rimelig nær i tid og rom.

Å finne ut om noe er årsak til noe annet kan betyr på utfordringer. Kronologi er ikke kausalitet. Sjøl om noe opptrer samtidig, er ikke dette en forklaring. Heller ikke er samvariasjon eller statistisk korrelasjon (samsvar), at noe går opp og ned i takt, en forklaring. Men vi kan da være på sporet av en sammenheng. Herfra må en imidlertid gå videre og leite opp mekanismene som kopler mellom a og b.

En sammenheng mellom to størrelser kan også være helt tilfeldig. Eller sammenhengen kan være spuriøs. Da er både a og b styrt av tredje bakenforliggende størrelse.

I tenking om samvariasjon må vi huske at flere årsaker kan skape samme virkning, videre at et fenomen kan ha flere årsaker, og at forklaringer kan hentes fra ulike plan – kulturelle forhold kan forklare økonomi (jfr. Max Webers tese om at protestantisk etikk fremmet kapitalistisk arbeidsmoral).

Anvendelse av årsaksforklaringer i historie

Det er talsmenn for ulike retninger i historie og samfunnsfag som ser intensjon og årsak som ild og vann, som en strid mellom et naturvitenskapelig vitenskapsideal og et humanistisk. Men kan hende er frontene mindre skarpe. Et motiv kan jo ses som årsaka til at en handling kom. Og å prøve en intensjon kan gjøres ved å stille opp en hypotese om hva en person med denne hensikten ville gjøre.

Og vi kan kombinere. Ved en handling kan vi undersøke både vilkår for handlingen og grunnene til at de gjorde de. Vi ser både på mulighetene for å gjennomføre et prosjekt og motivene bak prosjektet.

Hvordan kan vi prøve ulike årsaksforklaringer? Her en noen stikkord:

  • For at a kan å være en årsak, måtte a opptre før eller samtidig med b. En student forklarte radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse med statspolitiets framferd under Menstad-slaget. Interessant teori – statsvold fremmer radikalisering. Problemet er jo at Menstad-slaget var i 1931, radikaliseringen skjøt fart fra 1911. 
  • Fenomenet en vil forklare og årsaka bør ikke ligge for langt fra hverandre i tid. Hvis en mener at Grunnloven av 1814 var årsak til et politisk demokrati, må en huske at det jo gikk to og en halv generasjon før en utviding av stemmeretten kom (1884). Det måtte altså skje noe tillegg til Grunnloven for å skape demokrati.
  • Et grep for kritisk å teste en forklaring er sammenlikning, komparasjon. Hvis vi sier at uten arbeidsløshet blir det ikke fascisme i et land, vil dette være tilbakevist hvis vi finner finner fascisme i et land uten arbeidsløshet.
  • Vil vi veie den innbyrdes betydningen av ulike årsaksfaktorer, kan det være nyttig med et tankeeksperiment, en kontrafaktisk hypotese. Vi tenker: Hvis denne faktoren ikke hadde vært til stede (som arbeidsløshet), hvordan tror vi da utfallet hadde vært? Hvis vi mener det i hovedsak ville blitt det samme, vil vi mene at denne årsaka hadde liten betydning. Slik tenker vi når vi ser noe som årsak. Ved å stille opp en kontrafaktisk hypotese gjør vi tankegangen mer uttrykkelig og systematisk.

Funksjonsforklaringer

Her forklarer en et fenomen ved å vise til den funksjonen, den oppgava, som fenomenet har i det større systemet eller helheten det er en del av. Fenomenet ses som et bidrag til å opprettholde systemet. Slik sett er funksjonsforklaringer rettet inn mot stabile tilstander. Forandringer blir forklart ved at funksjoner faller vekk.

Funksjonsforklaringer er blitt kritisert i samfunnsvitenskap og historie. Denne tilnærmingen gir en slags «latmannsforklaringer». Med det menes at en rett og slett postulerer at noe har en funksjon - og så nøyer en seg med dette.

La oss som eksempel hevde at eksamen har som funksjon å sikre lærernes og institusjonenes makt over studenter. Men er dette en funksjonsforklaring hvis lærerne skjønner denne sammenhengen? Er det ikke da snarere en intensjonsforklaring - lærerne vil at makta skal opprettholdes slik?

Mot denne kritikken kan en si: Tanken om funksjonelle behov kan være et skritt på veien til å finne forklaringer. En kan si at det finnes et behov for å opprettholde lærermakt. Eller en kan si for eksempel at i samfunn med store indre spenninger er det et behov for krefter som holder det sammen, som staten. En påviser altså et slikt behov. Men at behovet fylles, er ikke gitt. Heller ikke har en vist hvordan det fylles. Dette må vises ved å gå inn i grundige intensjonelle og kausale forklaringer. I slike forklaringer kan en ha nytte om begrepet om ’funksjonell ekvivalent’: Fenomener av ulik art kan fylle samme rolle. Familiene i eldre tid stod for oppgaver som i en annen samfunnstype utføres mye av skolen – som overføring av kunnskap mellom generasjoner.

Ja takk begge deler

I historisk forskning vil alle typer forklaringer kunne brukes. Her er det ikke et enten/eller. Ja, den forklaringsmåten mange historikere sverger til – narrasjon – er nettopp kjennetegnet ved at den inkorporerer de øvrige.

 

Emneord: Metode Av Knut Kjeldstadli
Publisert 19. feb. 2019 15:05 - Sist endret 25. feb. 2019 15:01