Norsk historieskrivning

Trekk ved historieskrivningen i Norge fra middelalderen til dag.

Tidlig norsk historieskrivning

Norsk historieskrivning har en lang stamtavle. Sagaene var historieskrivning, der den mest kjente er Snorre Sturlasons kongesagaer fra tidlig på 1200-tallet. Snorre var islending, men skrev norsk historie. Historiske beretninger ble senere ofte skrevet av kirkens folk, i tidlig ny tid – på 1600- og 1700-tallet – ofte av folk med tilknytning til kongen (Tormod Torfeus, Arní Magnusson).

Denne eldre historieskrivningen ble senere kritisert for å bygge på kryptiske kilder og mytiske fortellinger i stedet for skriftlige kilder, for å bygge på overleverte klisjéer om fortiden, for å gi moralske lærdommer, for å være teleologisk (historien går mot et bestemt mål), for å være anakronistisk og for å være for lite historiserende (mangle sans for historisk særpreg).

På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet begynte historieskrivningen riktignok å få et mer faglig preg – gjerne skrevet av embetsmenn – men først fra 1830-årene fikk Norge hva vi kan kalle profesjonell historieforskning, på linje med mange andre europeiske land. På mange måter ble den et oppgjør med den eldre historieskrivning.

Den norske historiske skole

Moderne kritisk historieforskning begynte med en institusjonalisering, opprettelsen av et norsk universitet (1811) og nyopprettelsen av Norge som selvstendig stat i 1814. De første viktige navn var Rudolf Keyser (1803-64) og Peter Andreas Munch (1810-63), begge professorer i historie ved universitetet og aktive fra 1830-årene. De dannet det som ble kalt den norske historiske skole, selv om den vitenskapelige inspirasjon langt på vei ble hentet fra Danmark og Tyskland, ikke minst hos Berlin-professoren Leopold von Ranke.

Hva karakteriserte den norske historiske skole? Historikerne var særlig opptatt av norsk historie i vikingetid og middelalder, av samlingen av Norge, av innføringen av kristendommen og av Norges nedgang i senmiddelalderen. Det siste var et tema som skulle gå igjen blant mange generasjoner historikere helt opp til vår tid.

Av historikere på kontinentet hadde Keyser og Munch lært kildekritikk, et kjennetegn på god historieforskning som har vedvart. Historiefaget var gjennom hele 1800-tallet et nasjonsbyggende fag, et mål som gikk hånd i hånd med arkivbygging og kildeutgivelser. Keyser ble kjent for sin innvandringsteori, at nordmennene opprinnelig kom fra nordvest, til forskjell fra sine skandinaviske naboer, som kom fra sør. Teorien ble punktert av Ludvig Kristensen Daa (1809-77), som støttet den siste teorien. Hans samtidige som professor, Oluf Rygh (1833-99), ble mest kjent for sin unike studie av norske gårdsnavn.

Historieskrivning på 1800-tallet

I siste del av århundret var tallet på professorer ved universitetet blitt tre. Den mest kjente, både i samtid og ettertid, var Ernst Sars (1835-1917). Han var Venstre-mann, utnevnt av et venstredominert storting som ekstraordinær professor. Han ga da også Venstres seier historisk begrunnelse. Sars’ mest kjente verk er hans syntese (Udsigt) over norsk historie der han etablerer en kontinuitet i norsk historie via bondesamfunnet fra den selvstendige norske middelalderstaten gjennom politiske unioner til den (nesten) frie Norge etter 1814.

Hans samtidige talte navn som Torkel H. Aschehoug, Ludvig Ludvigsen Daae (1834-1910), Yngvar Nielsen (1843-1916) og riksarkivar Michael Birkeland (1830-96). De ble ofte kalt konservative på grunn av sin politiske holdning, men deres vekt på det økonomiske, det materielle og det kulturelle i historien, og deres interesse for foreningstiden med Danmark, var ikke spesielt konservativ. I motsetning til Sars mente de grunnlaget for 1800-tallets Norge lå i foreningstiden med Danmark.

