Hvorfor bør ikke historieforskning om norsk historie nedbygges?

Hvorfor skal den nasjonale historien være en del av forskningen på norske universiteter? Og hvordan bør nasjonen defineres?

Når en skal snakke om dette temaet – nedbygging av norsk historieforskning - kan det være vanskelig å finne den rette tonen – mellom likegyldighet og oppskjørtethet. Men la meg nevne endringer som har skjedd i de siste fem-seks åra.

En del av institusjonenes budsjetter kommer som resultat av vitenskapelig publisering, registrert i det som er blitt kalt Tellekantsystemet. For historiefaget betydde det at halvparten av den historiske litteraturen som de vitenskapelig ansatte skreiv, ble nullet ut.  Årsskrifter fra historielag, trykte innlegg fra konferanser ga null poeng. De ble bokstavelig talt ansett som verdiløse. Det samme gjaldt lærebøker for eksempel i norsk historie. Jeg mener ikke at alt skal veie likt, men vi kunne hatt et system der en god årbokartikkel i det minste ville gi et halvt poeng eller så.

Til dette kom at noen historikere arbeidet for og lyktes i å degradere Historisk tidsskrift, fra det gjeve nivå 2 (engelsk språklige spesialist tidsskrifter) til det mer hverdagslige nivå 1. En kan heve seg over dette, men prisen er at institusjonen mister inntekter.

Den neste endringen angår vitenskapsspråk. Det forrige dekanstyret på HF i Oslo, vedtok at dersom et fagmiljø skulle få midler til konferanser, reiser og nye stipendiater måtte det blant annet publisere mye på ikke-skandinaviske språk. Over 2/3 av publikasjonene på engelsk ble regnet som høyt og ga poeng; fra 49 prosent og nedover var lavt.

I samme gate kan en forstå Curt Rice, ved OsloMet, som mener at alle vitenskapelige artikler skal skrives på engelsk. Virkningen av slike endringer er jo at norsk mister status og brukbarhet som vitenskapsspråk. Jeg skjønner og anerkjenner at et fag som biologi har engelsk som arbeidsspråk, men fagene er forskjellige – det er uklokt å kreve dette for nordistikk eller historie.

Den tredje mekanismen som bygger ned arbeidet med norsk historie, kommer ved utforming av stillingsutlysninger. Mange av oss som har arbeidet ved UiO – ikke bare, men overveiende – med emner og materiale fra Norge, har de siste åra gått i pensjon – Jorunn Bjørgum, Helge Pharo, Even Lange, Gro Hagemann, Jan Eivind Myhre, meg sjøl. Ingen er erstattet ved at de nye stillingene dreier seg om norsk historie. Det som skjer ved noen utlysninger er at de beskrives nokså allment, men at det bemerkes at kjennskap til norsk historie innebærer et fortrinn. Problemet er da hvor tungt dette skal vektlegges. Hvis det kommer meget sterke søknader, fra folk med mange års produksjon, kan kravet om kyndighet i norsk historie fort vike.

Et fjerde forhold er finansieringen av institusjonene. Det er en forventning om at det skal søkes midler blant annet fra EU, ja dette er nærmest et krav til at de er effektive fund raisers. Her kan jo norske institusjoner være inne som et case. Men et prosjekt som har nasjonale rammer, vil ikke ha mulighet for å vinne fram i konkurransen mellom prosjekter.

Så er det – som en mer allmenn observasjon – et mentalt-politisk straumdrag som dukker opp i notater om stillingsstruktur eller Kunnskapsdepartementets humanioramelding – at det norske i seg sjøl er litt teit, litt bakstreversk – med de følger det har for språk, utlysninger mv. Jeg skal ikke invitere til en EU-debatt. Men det er klart at nedtoning av nasjonal historie henger sammen med den vanskelige debatten; Hvordan møte globalisert kapitalisme? Vil det å tone ned det norske gi gode kort til høyrepopulisme og høyreradikalisme?

Historikere har kanskje vært noe sjøltilfreds. Vi har regnet med at ikke bare er der en interesse for historie, men at det også er etterspørsel etter faghistorie, historieforskning. Vi har kanskje tatt det for gitt at den nokså sterke stillingen vil fortsette. Men i dag kreves kanskje en mer aktiv argumentasjon – ja en fagpolitisk strid.

Hvorfor skrive historie om Norge?

Det første og kanskje sentrale argumentet er at publikum, store deler av befolkningen, har et behov som blir til et krav til historikerne – folk ønsker å forstå de store hendingene i nasjonens historie: Hva var 1814? Hva skjedde under krigen og okkupasjonen 1940-1945? Men også for eksempel: Var vikingene de blødtørstige røverne en kan få inntrykk av? Eller var de like mye bønder og handelsmenn? Eller: Hva har skjedd med familien – dens oppgaver, arbeidsdeling, autoritet? Hvor ble pater familias av? Hva skal en mann nå gjøre for å være en mann? Osv.

Det er, mener jeg, en implisitt kontrakt mellom folk og historikere. (Det er eller bør være en kontrakt, ikke et oppdrag, slik det ofte sies, et oppdrag har et innslag av diktat. Sjølstendig vitenskap må sjøl definere sine mål, ikke få dem tildelt som oppdrag ovenfra. I en kontrakt ses vitenskapen, som sjølstendig aktør, et oppdrag som underordnet.) Hvis kontrakten ikke oppfylles, vil historikernes legitimitet svekkes. Går det radikalt tilbake med dekning av nasjonal historie, vil viljen i samfunn og hos myndigheter til å betale for dette, gå ned. Det er i vår egen opplyste interesse å holde kontrakten.

Den må, som Francis Sejersted skreiv, ha både en kritisk og en konstruktiv side. På den kritiske sida: Dette betyr å ikke bestille en nasjonal skryteliste, der historien brukes til å bygge opp et mest mulig flatterende sjølbilde. De svarte plettene må med – overgrep mot urfolket, justismord mot Thrane, behandlingen av kvinner som hadde kontakt med okkupasjonsmakta. Når det gjelder det siste: Det er behandlingen av kvinnene etter krigen som må klandres. Det betyr ikke at handlingene deres den gang var akseptable, eller at en skal slutte seg til legitimeringen en del har gitt i ettertid.

Så den konstruktive ambisjonen. Det betyr at det er legitimt, ja nødvendig å se historie fra et ståsted. Vi bør prøve å gi en syntese, en sammenfattende framstilling av det moderne Norge. Sammenfatninger må til om vi skal gripe historien. Ellers blir historien sagt med Shakespeare «a tale told by an idiot, full of sound and fury, signifying nothing»: Vi må se det fra et perspektiv, ingen kan skrive alt om alt.

Så vi bør, må, altså svare på disse behovene i befolkningen. Og med fare for å bli mistenkt for brødnid – hvis ikke historikere fyller disse behovene, vil dette nok gjøres av andre kategorier skribenter – som er mer eller mindre kyndige og mer eller mindre forpliktet på samme yrkesetos. Nå er det flere skribenter som er gode forskere og ønsket mitt er ikke å drive dem ut, ikke lage en trangviksk laugspolitikk. Men samtidig er de gode fordi de har tilegnet seg kildegransking og andre sider ved håndverket.

Og mer dramatisk: Hvis universitetene holder seg unna det nasjonale, vil det bety å gi fri bane til ytre høyre? I stedet for å la feltet stå åpent kan en argumentere for en nasjon som en politisk og sosial enhet.

Et neste forhold er at de færreste vel vil mene at historikere ikke skal befatte seg med amerikansk eller russisk eller kinesisk historie eller tysk historie. Men mener en at det er ok, må det også være riktig med norsk. Det kan ikke være slik at småstatene har mindre legitimitet. Ellers vil historie reprodusere globale maktforhold.

Dette er de politiske, samfunnsmessige argumentene, slik jeg ser det. I tillegg finnes internt faglige, vitenskapelige argumenter:

Norsk historie kan ha interesse for andre som et case, én type innen en typologi. I studiet av europeiske bondesamfunn har Norge interesse ved å ha hatt frie bønder og strøgods og ikke store gods med sammenhengende domener for herrene. I velferdsforskning har Norge interesse som eksempel på høy grad av statlig engasjement versus anglosaksisk liberalisme og søreuropeisk familisme. I migrasjonshistorie er Norge en spesiell mellomform, mellom Irland som et ekstremt utvandringsland og Frankrike som et innvandringsland. Norge hadde høy utvandring -750 000 før 1. verdenskrig, men også betydelig innvandring -150 000 i samme periode.