Utvidet kildekritikk

Gustav Storm (1845-1903), sammen med Halvdan Koht (1873-1965), intensiverte kildekritikken på grunnlag av arkeologi og språkforskning. Storm var særlig på vakt mot falske tradisjoner, og det var på denne tiden skillet mellom å bruke kildene som levning og beretning, mellom primære og sekundære kilder og mellom samtidige og senere kilder ble viktige i faget. Den nye kritikken gikk særlig utover kildeverdien til sagaene.

Historieskrivning 1900-1930 årene

Koht fulgte opp Sars’ nasjonale målsetting, men beveget seg etter hvert i en marxistisk retning. Det nasjonale fellesskap utviklet ifølge Koht seg ved å ta opp stadig nye samfunnsgrupper, først aristokrater, deretter borgere, siden bønder og til sist arbeidere.

Hans kollega ved universitetet, Edvard Bull d. e. (1881-1932), hadde en enda klarere marxistisk agenda. Men hans og særlig Kohts historiske materialisme var langt fra dogmatisk og godt empirisk forankret, et trekk vi kan finne igjen i senere generasjoners norsk historieforskning, om enn en nokså utvannet materialisme.

Historieskrivning 1930-1960 årene

Ennå i mellomkrigstiden var historikermiljøet lite, med fire-fem professorer, enkelte stipendiater og frie forskere, samt folk i arkivverket. Miljøet økte i tidlig etterkrigstid med etableringen av historiestudiet ved Universitetet i Bergen i 1957, men først i 1960-årene vokste det sterkt, forårsaket av den voldsomme tilstrømmingen av studenter, «studentrevolusjonen».

De toneangivende historikere fra 1930-årene til 1960-årene var den materialistisk orienterte middelalderhistorikeren Andreas Holmsen (1906-89), den bredt orienterte samfunnshistorikeren Sverre Steen (1898-1983) og Jens Arup Seip (1905-92), som beveget seg fra middelalder til konsentrasjon om det 19. århundre, og da særlig den politiske historien. Hans elever og professorer i Bergen, Alf Kaartvedt (1920-2013), Rolf Danielsen (1922-2002) og Knut Mykland (1920-2005), bidro til å etablere 1800-tallet som en viktig epoke i norsk historieskrivning, Mykland dog med vekt på 1600-1700-tallet og sosialhistorien.

Sosialhistorisk bølge

I 1940- og 50-årene utgav Ingrid Semmingsen (1910-95) og Edvard Bull d.y. (1914-86) verker om norsk utvandring og arbeidermiljø under industrialiseringen som ble en inspirasjon for den sosialhistoriske bølgen som tok til omkring 1970. Man kan med dette si at historieforskningens relevans gikk over fra å bygge på det nasjonale til å ta utgangspunkt i det sosiale, uten at den første helt forsvant.

Dette syntes ikke minst i utgivelsen av de store flerbindsverk (i alt sju, avhengig av hvordan man regner) om norsk historie som kom ut i det 20. århundret. De to siste, Cappelens fra 1970-årene og Aschehougs fra 1990-årene, tok eksplisitt utgangspunkt i en bred samfunns- og sosialhistorie. Her ønsket historikerne å skrive historien til alle samfunnslag, med vekt på sosiale strukturer, maktforhold mellom samfunnsgrupper, kjønn, familie og dagligliv. For å oppnå dette ble samfunnsvitenskapene trukket sterkt inn. Det ble de gjennom den voldsomme utvidelsen av det historiske feltet som fant sted fra rundt 1970, med utviklingen av tallrike sidedisipliner.

Flere historikere - flere fagdisipliner

Den store tilstrømningen av studenter fra 1960-årene førte til at forskningen i økende grad ble organisert i prosjekter der hovedfagsstudenter (senere masterstudenter) var viktige deltakere. Det gjaldt ikke minst sosialhistorien, med Edvard Bull og Sivert Langholm (1927- ) som pionérer, men også andre områder av faget. Eksempler kan være krigshistorie og annen samtidshistorie med Magne Skodvin (1915-2004), Ole Kristian Grimnes (1937- ) og Helge Pharo (1943- ) som ledende skikkelser, eldre bosettingshistorie med Jørn Sandnes (1926-2007) og Helge Salvesen (1947- ), økonomisk historie med Francis Sejersted (1936-2015) og Even Lange (1946- ) og prosjektet om norsk nasjonal identitet, med Øystein Sørensen (1954- ).

Historiske prosjekter var også mulige fordi antallet vitenskapelig ansatte historikere økte voldsomt i tiårene fra 1960-årene. Spesielt ved de større universitetene, Oslo, Bergen, Trondheim og fra syttitallet også Tromsø, dannet det seg store historikermiljøer, til dels innenfor begrensede perioder og felter i historien. Nasjonalt ble slike miljødannelser enda større, etter som historiestudier ble opprettet ved mange distriktshøyskoler (flere av dem ble universiteter etter århundreskiftet), og en rekke historiske miljøer oppstod ved institusjoner som handelshøyskolene og andre steder.

Mens antallet fast ansatte historikere i Norge i 1960 var omkring ti, var antallet i 1980 steget til omtrent 60. Ved århundreskiftet var antallet over 100 og i 2019 trolig rundt 150, derav om lag 1/3 kvinner, de fleste professorer. I tillegg kommer, i stigende antall fra 1960-årene, profesjonelle, ikke fast tilsatte historikere som stipendiater og forskere engasjert ved prosjekter i og utenfor utdanningsinstitusjonene.

Kvinnene kom sent inn i historiemiljøene ved universitetene. Den første ansatte var Ida Blom i Bergen (1961), og den første kvinnelige professor (Semmingsen) ble utnevnt så sent som i 1963 i Oslo.

Den voldsomme veksten i antall historikere førte til at faget ble mer spesialisert og i en viss forstand også mer profesjonalisert. Det interessante er imidlertid at historiefaget i Norge på mange måter beholdt en viss faglig enhet; de forskjellige deldisipliner organiserte ikke egne institusjoner, og knapt nok egne tidsskrifter. Det er flere grunner til dette.

Den viktigste er kanskje at de ulike disipliner – fra byhistorie og kjønnshistorie til befolkningshistorie og økonomisk historie – alle forholdt seg til det som er kalt en nasjonal grunnfortelling, om enn med sidefortellinger og mot-fortellinger. Det er den nasjonale fortelling om veien til nasjonal enhet, demokrati, likhet og velferd. En annen grunn er at mange norske historikere har tatt på seg å skrive store samlende framstillinger om norsk historie, enten rikshistorier, regionhistorier eller lokalhistorier, der nær sagt alle sider av samfunnet skal dekkes. I tillegg kommer oversikter over store samfunnsfelt som bosettingsmønster, inn- og utvandring, urbanisering, økonomisk utvikling, stat og politikk med mer.

Tendenser i historiefaget de siste tiårene

Hvilke felter har preget norsk historieforskning de siste par generasjoner? Om den politiske historie dominerte i 1950-60-årene og sosialhistorien preget mye av 1970- og 80-årene, må vi nok si at tiden fra 1990-årene og utover er preget av et mangfold av temaer og tilnærminger, spredt over mange historiske perioder. Kanskje har samtidshistorien, tiden etter 1945, fått et overtak.

Samtidshistorie utenfor Norden

Vi kan i de siste årtiene tale om en politikkens tilbakekomst, spesielt i samtidshistorien og særlig i studiet av verden utenfor Norge og Norden. Vendingen mot europeisk og utenomeuropeisk historie har vært merkbar, både blant institusjonshistorikerne, men ikke minst blant masterstudentene. Det merkes også en tilbakevending til idehistoriske emner, ikke minst i politisk historie.

Næringslivshistorie

Økonomisk historie er, ved siden av agrar- og bosettingshistorie, en av de eldste disiplinene i historieforskningen og har hele tiden hatt en solid basis av forskere. Noen arbeider med avansert teori og statistiske metoder, men de fleste skriver mer tradisjonell økonomisk historie. Nyere tendenser er framveksten av bedriftshistorie («business history») og studier av økonomiske institusjoner.

Sosialhistorie som kulturhistorie

Sosialhistorien er en disiplin med mange forgreninger. Utgangspunktet var et studium av sosial struktur (sosiale grupper) og relasjonene mellom dem, og ikke minst at alle mennesker i fortiden hadde krav på en historie. Familie og befolkningshistorie, medregnet migrasjonshistorie, har disse kjennetegnene, og har i likhet med den tidlige sosialhistorien et sterkt kvantitativt innslag. Sosialhistorien gikk fra 1990-årene over til å bli en kulturhistorie, med større vekt på meningsfylt atferd. Forskjellen på de to er tydelig i hvilken inspirasjon fra nabofag de velger: sosialhistorien inspireres av sosiologi, økonomi, samfunnsgeografi og statsvitenskap, kulturhistorien av sosialantropologi, litteratur og språkvitenskap.