Slik bruk av nasjonal  historie kan også forenes med en global tilnærming – som i spørsmålet om migrasjon, der vi kan tenke utvandringen til USA og innvandringen til Norge sammen. Å arbeide med nasjonal historie er altså ingenlunde å være isolasjonist.

Til slutt: Ett argument som brukes, er etter mitt syn riktig nok, men likevel ikke noe tungt synspunkt. Det er å vise til lakuner i vår kunnskap om norsk historie. Men slike hull i kunnskapen er det jo mange av, slik at vi kan produsere i det uendelige. At noe ikke finnes, er ikke i seg sjøl godt nok argument for at det bør finnes. Vi bør argumentere bedre for emnevalgene våre.

Hva er så nasjonen?

Så langt har vi tatt nasjon og norsk som sjølsagte størrelse, men vi kan trenge å tenke etter -  hva mener vi med dette?

En nasjon kan billedlig ses å bestå av felt eller plan - område, språk, religion, forbruksmønster osv. Noen av planene deler nasjonen med de fleste samfunn, noen med et knippe andre nasjoner, noe er unikt. som for eksempel engelsk språk. Noen felt vil bare gjelde for deler av nasjonen - etter geografi, klasse og kjønn.

Denne måten å resonnere på, som jeg sjøl deler, godtar som et faktum at det er forskjeller mellom nasjoner; det er flere som snakker språket mandarin i Kina enn i Norge. Det betyr å forkaste en enten eller logikk. Denne tankegangen anerkjenner det særegne ved en kultur. Men på andre sida hevder den ikke at elementene som konstituerer denne kulturen er spesielle eller unike. Men på tre måter kan det skapes et nasjonalt særpreg.

«Fortetningen" av elementene kan være spesiell. Noen tankekategorier, noen praksiser og skikker opptrer statistisk hyppigere på ett geografisk område enn et annet. Videre – de fleste kulturelementer er nok ikke spesielle. Slik vil det være ikke minst i små land der nødvendigvis svært mye kommer ved spredning, ved import. Men disse allmenne elementene kan gis en særlig nasjonal tilpasning. Endelig kan elementene inngå i spesifikke kombinasjoner eller konstellasjoner, eksempelvis en særegen kopling mellom religion og synet på nasjon. 

Noen ganger hevdes det at nasjoner er moderne fenomener, oppfinnelser eller konstruksjoner skapt av elitene i europeiske land from midten av 1800-tallet, av politikere, forfattere og vitenskapsmenn. Men er dette en tilfredsstillende teori om nasjoner? Ett problem er at en forestilling om ”nordmenn” som en distinkt størrelse kan spores langt tilbake. Omkring år 800 besøkte Ottar fra Hålogaland kong Alfred av Wessex. Der fortalte han om ”nordmenn”, ”daner”, ”svear”, ”finner” (i denne konteksten samer), ”kvener” (sannsynligvis finner) og ”bjarmer” (trolig etter russisk folk, vesperne). En form for proto-nasjonalitet synes å ha eksistert. Da må en legge til at innholdet i å være ”norsk” skilt seg radikalt fra seinere samfunn; det holder her å minne om religionsskiftet.

At den norske eliten bevisst prøvde å bygge nasjonen, er åpenbart riktig. Men dette synspunktet treffer ikke, hvis det skulle implisere at nasjonen er noe fiktivt, kunstig, ja uærlig og manipulatorisk. Det er riktig at eliten understreket, stiliserte og ”pusset” kulturelle elementer. Men byggingen kunne ikke finne sted i løse lufta. De trengte reelle bestanddeler å bygge med, som at Norge er et land med fjell og fjorder, eller det forholdet at bøndene var juridisk frie. Derfor blir en vidtgående konstruktivisme ikke riktig.

Hvordan skrive historie om Norge?

Det finnes en kritikk av det som kalles metodologisk nasjonalisme. Det innebærer at en ser nasjonen som den adekvate rammen for en undersøkelse. Å gå utover det, kan gjøre at en unngår en slags hjemmeblindhet. Men etter mitt syn er kritikken bare delvis veltruffet.  Det er jo faktisk fenomener som styres av forhold i nasjonen. Og dessuten – hva er alternativet – en metodologisk globalisme? Hvordan skal en metodisk, praktisk virkelig forske på dette?

Når det er sagt, vil det være viktig mange ganger å gå utover nasjonen. Hvordan gjøre det?

Et forslag kom i sin tid fra Stein Tønnesson at norsk historie skulle undervises som del av Nordens historie. Grenseskiftene, overdragelser av landområder gjør at dagens stater ikke falt sammen med de historiske statene.  

Forslaget kan minne om det begrepet som en del fremmer i dag – nemlig entanglement, at en studerer sammenfiltringen av forhold i landene, som at en skriver om de mange svenske arbeidsmigrantene/langtidspendlerne i Norge på 1800-tallet.

Dette står nær det som kalles transnasjonal historie, om fenomener som eksisterer i kraft av å utfolde seg over en eller flere landegrenser, som ikke ville ha fantes uten å være grenseoverskridende.

Et siste synspunkt: Om vi skal skrive nasjonal historie, hva slags begrep om nasjon vil vi forfølge? Tenker vi nasjonen som ethnos, som en kulturnasjon kan det gi en nasjonsforståelser som inkluderer allmuen – som bønder. Men ser en nasjon som en historisk, stabil, kulturell størrelse, blir det vanskelig å akseptere dem som kom utenfra som fullverdige medlemmer. Tenker vi nasjonen som demos, som en politisk nasjon kan det bli en fortelling om den høyere politikk. Men det kan også bli en fortelling om kampen for folkemakt, for demokrati. Ideelt kan vi da klare å la flere ulike og motsatte stemmer låte, gi en polyfon fortelling, der også minoriteter og innvandrere har en plass. I tillegg: Hva bety en essensialistisk versus en konstruktivistisk versus en både/og forståelse?

Hvem kan/bør skrive om norsk historie?

I de seinere åra har det gått en debatt om hvilken plass nasjonal historie bør ha i forskningen og mer allment ved universitetene. Den debatten har omfattet et sidetema, som ikke er behandlet helt godt, en debatt om hvem som kan og bør skrive norsk historie. Noen innlegg kan forstås dit at utlendinger ikke kan gjøre det, at de ikke forstår landet.

Mitt eget svar vil være at alle i prinsippet kan gjøre det. Vi har ikke noen norsk essens, som gjør oss enestående. Alle kan lære norsk historie, som alle kan lære middelalderen, uten å være født i den.

Men – da må vi legge til: Å lære krever innsats. Det er ikke gjort i en håndvending. Så finnes det eksempler på folk som har mer enn mestret dette: Tyske Einhart Lorenz og Frank Meyer innen arbeiderbevegelse. Briten Peter Sawyer om vikingtid. Og det har vært norske som har forstått det utlendige: Kåre Tønnesson om den franske revolusjon. Geir Lundestad om amerikansk utenrikspolitikk. Ida Blom om global kvinnehistorie.

Men sjøl om alle vil lære, må norsk historie holdes opp ved institutter i Norge, ellers ingen vil jobbe med det, kanskje med unntak av vikinger, interessen er ikke stor globalt for norsk historie. Gjør ikke vi det, gjør knapt noen andre det. Hvis andel ved instituttene med trening i norsk historie synker under punkt, vil vi ikke lenger ha et sett av felles referanser.

Og – hvis en skal bli verdensledende, slik det iblant drømmes om hos ledelsen, så er muligheten for det nettopp i studiet av norsk, eventuelt nordisk historie.

 

[Teksten er et innlegg holdt på Norske historiedager i Kristiansand i 2018.]

Emneord: Fagdebatt, Relevans Av Knut Kjeldstadli
Publisert 29. jan. 2019 10:40 - Sist endret 7. feb. 2019 10:10