Kvinner og minoriteter

Kvinnehistorien, som etter hvert ble til kjønnshistorien, sprang ut av sosialhistorien tidlig i 1970-årene. Den utviklet seg raskt til en egen disiplin, som omfattet ikke bare alle sider ved kvinners historie (medregnet f.eks. politikk og økonomi), men ikke minst relasjoner mellom kjønnene, også studier av homofili. Mens sosialhistoriens og kjønnshistoriens vektlegging av historiens mer eller mindre usynlige mennesker var en majoritetshistorie, fikk de etniske minoriteter, som samer og jøder, sin egen historie.      

Internasjonalisering

En markert tendens i historieforskningen gjennom flere tiår gjelder internasjonalisering. Fra 1970-årene og framover gjaldt dette å sette norsk historie i en internasjonal teoretisk og empirisk sammenheng og å delta i internasjonale nettverk. Studiet av internasjonale relasjoner har også lenge vært en sterk disiplin. Fra 1990-årene gjaldt internasjonaliseringen også i økende grad å skrive historie om områder utenfor Norden, delvis med vitenskapelig ansatte fra andre land enn Norge.

Historiografi

Vitenskapshistorie, og spesielt historiefagets egen historie (historiografi), har vært en voksende disiplin fra 1990-årene av. Dette reflekterer blant annet at det voksende historiefaget har behov for refleksjon over seg selv, ikke minst fordi det sprer seg på så mange spesialiserte disipliner. I kjølvannet av slik refleksjon oppstår det jevnlig diskusjoner om fagets teoretiske og metodiske grunnlag, slik som spørsmålet og sannhet og objektivitet (gjerne knyttet til den Nye kulturhistorien og den språklige vending), om kvantitativ og kvalitativ forskning, om fagets nasjonale og internasjonale karakter, om en fornyelse av kildekritikken og om den såkalte «metodologiske nasjonalisme», spørsmålet om (nasjonal) staten som ramme for forskningen.

På mange arenaer

Mye historisk forskning har lenge funnet sted utenfor universiteter og høyskoler, enten ved selvstendige forskningsinstitutter, eller i form av oppdragsforskning utført på individuell basis. Det siste gjelder ikke minst den tradisjonssterke lokalhistorien, men også institusjonshistorier, foreningshistorier, bedriftshistorier og biografier.

Historiefagets posisjon i samfunnet

Er historiefaget forankret i hva vi kan kalle en norsk historisk kultur? Noen forhold tyder på det. Faget ble tidlig profesjonalisert, og Den norske historiske forening (1869- ) og dens organ, Historisk tidsskrift (1870- ) var tidlig ute i internasjonal målestokk. Norge har et høyt antall profesjonelle historikere i forhold til folketallet.

Interessen for historie i befolkningen har vært – og er fremdeles - stor, noe de store opplagene til alle de bindsterke norgeshistoriene tyder på. I tillegg kommer en enorm produksjon av lokalhistorie, delvis forfattet av utdannede historikere. Det finnes også et betydelig marked for hva vi kan kalle populærhistorie, forfattet av så vel amatører, som frilans historikere og institusjonstilknyttede historikere. Det finnes en lang tradisjon blant norske historikere til å skrive for allmenheten, det vi kan kalle Sverre Steen-tradisjonen.

Interessen for historie kan også knyttes til nasjonsbyggingen, en prosess som var særlig sterk på 1800-tallet og deler av 1900-tallet. Historieforskningen i Norge har langt på vei vært knyttet til det politiske Venstre og til sosialdemokrati og sosialisme, til fagets nasjonale og sosiale relevans. I den siste generasjonen har internasjonal relevans kommet i tillegg.

Emneord: Historiografi Av Jan Eivind Myhre
Publisert 14. feb. 2019 15:23 - Sist endret 15. feb. 2019 09:19